Hans Nielsen Hauge, bondegutt fra Østfold, (født 3. april 1771 i Tune, død 29. mars 1824) var en norsk lekpredikant og industrigründer. Han grunnla den kristne bevegelsen kjent som haugianerne, også kalt Hauges venner.
Hauge var fra Rolvsøy i Fredrikstad. Den gang lå gården i kommunen Tune i Østfold. Han vokste opp i et kristent hjem, som en av 10 søsken. I hjemmet fantes Luthers katekisme og huspostill, Pontoppidans forklaring og dertil skrifter av lutherske pietister og prepietister, deriblant Johann Arndt. 5. april 1796, 25 år gammel, fikk han sitt åndelige gjennombrudd. Han var ute på åkeren og pløyde, følte han at «Guds kjærlighet besøkte ham». En stund etter gjennombruddet leste han i dansk oversettelse, en bok om mystikeren Johannes Taulers omvendelse, som han anså som så viktig at han siden sørget for å utbre en forkortet versjon av den. "Der har altså vært et innslag av seinmiddelalderlig mystikk i hans religiøse lesning. Boken om Tauler var ham kjær også fordi en hovedperson i den er en lekmann som ut fra sine egne åndelige erfaringer med stor frimodighet belærer og irettesetter en prest og en lærd teolog", skriver kirkehistorikeren Einar Molland. Hauge begynte snart selv som predikant og la i sin forkynnelse vekt på det personlige gudsforhold og en nøktern og arbeidsom livsførsel.
I årene fra 1797 til 1804 gikk han på sine ben fra sted til sted i landet, og mens han gikk strikket han votter og luer til fattige barn. Slik utnyttet han tiden mens han tilbakela enorme avstander. På de gårdene han fikk husrom hjalp han litt til og samlet de som bodde på gården og nabogårdene til andakt.
Dette var ikke lovlig, siden konventikkelplakaten fra 1741 forbød lekfolk å holde oppbyggelige møter uten sogneprestens godkjennelse. Hauge ble gjentatte ganger arrestert, på det meste ti ganger på syv år. I 1804 ble det reist en stor og omfattende sak mot ham, og han satt i fengsel frem til 1811 og måtte betale en bot på 1000 riksdaler. Etter dette sluttet han med reisevirksomheten, men i 1813 ble han dømt til to års slaveri. Forfølgelsene førte til ytterligere konsolidering blant hans støttespillere. Flere av dem fikk imidlertid erfare at det hadde sin pris å høre til Hauges venner.
I de til sammen 18 årene han var predikant og utenfor fengselet, gav han ut 33 bøker. I tillegg satte han i gang folk med handels- og industriforetak. Hauges kristendomssyn kan sies å være pietistisk, men han la større vekt på å tjene Gud med praktisk arbeide enn pietismen tradisjonelt hadde gjort.
Under fengselsoppholdene forverret Hauges helsetilstand seg. Da han til sist slapp ut, giftet han seg og slo seg ned på gården Bredtvet i Groruddalen (da Aker). Den fikk han kjøpt ved hjelp av venner. Her ble han besøkt av mange, også geistlige.
På gården ble Bredtvet kirke bygget i 1977. En obelisk med minneplate over Hauge er reist i kirkehagen. Minneplaten har Hauges ansikt i stein. Under portrettet står følgende tekst:
|
|
Jeg har svoret Guds aand lydighed og han har hjulpet mig til at blive mit forsæt tro. |
|
Han døde i 1824, 53 år gammel, etter store lidelser. Han er begravet på Gamle Aker kirkegård, der det også er reist en minnestøtte over ham.
Det var i 1796 bondesønnen Hans Nilsen Hauge fra Tune i Østfold fikk en opplevelse mens han var ute på jordet og pløyde. I stedet for å overta farsgården, reiste han rundt som predikant, etter hvert med hele landet som operasjonsfelt. Hans Nilsen Hauge var en sterkt religiøs mann, men han var også en meget praktisk og oppfinnsom kar som satte spor etter seg. Han reiste rundt i landet og fortalte om kristendommen, men han satte også i gang flere bedrifter.
"Mit Kaldsbrev er at elske Gud og min Næste" er Hauges visjon for sitt virke i Norge. Formuleringen viser hva som er drivkraften bak Hauges forkynnergjerning og hans mange bedriftsetableringer. Han er ikke bare lekpredikanten, og heller ikke bare næringslivslederen. Den åndelige siden ved mennesket må ivaretas, men ansvaret for å tilrettelegge de materielle og sosiale forholdene for våre medmennesker må også tas på alvor. Konkretiseringen av disse to sidene viser Hauge som en person med et dobbeltsidig engasjementet der ånd og hånd gikk sammen. Hauges menneskekunnskap hadde avgjørende betydning i hans arbeid med å etablere ulike bedrifter, og med å finne egnede mennesker til å lede disse virksomhetene.
Eiker papirmølle
Hauges interesse for papirindustri ble vakt i 1800 under et besøk i Danmark. På en fabrikk ved Roskilde hadde man etablert en papirmølle der de brukte tøyfiller som råmaterialer. Hauge mente at det var viktig for Norge å bli selvhjulpet med papir. Hans Nielsen Hauge og noen av hans venner startet i 1803 "Eker papirmølle" som lå ved Hedenstad gård i Vestfossen. Forholdene lå svært godt til rette for møllebruk i Eiker. Maskinene i mølla ble drevet av store vannhjul, men om vinteren stoppet produksjonen. Les mer..
