9. Riksdagen i Worms 1521

 

Riksdagen i Worms
1521
Fra alle kanter av landet kom det høytstående representanter for både kirke og stat. Det kom også utsendinger fra utlandet.

Det var første gang de tyske fyrstene skulle møte hos den unge keiseren. Rikdagen samlet spesielt mange fordi det var mange viktige politiske saker som skulle behandles. Men det var spesielt stor interesse for saken til reformatoren.

Legaten bearbeider fyrstene Men det var ikke nok for legaten at han hadde hindret Luther i å komme til riksdagen. Han ville også bearbeide holdningene til fyrstene, de geistlige og andre medlemmer av forsamlingen, for å få Luther dømt.

Han var så nidkjær og pågående at den alminnelige oppfatningen av han, var at han var mer drevet av hat og hevnlyst enn av nidkjærhet og fromhet.

På den måten skadet han sin egen sak og skapte sympati for Luthers sak.

Legaten forsatte også å bearbeide keiseren. Han gjorde det helt klar for ham at han hadde plikt til å håndheve bestemmelser som kom fra paven.

Men ifølge tysk lov kunne en ikke gjøre dette uten at fyrstene samtykket, så til slutt ga keiser Karl etter for legatens krav og ba ham legge saken sin fram for riksdagen.

Dette var en stor seier for legaten. Han skulle forsvare Rom overfor denne store og innflytelsesrike forsamlingen.

Han la for dagen en flammende veltalenhet. Blant annet tillot han seg også å håne høyt utdannede tilhengere av den nye troen og sammenlignet dem med simple folk uten utdannelse. Dermed glemte han å tenke på at noen av de mest innflytelsesrike i forsamlingen kanskje hadde sympati for Luther og den nye troen og var tilhengere av den.

Han var så veltalende at det bekymret de som støttet reformasjonen.

Legaten hadde forsamlingen i sin hule hånd, og talen gjorde et dypt inntrykk. Luther var ikke til stede og ingen hadde innvendinger til det han sa. Det så ut til at alle var innstilt på å utrydde kjetteriet.

Riksdagen skildrer kirkens griskhet Samtidig som de fleste medlemmene av riksdagen ikke ville betenke seg på å overlevere Luther til Roms hevn, var det mange som beklaget fordervelsen som hersket i kirken. De ønsket å få slutt på at griske og råtne prester skulle lure penger fra folk.

Legaten hadde tegnet et flatterende (forskjønnet) idealbilde av kirken. Like vel reiste en av reformasjonens svorne motstandere seg, hertug Georg av Sachsen, og beskrev med fryktelig nøyaktighet presteskapets griskhet og råttenskap.

Han beskrev pavedømmets forførelser og vederstyggeligheter og de grufulle konsekvensene av dette. Han gjør det klart at det er blitt slik at alt ting bare dreier seg om penger, penger, penger... Og prestene forkynner løgn på løgn for at det skal strømme inn enda flere penger. ..."Akk, det er de skandaler som presteskapet får i stand, som styrter så mange arme mennesker i evig fortapelse. En alminnelig reform må bli gjennomført."

Riksdagskomité gransker kirken Riksdagen satte umiddelbart ned en komité som skulle utarbeide en fortegnelse over den pavelige undertrykkelsen som knuget det tyske folket.

Arbeidet resulterte i en liste på 101 punker om kritikkverdige forhold. Listen ble lagt fram for keiseren med henstilling om at det øyeblikkelig måtte settes i gang tiltak for å rette på forholdene.

Komiteens beskrivelse av forholdene, var rystende lesning. Den kom med en innstendig henstilling om å få i stand en alminnelig reform og sette i gang tiltak for å gjennomføre den.

På toppen av det hele forlangte komiteen at reformatoren skulle bli fremstilt for forsamlingen.

Dette kravet bøyde keiseren seg for på tross av både henstillinger, protester og trusler fra prelaten for å få han til å nekte det.

Luther blir innkalt til riksdagen Dermed ble Luther likevel utstyrt med et keiserlig brev med fritt leide og innkalt til riksdagen.

Vennene hans ble skrekkslagne. De visste hvor sterke fordommene og fiendskapen mot ham var. De stolte ikke en gang på at brevet om fritt leide ville bli respektert av fiendene hans.

