Spenningen mellom partene steg og sank avhengig av episoder som syntes å forrykke den skjøre balansen. Berlin-krisen (1948-49), U 2-nedskytingen (1960), Berlin-muren (1961), Cuba-krisen (1962) og Vietnam-krigen (1963-73) representerte trusler om eskalering til omfattende konflikter. Først de nye kommunikasjonsteknologiene, transportteknologiene og effektive våpen førte til at trusselen om krig i siste instans alltid innebar en trussel om en ny verdenskrig etter 1945.
Ideologisk sett var den kalde krigen interessant, fordi posisjonene festet seg til doktriner på begge sider. I Vestens øyne var den kalde krigen forsvar av den frie verden fra truslene som utgikk fra diktaturet i øst. Vesten var demokratiets, ytringsfrihetens og menneskerettighetenes bastion. I Øst-Europas øyne var den kapitalistiske og imperialistiske verden en trussel mot sosialismen og folkedemokratiene i øst. Med Lenins politiske analyser som ryggdekning ville man gjennomføre revolusjoner mot de kapitalistiske utbytterne i hele verden.
De selvbildene som man forutsatte både i Vesten og i øst hadde lite med realitetene å gjøre. Dermed ble også bildene av den andre part fortegnet. Noen forfattere og intellektuelle på begge sider vendte seg mot sine egne regimer for å oppmuntre sine egne til selvkritikk. Aleksander Solsjenitsin i øst og Noam Chomsky i vest var eksempler på motstrømstenkere som først og fremst ble feiret av de partene som de selv ikke tilhørte.
Den kalde krigens nøkkel var terrorbalansen. Atomarsenalene ble bygget opp til absurde volumer på begge sider. Ingen skulle våge å utløse en større konflikt, fordi en slik konflikt også ville utslette dem selv. Den kalde krigen var en ideologisk, teknologisk og økonomisk krig. På en måte var det en total krig hvor det eneste forbudte var åpne, tradisjonelle krigshandlinger. Først med Berlinmurens fall i november 1989 var den kalde krigen over.