Stoisismen

Stoisismen var en gresk-romersk filosofisk skole mellom 300 f.Kr. og 200 e.Kr., oppkalt etter sitt første samlingssted i Athen (stoa=søylegang). Grunnlagt av Zenon fra Kypros, og senere representert ved dikterne Seneca, Epiktet og keiser Marcus Aurelius. Et godt bilde av denne læren får vi gjennom Ciceros (106-43 f.Kr.) De natura deorum (Om gudenes natur). Cicero var ikke selv stoiker, men verket er formet som en dialog i Gaius Aurelius Cottas hus omkring år 76 f.Kr mellom epikureeren Velleius og stoikeren Balbus.

Stoisismen som tankesett forstås best sett i lys av epikureismen. Stoikerne trodde på et guddommelig skapt, velordnet og strukturert kosmos. Gudene var fremdeles tilstedeværende, og hadde omsorg for sitt skaperverk. Alt i naturen hang sammen i en fornuftig helhet. Denne holismen stod i motsetning til Epikurs atomisme. De hadde også et syklisk historiesyn, der verdensbrannene og tingenes evige gjenkomst var viktige stikkord. Et liknende syn ble relansert av Friedrich Nietzsche (1844-1900) i forrige århundre.

Den stoiske etikk innebar å leve i pakt med naturen, beherske sine lidenskaper og elske sin skjebne (amor fati). Selv ondskapen hadde en fornuftig mening i helheten. De stoiske dygdene var mot eller dugelighet (virtus), plikttroskap mot gudene og fedrelandet (pietas), moralsk visdom (prudentia), rettferdighet (justitia), troskap (fides), vennskap (amicitia), verdighet (dignita) og menneskelighet (humanita). Disse tilsvarte de greske dygdene (virtus=arete). Det var også disse som senere ble til de kristne dydene, der de fire kardinaldydene var visdom, måtehold, mot og rettferdighet. Sammen med platonismen var stoisismen et av de aller viktigste tankesettene som kristendommen absorberte i sin tidlige fase. Deres tanke om menneskets verdighet fikk betydning for tenkningen i renessansen, og for de moderne menneskerettighetene.