Philip Melanchthon

Luther på sinn side innså at han virkelig var i livsfare, men han var kommet til et punkt der han var mer opptatt av å forsvare sannheten enn å redde sitt eget liv. Han var klar over at kirkens menn slett ikke ønsket å se ham i Worms. De var kun opptatt av at han skulle bli fordømt og drept. Det var høyst usikkert at han ville komme fra reisen til Worms i live.

Da den unge medhjelper han hadde på universitetet, Philip Melanchthon, ville følge ham til Worms, fikk han ikke lov til det. Han skulle bli tilbake og fortsette reformarbeidet dersom Luther ble drept.

Reisen til Worms Folk var bekymret for ham da han tok fatt på den to uker lange reiste fra Wittenberg til Worms. Underveis kunne han lese folks bange anelser i ansiktene deres. Noen steder ble de helt ignorert på grunn av bannbullen mot Luther.

Et sted var det en vennligsinnet prest som ga uttrykk for sin bekymring for Luthers ve og vell ved å viste ham et bilde av en italiensk reformator som hadde lidd martyrdøden.

En dag fikk de også høre at skriftene til Luther var blitt fordømt i Worms. Utsendingene fra keiseren oppfordret folk til å innlevere de forbudte bøkene til øvrigheten.

Framtidsutsiktene så ikke lyse ut for Luther.

Etter som han nærmet seg Worms, var det flere og flere, både venner og motstandere, som advarte ham mot å dra inn i byen. Motstanderne var bekymret for hvordan det skulle gå med saken deres, mens vennene var bekymret for livsfaren han utsatte seg for.

Men Luther hadde bestemt seg for å dra til riksdagen uansett, og sa: "Selv om det var like mange djevler i Worms som det er taksten på husene, vil jeg like vel dra dit inn."

Ankomsten til Worms Folkemengde som møtt fram for å ta imot Luther, var større enn den som tok imot keiseren. Spenningen var enorm, og inne fra folkemengden kunne en blant annet høre en advarende begravelsessang.

Folk trengte på fra alle kanter for å se Luther. Ikke en gang på fikk han fred. Han var helt utkjørt etter den lange reisen, og han hadde heller ikke helt kommet seg etter den siste sykdommen.

Han trengte ro og hvile for å forberede seg til den skjebnesvangre dagen neste dag. Men etter å ha hvilt i bare noen få timer, måtte han gi etter for presset om å møte alle som ville se den modige munken. Der var det folk både fra riksforsamlingen og fra alle samfunnsklasser, både venner og fiender.

Han snakket med dem og svarte så rolig og vennlig på spørsmålene deres, at både venner og fiender ble fylt med forundring.

Hva gjør vi nå? Katolikkene var skrekkslagne over å se Luther. De hadde ikke trodd at han hadde våget å komme til Worms.

Keiseren innkalte rådgiverne for å drøfte hvilken strategi de nå skulle følge.

En av de katolske biskopene mente at de hadde brukt nok tid på denne saken, og at Luther først som sist skulle brennes på bålet akkurat som kjetteren Johann Huss (Jan Hus). Han mente at de ikke var forpliktet til hverken å gi eller overholde leide overfor en kjetter.

Men den slags framferd ville like vel ikke keiseren gå med på. Det ble derfor vedtatt at de skulle høre hva reformatoren hadde å si.

Luther trer fram for riksdagen Da Luther neste dag sto foran den prektige riksdagsforsamlingen, bar han preg av å være forlegen og overveldet av underdanighet. Men flere av fyrstene kom bort og oppmuntret ham.

Keiseren satt på tronen omgitt av de fremste i landet. Luther ble plassert rett foran keiseren.

Det var egentlig helt uhørt at Luther i det hele tatt var til stede i denne forsamlingen. Riksdagen hadde faktisk gitt seg selv mandat til å overprøve pavens avgjørelse.

Paven hadde bestemt at ingen måtte ha noe med Luther å gjøre, men her satt han like vel og skulle få legge fram sak sin. Tysklands øverste forsamling ignorerte pavens bannbulle mot Luther og det faktum at de som hadde noe med ham å gjøre, selv skulle bli lyst i bann. Det må i seg selv kalles en stor seier over pavedømmet.

På et bordet lå en samling av Luthers skrifter. Han skulle svare på to spørsmål. For det første om han erkjente at det var han som hadde skrevet disse. Og for det andre om han hadde til hensikt å tilbakekalle de meningene han hadde gitt uttrykk for i bøkene.

Etter hvert som boktitlene ble lest opp, bekreftet han at det var han som hadde skrevet dem.