Eek Teglverk
I Kristiansand ble det omkring 1760 anlagt et teglverk på gården Eeg. Det
ble imidlertid aldri noen lukrativ forretning ut av det. Til slutt endte det opp
hos bypresident Johan Lausen Bull men da han ble magistratspresident i
Kristiania i 1804, måtte han forlate Kristiansand, men borgerrepresentantene
nektet å frita ham for teglverksdriften. Så kom Hans Nielsen Hauge på
gjennomreise i byen. Han kastet sine øyne på Eeg og syntes det var meningsløst
at teglverket skulle ligge unyttet. Derfor kontaktet han Ole Eyelsen fra Åmli og
oppfordret ham til å kjøpe det. Eyelsen solgte farsgården, flyttet til sitt nye
bruk og kalte seg Ole Eyelsen Eeg. Ved et utrettelig slit og intens flid klarte
han å skape anlegget om til en lukrativ forretning. I 1814 sysselsatte
teglverket på Eeg 17 mann, og årsproduksjonen lå på 340000 mur- og takstein.
Fiskeværet Sør-Gjeslingan
Like etter nyttår i 1803 legger Hauge ut fra Bergen med tre jekter og en slupp
på reise til Nordland. Målet for reisa var fiskeværet Sør-Gjeslingan. I
Trondheim var han innom vennen handelsmann Arnt Solem. Han ble med til
Gjeslingene. Der kjøpte Solem fiskeværet av William Schilliaas for 2664 rd.
Privilegiet gav eieren rett til å drive gjestgiveri og retten til å drive handel
på fiskeværet.
Svanøy gods
I 1804 kjøpte Hauge Svanøy gods i Sunnfjord for 12000 riksdaler. Dette var
mye penger. Kjøpsforhandlingene ble gjennomført med sikte på at en venn av Hauge
fra Numedal, Simon Knudsen Storemoen, skulle overta den. Storemoen ble derimot
nektet å forlate Numedalsdistriktet fordi han var soldat. Hauge henvendte seg da
til en ung bonde fra Hallingdal, Ole Torjussen Helling, og spurte ham om å
overta godset. Ole fulgte Hauges råd og det viste seg at han var den rette
mannen på den rette plassen. Gården ble snart et mønsterbruk med mølle,
skipsbyggeri og saltkokeri. Svanøy gods ble et samlingssted og hjem for vennene.
Arbeidsløse kunne reise til Svanøy for å brødfø seg. Med stor dyktighet og
pågangsmot vant Ole seg allmenn respekt og tillit. Han deltok som representant
på Eidsvoll i 1814, og satt som storingsrepresentant sammenhengende fram til
1842.
Jernmalmen i Rana
Da Hauge reiste gjennom Mo i Rana i 1804, viste vennene ham rundt i området der,
også i en malmgruve. I den sammenheng skal Hauge ha uttalt, i følge bygdeboka
fra Rana, at ”Her synes det giørligt med Tiden å anlegge Jernverk”. Den store
jernverksperioden kom mange tiår senere og gav dette bygdesamfunnet en
eventyrlig oppblomstring, som varte ved i over 100 år. Det er fristende å si at
her har vi et eksempel på ”Askeladden” som så mulighetene.
Hans Nielsen Hauge (1771–1824)
var en sterkt religiøs mann, men han var også en meget praktisk og oppfinnsom
kar som satte spor etter seg i Vestfossen. Han reiste rundt i landet og fortalte
om kristendommen, men han satte også i gang flere bedrifter. På den tiden var
det ikke lov å holde religiøse møter hvis ikke sognepresten ga tillatelse til
det. Men det gjorde han nesten aldri. Derfor ble Hauge arrestert mange ganger.
Som regel ble han sluppet ut etter noen dager eller uker. Hans Nielsen Hauge
hadde mange tilhengere. Disse ble kalt "haugianere". Myndighetene likte ikke
virksomheten til haugianerne, og de håpet at bevegelsen ville dø ut hvis Hauge
selv ble sperret inne. Det endte med at Hauge ble fengslet, og han satt i en rå
og kald fengselscelle i Christiania i 9 år mens myndighetene skulle finne ut
hvilken straff han skulle få! Etter at han slapp ut, var han ofte syk og han
sluttet med å reise rundt.
Hans Nielsen Hauge og noen av hans venner startet i 1803 "Eker
papirmølle" som lå ved Hedenstad gård i Vestfossen. Byggeutgiftene ble
betalt av hans venner. Maskinene i mølla ble drevet av store vannhjul. Når elva
var islagt om vinteren, stoppet også produksjonen. I begynnelsen fikk arbeiderne
ingen lønn, men de fikk mat, klær og husrom. Mølla ble også et samlingssted for
haugianerne. Alle som kom hit som gjester, fikk mat og husly så lenge de var på
besøk.
Papiret som ble laget på "Eker papirmølle" hadde høy kvalitet. Råmaterialet var
filler, gamle fiskegarn og tauverk. Men de gamle metodene var svært
arbeidskrevende. Papir lagd på denne måten blir gjerne kalt "klutepapir". Da
mølla brant ned i 1879 ble den ikke bygd opp igjen. På det tidspunktet var de
gamle metodene utkonkurrert av moderne fabrikker. I tillegg til papirmølla drev
haugianerne også kornmøller, et brennevinsbrenneri og ei beinmølle på Fredfoss.
I Hokksund hadde de et garveri. Videre støpte de kanoner og kirkeklokker og de
startet Solberg Spinderi.
Haugianismen (eller Hans Nielsen Hauges Venner) er en kristen bevegelse som var sterkest på 1800-tallet, og som opprinnelig ble forkynt av lekmannen Hans Nielsen Hauge. Tilhengere kalles haugianere. Bevegelsen påvirket norsk samfunnsliv i betydelig grad.
Bevegelsen gikk på 1900-tallet i hovedsak inn i Det norske lutherske Indremisjonsselskap.