Nietzsche var musikalsk begavet, og i 1868-69 ble han kjent med Richard Wagner. I møtet med et større musikkgeni ga Nietzsche opp sine egne komponistpretensjoner, og ble en av Wagners varmeste forkjempere i Europa. Fra 1876 av kjølnet forholdet, men Nietzsche bevarte alltid sin store beundring for komponisten Wagner. Det var mennesket og tenkeren han ikke lenger kunne akseptere.
I 1879 måtte Nietzsche si fra seg sitt professorat på grunn av dårlig helse. Han var meget nærsynt, og var hele livet plaget av migrene og magesmerter. I tillegg til det fysiske, aner en vel også solide sjelelige årsaker. Resten av sitt produktive liv, som varte i ti år, tilbrakte han i Sveits (Sils Maria) og Italia (Sorrento, Genova, Torino). Det var i denne perioden han skrev de verkene han senere ble kjent for.
I løpet av 1880-tallet ble det klart at Nietzsches plager også var av psykisk natur. Hans tenkning på tvers av tidens norm, og også dens manglende respons, krevde sitt. Samtidig kan han ha vært arvelig disponert for sinnsykdom eller til og med ha lidd av syfilis, selv om ikke noe av dette er bevist. Mot slutten av tiåret ble han klart verre, og i januar 1889 kollapset han på gaten i Torino. Hans sjel forsvant snart inn i det dypeste mørke, og han forble taus og uten evne til kontakt til han døde i 1900.
Etter sammenbruddet i 1889 ble Nietzsche hentet hjem til Tyskland av søsteren Elisabeth (Förster-Nietzsche). Hun tok over styringen av hans etterlatenskaper og den rest av liv han hadde igjen. Som en slags yppersteprestinne for en tiltakende kult og et økende rykte sorterte hun tilgangen til filosofens levende lik etter eget forgodtbefinnende. Hennes renommè i ettertiden har vært så dårlig, at en undres om hun kan ha vært så ille som alle sier. Nietzsche døde i Weimar i 1900, og ble senere begravet i fødebyen Rökken.
Den apollinske var den som Goethe og Winckelmann hadde analysert, og som omfattet det måtehold, harmoni og proporsjonalitet en kunne finne i gresk skulptur og arkitektur. Den dionysiske derimot favnet det overskridende og irrasjonelle en så i de dionysiske festene og deres musikk. Selv med Nietzsches store respekt for det apollinske, er det liten tvil om at han etter hvert mer og mer framhevet betydningen av det dionysiske for mennesket og dets historie.
Nietzsches skrifter gjennom resten av 1870-tallet tok gjerne form av samtidskritikk, men med klare programtendenser. Det som ble kritisert, var gjerne borgerlig vitenskapelighet, moral og livsform, og det som ble framhevet ofte outsideren, eksistensiell autentisitet og livet framfor refleksjonen. Nietzsches tenkning kunne nok vingle av gårde i denne perioden, men foregripelsen av 80-tallets desperasjon og overskridelse er likevel klar. Det var også i denne perioden at Nietzsche stadig skarpere tok avstand fra Richard Wagner.
I 1883-84 kom Slik talte Zarathustra, lenge ansett for hans hovedverk, men også beheftet med enkelte av Nietzsches mer irriterende svakheter. Nietzsche selv kalte den "verdenslitteraturens dypeste bok". Det er her overmennesket gjør sin entré, et vesen som skulle komme til å dominere resten av hans produksjon.
I de siste oppegående årene sted tempoet i utgivelsene og også temperaturen i påstandene. Nietzsche skrev på sitt hovedverk Vilje til makt, men det ble aldri ferdig. I stedet utga han aforistiske utdrag, og også oversikter over og resymeer av sin tenkning. I 1886 kom Hinsides godt og ondt, som summerer opp hans "omvurdering av alle verdier". Moralens genealogi fra 1887 er kanskje det mest konvensjonelt filosofiske av verkene hans.
I 1888 var publikasjonstempoet blitt overmenneskelig. De mest kjente fra dette året var Tilfellet Wagner og Gudenes demring. Etter sammenbruddet kom Antikrist i 1895, mens den selvironiske, selvbiografiske og svært informative Ecce homo ble holdt tilbake av Elisabeth helt til 1908. I tillegg til disse nevnte verkene kom det en rekke større og mindre publikasjoner mens Nietzsche levde, og mer systematiske utgaver av et fragmentarisk korpus etter hans død.
