Det tyvende århundre

Den første verdenskrigen utgjør et av de tydeligste veiskillene i vestens idéhistorie. En historiker skriver "Da kampene på slagmarken stilnet i 1918, lå mer enn bygninger i ruiner. Et verdensbilde var gått i stykker."

Men det tungsinn og den selvransakelsen som fulgte i krigens kjølvann hadde vært forberedt i tiårene før krigen endelig la kongstanken om den vestlige sivilisasjonens overlegenhet i ruiner. Forfattere, sosiologer, filosofer og andre hadde mot slutten av 1800-tallet mistenkeliggjort den borgerlige orden og selvforståelse. Sosialistene mente å ha avdekket borgerskapets tankeverden som interessebestemt ideologi. I fin-de-siecle Wien hadde kunstnerne vendt seg mot det psykologiske mennesket og kastet vrak på liberalismens rasjonelle jeg. Freud og Nietzsche hadde baktalt fornuftens evner til å herske i eget hus og Ibsen hadde i stykke etter stykke avdekket det råtne fundamentet som det borgerlige samfunnets fasade bygget på. På område etter område; i politikken, økonomien og filosofien raknet borgerlivets selvhøytidelige verdensbilde. Således ble den store krigen som fulgte en slags endelig bekreftelse på at fremskrittet, opplysningen, humanismen og liberalismen, i det minste i borgerlig fremtoning, hadde spilt fallitt. Oswald Spenglers store verk Vestens Undergang som utkom fra 1918 til 1922 solgte i flere hundre tusen eksemplarer og ble en av tidens bestselgere. Thomas Mann erklærte det klassiske dannelsesidealet og dens tro på menneskets gode muligheter for tapt i romanen Doktor Faustus (1947), og Frankfurterskolens Max Horkheimer og Theodor Adorno beskrev i Opplysningens dialektikk (1947) opplysningsprosjektets iboende barbari . På tross av tidsspenn og variasjon i emnevalg har de alle til felles fornemmelsen av at det store opplysningsprosjektet som 1700- og 1800-tallet hadde målbært, hadde feilet.

Det rasjonelle og selvbestemmende jeget som liberalismen hadde satt i sentrum for teori og refleksjon ble altså revurdert av mange av epokens idéhistoriske skikkelser og dette oppgjøret ble videreført av mellomkrigstidens to dominerende ideologier; fascismen og kommunismen. Den russiske revolusjonen i 1917 hadde brakt kommunismen til Russland og Lenin stod fremst i rekken av intellektuelle som nå reformulerte marxistisk tankegods for å tilpasse den det tilbakestående jordbrukslandet Russland. To år senere ble kimen til det nazistiske partiet i Tyskland lagt. På tross av åpenbare forskjeller delte de to ideologiene kritikken av den borgerlige individualismen for begge anså det kollektive, ikke det individuelle, som den primære virkeligheten og den øverste interessen.

Men selv om nattsvarte romaner som Reisen til nattens ende (1932) av Louis-Ferdinand Celine og Prosessen (1925) av Franz Kafka var tidstypiske, byr ikke mellomkrigstidens idéhistorie bare på tungsinn og gravstener. Av det forfalne vokste det nye frem, og den modernistiske litteraturen og kunsten gjorde stadig nye landevinninger mer på grunn av krisestemningen enn på tross av den. Også innenfor filosofien ønsket man å danne grunnlag for nytenkning og dette ble gjerne gjort gjennom kritikk av den filosofiske tradisjonen. To av epokens mest markante filosofer er Ludwig Wittgenstein og Martin Heidegger. Den første konsentrerte seg om filosofiske undersøkelser av språket, og i den lille teksten Tractatus (1922) ønsket han å vise at filosofi var overflødig fordi språket ikke kunne beskrive temaer som etikk, estetikk og religion. Denne interessen for hvordan språket fungerte og hva språket egentlig kunne si noe om, har blitt videreført av mange og utgjør et viktig kjennetegn ved filosofiens historie i det tyvende århundre. Også Martin Heidegger var kritisk til hvordan filosofien hadde vært praktisert før ham og således deler han med mange andre i denne epoken ambisjonen om å holde oppgjør over fortiden. I sitt hovedverk Sein und Zeit (1927) ønsket han å stille menneskets eksistens i fokus for filosofien og kritiserte det han oppfattet som den moderne filosofiens værensglemsel. For ved å fokusere på det selvbevisste jegets ønsker om makt og kontroll hadde filosofien fra Descartes til Nietzsche i følge Heidegger skjøvet til side det grunnleggende spørsmålet om hva det egentlig vil si at mennesket er til.

Alt i alt utgjør epoken 1900 til 1945 en viktig kursendring i idéhistorien. Moderniteten ble problematisk, krigene la optimismen på is og krisebevisstheten brakte både forsøk på nyorienteringer og tanker om det endelige forfall.