Vladimir Iljitsj Uljanov, bedre kjent som Lenin, ble født i Simbirsk ved Volga i en solid middelklassefamilie i 1870. Lenin var en dyktig student, flink i idrett og en god sjakkspiller. Farens død og henrettelsen av broren for deltakelse i et komplott mot tsaren markerte hans inntreden i de voksnes rekker. I 1887 ble Lenin selv arrestert for sin deltakelse i en studentdemonstrasjon. Han greide likevel å fullføre sin utdanning som jurist i St. Petersburg i 1891. Hans fortsatte politiske aktiviteter førte til ny fengsling og påfølgende eksil i Sibir.

I 1900 fikk Lenin tillatelse til å dra til Sveits. Der startet han sitt nye talerør, tidsskriftet Iskra ("Gnisten"), som allerede i 1903 ble offisielt organ for det nye all-russiske sosialistpartiet. De første årene var dominert av striden mellom Lenins folk, bolsjevikene ("flertallsmennene"), og mensjevikene ("mindretallsmennene"). Lenin representerte den harde linjen, med krav om sentralisme og underkastelse under en felles politikk.

Lenin reiste hjem i forbindelse med 1905-revolusjonen, men fikk lite utrettet, og allerede i 1907 var han tilbake i Sveits. De neste årene var harde og bitre kampår med økende isolasjon for Lenin. I 1912 fikk bolsjevikene lov til å starte avisen Pravda ("Sannhet"), og i mars 1917 kom det første lys i horisonten: tsarregimets fall. Om kvelden 16 april 1917 ankom Lenin i et lukket tog til Finlandsstasjonen i Petrograd. Resten er, som det sies, historie.

I november 1917 grep Lenin makten, og Europas historie tok en ny retning. Lenin dominerte politikken til det nye Sovjetregimet fram til sitt første slag i 1922. Han kunne snart delvis gjenoppta sine plikter, men et nytt slag var helt ødeleggende, og han døde i januar 1924.

Lenins forfatterskap var ikke av de mest omfattende, i alle fall når det gjaldt bøker. Det meste han skrev var artikler og innlegg i tidsskrifter og bøker. Hans tenkning var heller ikke utpreget systematisk. Han var ikke primært politisk filosof, men en dyktig praktisk politiker, riktignok med usedvanlig velutviklede analytiske evner og et vidt politisk klarsyn. I hvert fall i navnet var den nye Sovjetstaten etter hans død viet hans politiske utopi, marxismen-leninismen.

Lenin var ingen stor politisk filosof, knapt heller noen systematisk politisk tenker. Han var en dyktig taktiker, god til å lese tidens tegn, og med stor, noen ville si for stor, evne til å tilpasse seg realitetene. Når det trengtes kunne han likevel male framtiden med bred pensel, og han hadde alle kontroverser til tross evnen til å begeistre og lede. Men det er bemerkelsesverdig hvor teorifremmede, for ikke å si teorifiendtlige, Lenin og hans etterfølger Stalin egentlig var.

Det er bare få trekk ved Lenins tenkning som trenger framheves. Han var en god og tidstypisk borgerlig radikaler med tro på vitenskap, teknologi og framskritt. Hans politiske utopi, når han valgte å uttrykke den, var like vag og romantisk som Marx sin. Men i praktisk politikk så han klarere enn noen, og hans analyser av systemets svakheter og det politisk nødvendige var uovertrufne.

De manglende krisene i kapitalismen forklarte han altså ved at den var gått inn i et nytt stadium, imperialismen. Det hadde forskjøvet krisen til en motsetning mellom kolonimakt og koloni, slik at kapitalismen ennå en tid kunne fortsette å utvikle seg. En annen teori, at kapitalismen var i ferd med å anta et multinasjonalt tilsnitt, ble lansert av en større teoretiker enn Lenin, Karl Kautsky. Begge teoriene har hatt en viss aktualitet i nyere tid, selv om de begge er ganske tvilsomme.

Lenin var etter hvert overbevist om at arbeiderklassen ikke naturlig ville utvikle noen radikal (revolusjonær) bevissthet. Lederskapet kunne bare komme fra profesjonelle intellektuelle som skulle bevisstgjøre og lede arbeiderne. Et slikt lederskap måtte nødvendigvis rekrutteres fra det utdannede borgerskapet.

Lenin var også sterkt skeptisk til demokratiet, i hvert fall før et fullt ferdig kommunistisk samfunn var utviklet. I stedet forfektet han en demokratisk sentralisme, en betegnelse som vel kan sies å operere med motsetningsfylte termer. Partiet, og dermed politikken, måtte ledes av en liten krets med ubrytelig solidaritet og felles bevissthet. All fraksjonsvirksomhet måtte fordømmes, og menige medlemmer var i praksis fratatt enhver makt. Det må understrekes at for Lenin var disse harde maksimer bestemt av situasjonens krav. Han så klart farene ved slike ordninger, og han var en skarp kritiker av enhver førerideologi.

Det er egentlig bare tre av Lenins få bøker som trenger nevnes. Den første er Hva må gjøres? fra 1902. Her tok Lenin avstand fra den rådende revisjonismen i den europeiske sosialismen. Men han måtte samtidig gå fra Marx' teori om arbeiderklassens automatiske radikalisering. De trengte i stedet å bli ledet av en radikalisert intelligentsia med utspring i borgerskapet.