Nietzsche blir ofte karakterisert som amoralsk nihilist, noe som lett lar seg belegge med enkeltsitater. Men dypest sett dreide hans tenkning seg naturligvis om å overvinne nihilismen, og omfattet et lidenskapelig moralsk engasjement. Han ble aldri noen systematiske tenker: Ikke ville han vel det selv, og hans temaer utfoldet seg nok også best gjennom aforistiske kinaputter.
Hvem som influerte ham, er både lett og vanskelig å bestemme: Tysk tenkning som helhet, spesielt Schopenhauer, åpenbart. En rousseausk eller stoisk primitivisme, like klart. Darwin, helt avgjørende. Men like ofte var det dagsaktuelle publikasjoner og sekundære tenkere som beveget ham. Han avbildet like ofte sin samtid som evigheten med den samme skarphet.
Forfatterskapets fragmentariske karakter og tenkningens aforistiske tendens gjør det vanskelig å systematisere Nietzsche. Det er ikke sjelden mulig å finne belegg for helt motstridende meninger hos ham. Dette er en del, om enn en liten del, av forklaringen på hans popularitet i en tid som koketterer med paradokset, motsetningen og ironien.
Men naturligvis var det en kjerne av solid substans i hans tenkning. Fundamental var troen på et naturgitt menneske. Moralen, kulturen og fornuften selv blir dermed historiske størrelser med tilhørende tap av selvfølgelighet. I denne forstand tilhørte Nietzsche naturalismen og representerte et bånd mellom antikkens og romantikkens primitivisme og den senere lebens-filosofien, som idealiserte det handlende, aktive mennesket framfor det reflekterte. Men det må samtidig understrekes at Nietzsche ikke hadde noe entydig negativt syn på fornuften.
Nietzsche var ingen metafysiker. Likevel fantes det klare metafysiske momenter i hans tenkning. Et eksempel var hans dype overbevisning om alle tings evige gjenkomst. Også hans tro på at viljen til makt var det dypeste element i menneskets liv, var av en slik art.
Nietzsches innflytelse på europeisk kultur har vært dyp og mangfoldig. Etter en periode da han ble annammet av bohemen og radikale intellektuelle og litterater, fikk han også nedslag i mer konservative kretser og innen lebens-filosofi og eksistensialisme. Hans betydning for fascisme og nazisme er mer problematisk. Visse av ideene hans har utvilsomt influert ideologer innen disse tradisjonene, men Nietzsche selv ville aldri ha kunnet vært medlem av slike bevegelser, helt uavhengig av at han neppe ville vært med i noen bevegelse. Med begges evne til å avsløre menneskelig forstillelse og resentiment, er det klare likheter mellom Nietzsche og Freud, men hvor direkte påvirkningen har vært, er umulig å avgjøre.
I dag er Nietzsches betydning mer levende en noensinne, og hans tanker et slags speil for en tid som ser med mistro på alt, også sin egen mistro.
Nietzsche var såvisst ingen demokrat. Han sto alltid på enernes side, mot hopen, allmennviljen og plikten. Men den eneren han dyrket, var ikke undertrykkeren eller psykopaten, men den som ordnet sitt liv uavhengig av andres meninger, som ikke lot seg lede av dårlig samvittighet eller frykt for konsekvenser, og som i sin sunne egoisme ikke la bortkastet vekt på andres lidelser. Uten å gå for langt i psykologisering, kan en vel også se momenter av selvterapi i Nietzsches diskusjoner.
En må ikke overse ubehaget i Nietzsches dyrking av enerne, av de "fornemme" folk og individer. Den inneholder klart "rasistiske" trekk. Den må heller ses som et innlegg, som et moment i en aldri avsluttbar diskusjon om menneskets vesen og moral. Ytterpunktene av total egoisme og total altruisme er like håpløse, og ethvert mellomstandpunkt like vilkårlig. Nietzsches fortjeneste er å ha hevet diskusjonen opp på et nytt nivå, og hans latterliggjøring av sine egne epigoner, av en anarkisk og forsoffen bohem, var besk og utvetydig.