Det andre konsilet i Konstantinopel fant sted i 553 i Konstantinopel og kalles Konstantinopel II.
Det var igjen keiseren som sammenkalte kirkemøtet. Pave Vigilius deltok ikke selv og var ikke representert. Det var derfor lenge tvil om dette konsilet skulle bli anerkjent som økumenisk.
Stadig var det forståelsen av personen Jesus Kristus og hans virkelige natur(er) som var hovedsaken. Man anstrengte seg her for å trekke monofysittene (de som holdt på Kristi ene guddommelige natur) inn i felleskirken igjen, og på den annen side ble tre nestorianske skrifter forkastet. Dette viser at kristenheten fremdeles hadde vanskeligheter med å frigjøre seg fra slike mer ubalanserte tendenser, som kom til å fortsette innenfor spesielle geografiske kjerneområder - særlig i Midtøsten og Nord-Afrika. Disse avgjørende kristologiske spørsmålene trengte lang tid for at de kristne kunne komme frem til en helhetsoppfatning. Ellers kom det lite ut av dette konsilet