Lenins andre viktige verk var Imperialismen. Kapitalismens høyeste stadium fra 1916. Her tok han opp en annen av sosialdemokratenes teser, nemlig at kapitalismen selv ville kunne utvikle seg i positiv retning. Det faktum at fallende profittrate og synkende lønninger med påfølgende krise ikke var typisk for Europa i et nytt århundre, forklarte Lenin ved kolonimaktenes utbytting av sine kolonier. Krisen var egentlig bare utsatt for en tid.

Det tredje av Lenins verker som må nevnes er Staten og revolusjonen fra 1917. Boken ble skrevet midt oppe i de avgjørende hendelsene i Russland dette året. Den inneholder en teori både om statens natur og om revolusjonens stadier. Til tross for skarpe analyser av byråkratiet og statsapparatet var den klart utopisk og anarkisk, og heller vel mer i retning av propaganda enn noe ekte politisk program.

Boken inneholder for det første en skarp kritikk av det borgerlige demokratiet og den tilhørende staten. Demokratiet var nettopp borgerlig ved at vesentlige samfunnslag var fratatt fundamentale rettigheter, særlig i de fattigere landene. Og den borgerlige staten var nettopp kapitalens maktapparat. Den beskyttet eierinteressene og bidro til opprettholdelsen av sosiale og økonomiske urettferdigheter.

I en revolusjonær situasjon var det derfor bare en mulighet til å eliminere kapitalens herredømme: proletariatets diktatur. Akkurat som den demokratiske sosialismen var dette et tidsbestemt stadium, beklagelig men nødvendig, som over tid naturlig kunne forvitre og forsvinne. Men det var ikke revolusjonens første mål å ødelegge selve staten i form av byråkratiet. Det ville bare føre til kaos. I stedet måtte nøkkelstillingene i byråkratiet bevares, men besettes med progressive krefter.

Et tredje moment i Staten og revolusjonen var partiteorien. Revolusjonen måtte hele tiden ledes av partiet, og partiet var arbeiderklassens elite, dens fortropp. Bare partiet har den historiske innsikt og teoretiske bevissthet som var nødvendig i en revolusjonær situasjon. Partiet og proletariatet forholdt seg til hverandre som teori og praksis, begge like nødvendige, og begge like avhengige av den andre.

Endelig har vi Lenins lederprinsipp, den demokratiske sentralismen. Fullt demokrati var meningsløst i en revolusjonær epoke. Utviklingen måtte ledes og alle viktige avgjørelser tas av en fast sammentømret, liten gruppe. Ikke en gang partiet som helhet kunne være det bestemmende ledd. All fraksjonsvirksomhet måtte være forbudt, ellers kunne det ikke handles i overensstemmelse med situasjonens krav. Alle disse formene for elitisme ble til faste bestanddeler i alle kommunistiske samfunn, men det er tvilsomt om Lenin ville hatt noen glede av hvordan hans ideer ble satt ut i praksis.

Lenins partiteori brøt med Marx og Engels' og fikk enorm innflytelse i den kommunistiske verden. For marxismens grunnleggere var egentlig partiet identisk med proletariatet. Lenin derimot så klart problemene med dette. Partiet kunne bare bestå av en elite, en fortropp som tenkte og handlet på vegne av arbeiderklassen. Partiet måtte lede, dets diskusjoner måtte ligge forut for samfunnets allmenne bevissthet.

Etter Lenins død har hans partiteori blitt det sentrale element i marxismen-leninismen. Revolusjonen måtte naturligvis gjennomføres av proletariatet som helhet, og partiet representerte like selvfølgelig denne helheten. Men å lede og organisere revolusjonen var partiets oppgave. En annen viktig partioppgave var å videreutvikle kommunismens teori. Arbeiderklassens naturlige og begrensede perspektiv var ikke tilstrekkelig til å foregripe prosessen.

Lenins teori ikke bare innstiftet forestillingen om et eliteparti, men åpnet samtidig for en at en liten krets, eller til og med en enkelt person, kunne dominere partiet. Hele Stalin-regimet ble legitimert ut fra Lenins partiteori. Det må understrekes at Lenins tenkning var utpreget dialektisk. Alle hans ideer var bevisst datostemplet. Både synet på partiet, på proletariatets diktatur og byråkratiets nødvendighet dreide seg om forholdene der og da, on Russland anno 1920. I sine vage utopier forutså Lenin et helt annet og herredømmefritt samfunn.

Ordet "imperialisme" har i dag en udelt negativ betydning og betegner en spesiell type aggressiv atferd fra visse stater overfor visse andre. Ordet er opprinnelig fransk, men fikk mye av sin nåværende betydning i England på 1870-tallet. Rundt århundreskiftet var det en livlig teoretisk og moralsk debatt rundt imperialismen, særlig representativ og innflytelsesrik var J. A. Hobsons Imperialism (1902).

Lenin var ikke den eneste radikaleren som skrev om imperialismen, men den viktigste. Diskusjonen var knyttet både til utbruddet av verdenskrigen og til det siviliserte Europas vemmelige krangling om retten til å utnytte Afrika. Lenin var klartseende nok til også å forbinde imperialismen med den manglende forventede krisen i kapitalismen. Krisen, forklarte han, var nettopp verdenskrigen. Den var et resultat både av rustningsindustriens profittbegjær og av de imperialistiske statenes behov for nye markeder.

I Lenins imperialismeteori lå det også en skarp kritikk av sosialdemokratiet. Sosialdemokratene var"kapitalismelakeier" som hadde støttet sine regjeringer i 1914. Gjennom ensidig og persektivløs lønnskamp bidro de også til konflikten. Lenins imperialismeteori har ganske skremmende perspektiver. Dersom han har rett, må økonomiens logikk resultere i et globalt og totalt ragnarokk.