Dermed kom Karl V i en lei klemme, for det var i stor grad takket være kurfyrsten av Sachsen - Fredrik 3. den vise - at han hadde fått kronen. Og kurfyrsten var Luthers venn og beskytter.

Det skulle siden utvikle seg til at keiseren ble en ivrig motstander av reformasjonen.

Kurfyrsten ba keiseren om ikke å foreta seg noe før han hadde hørt hva Luther hadde å si til sitt forsvar. Da Kurfyrsten tidligere hadde avviste kravet fra katolikkene om å få utlevert Luther, hadde han jo sagt at hverken keiseren eller noen annen, hadde påvist at Luthers skrifter var blitt gjendrevet.

Den pavelige legaten, Aleander, ble både skrekkslagen og forbitret. Han innså at utfallet ville bli uheldig for pavekirken. Dessuten ville det være en hån mot pavens myndighet og overhøyhet å ta Luthers sak opp til behandling etter at paven allerede hadde fordømt Luther.

I tillegg fryktet han at Luthers argumenter og veltalenhet kunne påvirke mange av fyrstene til å vende seg vekk fra pavens sak. Derfor la han ned kraftige protester overfor keiseren mot at Luther skulle komme til Worms.