Når det gjaldt det andre spørsmålet bad han om forståelse for å få tid til å overveie svaret sitt så han ikke kom til å si noe som var for mye eller for lite i forhold til omstendighetene. Han ba om tid til å tenke nøye gjennom det han svarte så han ikke kom til å begå synd ved å si noe usant i forhold til Den hellige skrift eller i vanvare fornekte Gud.

Det var kokt av Luther å be om tid. På den måten viste han forsamlingen at han ikke var en tankeløs, sta våghals som var drevet av uoverveide innskytelser.

Luther forsvarer seg i Worms
18. april 1521
I timene fram til neste dag ble han overveldet av en veldig angst, ikke redsel for sitt eget liv, men for at han skulle kommet til å skade evangeliets sak. Han kjempet med Gud og fikk forvissning om at han ikke kom til å bli stående alene foran rådet.

Neste dag var det ikke tegn til frykt eller forlegenhet å se hos ham.

På spørsmålet om han nå hadde tenkt å tilbakekalle, svarte han at alle skriftene ikke var av samme type.

I noen av dem hadde han oppholdt seg ved tro og gode gjerninger, og selv fiendene hans anså disse for ikke å være uskadelige, men endatil nyttige. I tilbakekalle disse, ville være å fordømme sannheter som alle trodde på.

Den neste typen besto av skrifter som avslørte pavedømmets fordervelse og misbruk. Å tilbakekalle disse ville være å styrke Roms tyranni og åpne døren enda mer for ugudelighet.

I den tredje typen bøker hadde han angrepet enkelte personer som hadde forsvart de ondene som rådet innen kirke og geistlighet. Luther innrømmet villig at han hadde vært mer voldsom enn det sømmet seg. Han gjorde ikke krav på å være feilfri, men disse bøkene kunne han heller ikke tilbakekalle, for da ville sannhetens fiender bli enda dristigere, og de ville utnytte dette til å undertrykke Guds folk med enda større grusomheter.

De kirkelige misforholdene som Luther hadde pekt på i bøkene sine, var nok ganske sammenfallende med de 101 misforholdene granskningskomiteen hadde funnet fram til.

Dersom han hadde tatt feil, ba Luther om at det måtte bli ført bevis for det fra Bibelen. Så snart det var bevist at han hadde tatt feil, var han villig til å tilbakekalle. Ja, han skulle til og med vær den første til kastet sine egne bøker på bålet.

Luther hadde talt på tysk, og nå ble han bedt om å gjenta det samme på latin. Selv om han var trett, gjorde han det. Dermed fikk alle høre det han hadde sagt en gang til, og mange som hadde så sterke fordommer mot Luther at de ikke hørte skikkelig etter første gangen, forstod plutselig at det han sa var riktig.

De som ikke ville la seg overbevise av sannheten uansett, ble forvirret av kraften og klarheten i Luthers tale.

Erklæringen i Worms
18. april 1521
Men riksdagens talsmann var sint og hevdet at Luther ikke hadde svart på spørsmålet. Han forlangte et klart svar på om Luther ville tilbakekalle eller ei.

Da kom Luther med den kjente erklæringen fra Worms:

"Ettersom Deres aller høyeste majestet og Deres høye herrer krever av meg et klart, enkelt og bestemt svar, så vil jeg gi et slikt, og det er dette; Jeg kan ikke la min tro underkastes hverken paven eller noe kirkeråd, fordi det er klart som dagen at de ofte har tatt feil og sagt hverandre imot.

Hvis jeg derfor ikke kan bli overbevist av Skriftens vitnesbyrd eller ved de klareste grunner, dersom jeg ikke blir overbevist ved hjelp av de skriftsteder jeg har sitert, og dersom de således ikke binder min samvittighet med Guds Ord, så kan og vil jeg ikke tilbakekalle, for det er farlig for en kristen å tale mot sin samvittighet. Her står jeg, jeg kan ikke annet. Gud hjelpe meg! Amen."

Gjentatte trusler mot Luther Hele forsamlingen var målløs og keiseren imponert. Mange av de tyske fyrstene så på Luther med stolthet og glede. Men det gjorde ikke romerkirkens ivrige tilhengere.

Igjen ble Luther utsatt for trusler idet talsmannen for riksdagen sa: "Dersom du ikke tilbakekaller, vil keiseren og rikets stater overveie hvilke forholdsregler de må ta mot en uforbederlig kjetter."

Forrige


 

 

10. Keiseren velger paven og forkaster reformasjonen   Neste