Luther var en trofast tilhenger av pavekirken, og da det i 1511 bød seg en anledning til dra på pilegrimsreise til Rom, nølte han ikke.

Han reiset til fots og bodde i klostrene underveis. I et kloster i Italia ble han full av forundring over den rikdom, luksus og prakt han så. Munkene hadde en fyrstelig inntekt og bodde i praktfulle værelser. De var kledd i fine, kostbare drakter og spiste ved et overdådig bord.

Han besøkte kirkene og gjorde alle de påkrevde seremoniene. Han var fjetret over de vidunderlige historiene prestene og munkene fortalte.

Men over alt fikk han samtidig se ting som fylte ham med forbauselse og gru. Han fikk se den ugudeligheten som rådet i alle klasser innen geistligheten.

Alle typer geistlige fortalte uanstendige vitser og kom med bespottelser selv under messen. Som munk og prest kom Luther i kontakt med både munker, prester og folk i byen, og samme hvor han kom, fikk han se et så utsvevende og vilt liv at han knapt kunne tro sine egne øyne og ører.

Han fikk da status som bibel-autoritet og var ikke lenger bare en munk eller professor. Han var nå en som hadde myndighet til å forkynne Bibelen og forsvare sannheten.

Luther studerte nå Bibelen mer inngående enn noen gang. Han hadde gitt et hellig løfte om at han først og fremst skulle forkynne og forsvare Guds Ord med troskap, framfor å fordype seg i pavens og kirkens skrifter og forordninger.

Kirkens lære omfattet blant annet læren om skjærsilden, helgener, relekvier, prosesjoner, pilegrimsreiser og bruk av bannbulle - utestenging fra Gud og kirken.

Bibelforkynnelse hadde vært forsømt i mange hundre år til fordel for kirkens forskrifter, seremonier og lære.

Luthers bibelforkynnelse ble derfor noe helt nytt i tiden. Han framholdt klart og tydelig at de kristne ikke bør godkjenne andre lærdommer enn dem som grunner seg på Skriftens autoritet.

Han tok opp kampen mot skolastikerne - mot det innholdsløse spissfindige ordkløverit og den spekulative vantroen - han tok kampen opp mot den type filosofi og teologi som så lenge hadde øvd en bestemmende innflytelse over folk.

Det hadde utviklet seg en kultur og filosofi som tok oppmerksomheten bort fra Guds ord og dyrket menneskelige læresetninger.

Luther kjente skolastikken godt, men det var heller ingen som kjente Bibelen bedre enn han. Nå forsøkte han å lede oppmerksomheten bort fra spissfindighetene filosofene og teologene kom med, ved å sette fokus på de enkle og evige sannhetene som var framholdt i Bibelen.

Det Luther fortalte fra Bibelen var som et friskt vindpust for tilhørerne, og de tok begjærlig imot hvert ord han sa. Aldri før hadde de hørt slike lærdommer.

Han fortalte om Frelserens kjærlighet og forsikringen om tilgivelse og fred på grunn av hans offer på korset, et offer som de kunne motta fritt bare de trodde. Tilhørerne frydet seg over evangeliet, og dette tente et levende håp hos dem.