Epikureismen

Epikureerne var materialister og atomister. Atomismen oppsto i Hellas med Leukipp og Demokrit på 500- og 400-tallet f.Kr., fikk en ny fødsel med Epikurs tenkning, og ble formidlet til den romerske verden av dikterfilosofen Lukrets. Den ble aktuell igjen i Europa i renessansen, og fikk sin moderne utforming på 1600-tallet av den franske filosofen Pierre Gassendi. Pionerer innen de nye naturvitenskapene som Robert Boyle, Robert Hooke og Isaac Newton var atomister, og store filosofer som Thomas Hobbes og René Descartes mottok også sterke impulser fra denne tradisjonen. Hele det moderne, mekanistiske verdensbildet har vært dypt influert av atomismen

Atomismen hevdet at alt som eksisterte var atomer og tomt rom. Atomene var entydig beskrivbare ved matematiske egenskaper: størrelse, form, orientering, bevegelse og posisjon. Deres bevegelser var styrt av absolutte lover, men med mulighet for visse spontane, små avvik som ga et visst rom for frihet. Atomistene var skeptiske til mange av oldtidens vanlige forestillinger. Riktignok aksepterte de eksistensen av guder, men disse var fjerne og uten interesse for menneskenes liv. Universet var uendelig, med en uendelighet av verdener, både lik vår og totalt forskjellige.

Atomismens store konkurrent var stoisismen. Atomismen benektet eksistensen av noen egentlig sjel og av et kosmisk forsyn, begge sentrale ideer i stoisismen. De var også hedonister: Lyst og ulyst var det som bestemte menneskets lykke. Stoikerne derimot hevdet at det var hvordan en forholdt seg til sin skjebne som avgjorde lykkefølelsen. Med sin materialisme og hedonisme var atomismen den av de greske filosofiske skolene som ble hardest angrepet av kristne tenkere. Den hadde derfor liten innflytelse gjennom hele middelalderen.