Rom går til kamp mot Luther

5.	Rom går til kamp mot Luther

Innstevnet til Rom 1518	Folks interesse for Luthers teser, sjokkerte de pavelige myndighetene. I juni 1518 anklager Pave Leo X Luther for kjetteri. Luther ble derfor innkalt til Rom for å svare på klagene. Dette skremte vennene til Luther. Rom hadde en mengde martyrers liv på samvittigheten, og de skjønte at det var livsfarlig for Luther å reise dit. Derfor nedla de en protest mot innkallelsen til Rom og forlangte at han skulle forhøres i Tyskland.
Legatens instrukser	Protesten ble tatt til følge, og paven oppnevnte en legat - en pavelig utsending med ambassadørs rang - til å foreta forhørene i Tyskland. I instruksene paven sendte med legaten, kom det klart fram at Luther allerede var stemplet som kjetter og skulle ryddes av veien. Legaten fikk pålegg om å fullføre kjetterprosessen uten utsettelse. Dersom Luther ikke ville bøye seg, og dersom legaten ikke fikk tatt Luther til fange, fikk han myndighet til å gjøre ham fredløs i hele Tyskland. I tillegg fikk han mandat til å forbanne, fordrive og bannlyse alle som var knyttet til Luther. Alle som unnlot på pågripe Luther og overgi han til Rom, skulle bannlyses, uansett hvor høyt de måtte stå på rangstien innen både kirke og stat. Bare keiseren var unntatt banntrusselen.
Forhåndsdømt	Rom skulle ha hevn. Det smittsomme kjetteriet som Luther hadde satt i gang skulle utryddes en gang for alle. Her la pavedømmet for dagen sitt sanne jeg. Det fantes ikke spor av kristelige prinsipper eller alminnelig rettferdighet i legatens instrukser. Den hellige far, den eneste suverene, ufeilbare autoritet i kirke og stat, hadde forhåndsdømt Luther lenge før Luthers sak var formelt undersøkt. Luther var i Tyskland - langt borte fra Rom - men før Luther hadde fått sagt ett eneste ord til sitt forsvar, var han erklært å være en kjetter som skulle brennes på bålet.

Luther forsvarer seg i Augsburg 1518

Trusler mot Luther	Forhøret skulle finne sted i Augsburg. Luther dro dit til fots. Folk var virkelig redde for hans skjebne. Det var kommet åpne trusler om at han ville bli grepet og myrdet underveis. Vennene hans tagg han om ikke å dra. De ba han til og med om å forlate Wittenberg en tid for å komme seg i sikkerhet hos venner. Men Luther ville ikke forlate den posten Gud hadde satt ham på. Det var hans oppgave å forsvare sannheten uansett hvor mange drapstrusler og kraftige verbale angrepene det måtte komme.
En felle i Augsburg	Legaten fra Rom ble svært fornøyd da han hørte at Luther var kommet til Augsburg. Han hadde planer om å få Luther til å gå i en felle. Han så fram til å sette klørne i Luther. Han skulle så visst ikke komme seg unna. Legaten hadde tenkt å tvinge Luther til å tilbakekalle det han hadde sagt og skrevet. Gikk ikke det, ville han tvinge han med seg til Rom for at han der skulle dele skjebne med tidligere martyrer. Luther hadde forsømt å skaffe seg fritt leide. Via medhjelperne sin prøvde legaten å gi inntrykk av å være både from og nådig, og på den måten få Luther til å møte ham uten leide. Etter råd fra vennene sine, nektet Luther å møte legaten uten å ha fritt leide. Først da vennene hans hadde skaffet ham leidebrev fra keiseren, gikk han med på å møte legaten i riksdagen i Augsburg.
Ulv i fåreklær	Katolikkene hadde bestemt seg for å vinne Luthers tillit ved å opptre forsiktig. På en mild og vennligsinnet måte ble Luther bedt om å bøye seg for kirkens autoritet uten forbehold og uten videre føye seg på alle punkter. Med denne feilbedømmingen, viste legaten at han ikke hadde skjønt hvor karakterfast, rettskaffen, skarp og modig Luther var. Luther svarte med å gi uttrykk for sin aktelse for kirken og at han ønsket å holde seg til sannheten. Han sa seg villig til å svare på alle innsigelsene mot det han hadde lært, og han hadde ikke noe imot at læresetningene hans ble underkatet en dom fra de ledende universitetene. Samtidig protestere han mot framgangsmåten kardinalen brukte når han forlange at Luther skulle tilbakekalle uten først å ha bevist at det forelå noen villfarelse.
"Tilbakekall!"	Det eneste svaret Luther fikk på sine innvendinger, var: "Tilbakekall, tilbakekall!" Luther viste dem da at standpunktene hans hadde støtte i Skriften, og at han ikke kunne tilbakekalle noe som var sannhet. Legaten var ikke i stand til å motsi argumentene til Luther. I stedet overøste han Luther med en foss av spott, hån og smiger, blandet med sitater fra overleveringer og uttalelser fra kirkefedrene. Ordstrømmen fra legaten var så intens at det var umulig for Luther å slippe til orde. Han skjønte at det var helt uten verdi å føre en samtale på denne måten, så han ba om å få svare for seg skriftlig. Motstrebende gikk prelaten med på det.
Luther forsvarer seg	Ved neste sammenkomst leverte Luther en kraftig, grei og klar fremstilling av synspunktene sine underbygd av mange sitater fra Bibelen. Da han hadde lest avhandlingen sin høyt for kardinalen og den store forsamlingen som var til stede i riksdagen, leverte han den til kardinalen. Men den hovmodige kardinalen la den foraktelig til side og erklærte at den bare bestod av en mengde tomme ord og ubrukelige sitater. Luther var nå i fyr og flamme. Han var like bevandret i kirkefedrene og overleveringene som kardinalen, og nå tok han i bruk disse for å gjendrive kardinalens argumenter.
Trusler om bannlysing	Prelaten som måtte se seg slått av Luthers argumentasjoner, mistet fullstendig besinnelsen og ropte rasende: Tilbakekall! - ellers sender jeg deg til Rom for at du der kan bli fremstilt for dommere som kan ta seg av din sak. Jeg vil bannlyse deg og alle dine partifeller, ja alle som noen gang gir deg medhold, og jeg vil utstøte dem av kirken." Til slutt sa han med forakt og sinne: "Tilbakekall, eller vis deg aldri mer her." Luther sa tydelig ifra om at det ikke kom på tale å tilbakekalle noe. Så trakk han og vennene hans seg skyndsomt tilbake fra den fullsatte salen. Tilbake satt prelaten som hadde skrytt av at han i alle fall skulle kunne skremme Luther til lydighet. Riksdagsforsamlingen hadde fått anledning til å sammenligne de to mennene og argumentene deres. - Luther; enkel, beskjeden og fast: - Pavens representant; viktig, overlegen hovmodig og urimelig, og uten et eneste bevis fra Skriften.
Planer om pågripelse	Selv om Luther hadde keiserens brev om fritt leide, planla katolikkene å pågripe ham og kaste han i fengsel. Legaten hadde ikke tenkt å gå glipp av den heder og ære han ventet å få for å ha brakt til taushet Roms farligste fiende.

6. Luther får en beskytter