Den hellige fader Agathon ble en gang oppsøkt av noen fremmede som hadde hørt om hans fromhet og som ville prøve hvor dypt den satt. De begynte å spotte ham og sa: - Er ikke du den Agathon som er en ukysk og hovmodig person? – Jo, svarte han – jeg er det. Og er ikke du Agathon, pratmakeren? - Jo visst. Og er ikke du Agathon, kjetteren? – Nei, svarte han. De undret seg da over hvorfor han hadde tålt de første beskyldningene, men tilbakevist den siste. Han svarte: - De første beskyldningene godtok jeg, for de kan være nyttige for min sjel. Men kjetteri betyr å være adskilt fra Gud, og fra Gud vil jeg aldri være skilt.
Denne fortellingen er hentet fra den hellige Palladios’ samling av beretninger om asketene og eremittene som levde i ørkenene i Egypt og Palestina fra det 3. århundre av. Deres mål var å realisere det fullkomne kristne liv, og for å virkeliggjøre dette forlot de verden og trakk seg tilbake til øde steder, hvor de tjente Gud i bønn og faste dag og natt. Disse ”munkevesenets pionerer” blir også kalt ørkenfedrene, og deres liv og åndelige erfaring utgjør et av de viktigste kapitler i kristendommens historie. Et av de grunnleggende elementer i deres tilværelse var askesen.
Den asketiske tradisjon
Askese og eremittliv er et forholdsvis fjernt begrep i den
protestantiske del av kristenheten. Ofte misforstått og ikke sjelden assosiert
med en fanatisk og livsfiendtlig holdning, har det for mange blitt forbundet med
en negativ og til dels ekstremistisk kristendomsforståelse. Denne oppfatningen
er imidlertid langt fra sannheten, ja, den er intet mindre enn et vrengbilde av
en lang og rik tradisjon. Den asketiske tradisjon er like gammel som
kristendommen selv, og gjennom klostrene og det monastiske ideal har den beholdt
en uvurderlig plass i Kirkens liv like til i dag.
Det fullkomne liv
Den asketiske bevegelse tok sin begynnelse i de fjerne dager da de
første kristne menn – og kvinner – dro ut i ødemarken for å vie seg til et liv i
fellesskap med Gud. Dette var mennesker som ønsket å leve ut sitt åndelige
potensiale, og for å virkeliggjøre dette søkte de den absolutte stillhet og
ensomhet på avsidesliggende og til dels utilgjengelige steder, fjernt fra verden
og all den ståk og larm. Realiseringen av det fullkomne kristne liv besto for
ørkenfedrene i en tilværelse i fullstendig overensstemmelse med evangeliets
idealer, uten plass for noe slags kompromiss. Jesu ord om å gi bort alt en eier
og samle seg skatter i himmelen var for dem et imperativ av helt bokstavlig
betydning, som de fulgte opp på konkret vis.
Faste og nattevåk
For å oppnå dette var eremittlivet den ideale tilværelse. I
fjellhuler eller endatil gravkamre kunne asketene lettere tømme sitt sinn for
alt uvedkommende og feste sitt blikk på det guddommelige uten noe som hindret
dem eller la beslag på deres oppmerksomhet. Ørkenens ensomhet og taushet gav dem
optimale muligheter til å fremme sin åndelige utvikling og vekst.
Å samle alle sine tanker om det åndelige og gjøre hele tilværelsen om til bønn
var det ene store målet for ørkenfedrene, og alt annet ble underordnet dette.
Konsentrasjonen rundt gudsfellesskap og bønn krevde disiplinering av alle andre
interesser, alle lidenskaper og lyster, og dette ble gjennomført med en
selvdisiplin som fremdeles kan virke skremmende på utenforstående.
Det er for svakt å si at eremittenes tilværelse var preget av måtehold og
nøkternhet. Den var snarere karakterisert av en nøysomhet strukket til det
ytterste. En sann asket levde helst på et absolutt eksistensminimum uten andre
materielle goder enn de som var uomgjengelig nødvendige for det daglige
livsopphold. I denne kontinuerlige streben etter selvkontroll og disiplin var
faste og våking noen av de viktigste virkemidlene.
Enkelte av de store asketene kunne være uten mat i dagevis, og noen spiste bare
ett måltid for dagen og ikke alltid hver dag. Heller ikke sov de hele natten
gjennom, men tilbragte også mellom solnedgang og soloppgang flere timer i bønn.
Å tvinge legemet til lydighet mot ånden gjennom avholdenhet fra føde og
disiplinering av trangen til hvile, utgjorde en sentral prosess i det åndelige
liv. Dette betydde ikke at kroppen ble betraktet som noe mindreverdig, men som
et redskap som skulle brukes i åndens tjeneste. Sjel og kropp i harmoni, rettet
inn mot det samme mål, var den ideale tilstand for asketene.
Arbeidets betydning
Samtidig som bønnen var det sentrale i deres tilværelse, framholdt
ørkenfedrene hele tiden betydningen av arbeidet. De fornektet ikke det faktum at
mennesket også har materielle behov, og selv om maten var aldri så spartansk, så
skulle en arbeide for den med sine egne hender. Lediggang var for asketene i
bokstavelig forstand roten til alt ondt, ikke minst ettersom arbeidet også var
et viktig middel til disiplinering og konsentrasjon. Arbeid og bønn kunne
kombineres, og således oppfylte man også Herrens bud: ”I ditt ansikts sved skal
du ete ditt brød” (1 Mos 3,19). Eremittene sysselsatte seg særlig med ulike
typer håndverk, så som fletting av kurver og matter, båndveving og repslageri.
Framveksten av eremittsamfunn
Asketene trakk seg tilbake til øde og avsidesliggende steder for å
kunne hengi seg uforstyrret til bønn og kontemplasjon. Ensomhet kunne imidlertid
bli mangelvare også i ørkenen. For mennesker som søkte åndelig veiledning var
ødemarken ingen hindring, og ettersom ryktet om de store åndens menn spredte
seg, fant det etter hvert sted en veritabel folkevandring ut til ørkenen. Rundt
de mest markante personlighetene samlet det seg flere og flere tilhengere, eller
disipler, og noen av disse dannet etter hvert egne samfunn, klostre. Således ble
den asketiske bevegelsen utgangspunktet for monastisismen, eller klostervesenet,
som skulle bli en sentral institusjon innen kirken og videreføre de asketiske
idealer.
Antonios den store
Den største og mest berømte av ørkenfedrene er den hellige Antonios
den store (ca. 251 – 356 e.Kr) fra Egypt. Han var bare 18-20 år da han tok det
avgjørende skritt , etter at han under en gudstjeneste hørte disse Jesu ord i
Matteus’ evangelium: ”Om du vil være fullkommen, så gå bort og selg alt du eier
og gi det til de fattige. Kom så og følg meg, så skal du få en skatt i himmelen”
(Matt 19,21). Antonios fulgte oppfordringen og kvittet seg med alt sitt jordiske
gods. Kort tid etter dro han ut i ørkenen og begynte en åndelig kamp som varte i
over tjue år og som skulle gjøre ham til det store forbildet for alle senere
asketer både i den østlige og den vestlige del av kristenheten og gi ham
tilnavnet ”munkevesenets far”. En tid satt han til og med innelukket i en
gravhule og kjempet mot anfektelser og demoner.
Stylitene
Mange av ørkenfedrene ville imidlertid ikke gi slipp på sin
eremitt-tilværelse, til tross for sin funksjon som åndelige lærere og veiledere.
For å beholde en viss grad av avstengthet midt i all folkevrimmelen bygget de
søyler av stein som de bodde på. Slik oppsto et av de mest egenartede fenomener
i askesens historie, nemlig stylitene (av gresk stylites: søleboer).
Disse asketene var ofte karismatiske ledere som samlet store menneskemengder om
seg, og deres i bokstavelig forstand opphøyede stilling på toppen av søylene,
som tjente dem både som soveplass og talerstol, var den mest funksjonelle
løsningen på det nevnte dilemma. Den mest berømte styliten var den hellige
Simeon, som levde i Syria i begynnelsen av det 5. århundre og tilbragte 30 år på
toppen av søylen sin.
Det asketiske ideal er eldre enn kristendommen. Profeten Elias i Det gamle
testamente er en av de fremste representantene for asketismen i den jødiske
tradisjon, og ved overgangen til kristendommen blir det videreført av Døperen
Johannes.
En levende tradisjon
Mange forskere, både teologer og andre, har villet se eremittbevegelsen som en
slags protestbevegelse i forhold til kirken, som etter keiser Konstantins edikt
i 312 etter manges mening ble sekularisert og i altfor stor grad inkorporert i
det offentlige hierarki. Dette er imidlertid bare delvis riktig. Den asketiske
bevegelse hadde begynt å gjøre seg gjeldende før kristendommen ble offisielt
godkjent religion i Romerriket, og blant eremittene var det også noen som
flyktet ut i ørkenen for å unngå forfølgelse. Det var imidlertid på 300-tallet
eremittbevegelsen for alvor slo gjennom og markerte seg som en sentral
ideologisk maktfaktor. Etter at kristenforfølgelsene hadde tatt slutt, ble
martyriet avløst av askesen som det fullkomne uttrykk for den kristne
bekjennelse, og siden da har den forblitt en del av den åndelige tradisjon både
i den ortodokse og den romersk-katolske del av kristenheten. Essensen i det
asketiske ideal kommer kanskje ingen andre stederså godt til uttrykk som i den
følgende beretningen, også den fra Palladios’ samling:
Da den hellige Makarios en gang hadde holdt en samling med eremitter,
oppløste han samlingen med ordene: Flykt, mine brødre, flykt!
En av dem spurte: Hvor skal vi flykte hen bortenfor ørkenen?
Dit, svarte Makarios og gikk inn i sin celle og stengte døren.