Kortfattet historisk oversikt
av Magne Gamlemshaug - samemisjonen.no

Norges Samemisjon - historisk oversikt

Tidsepoken 1389 - 1888

Norges Samemisjon ble stiftet i Tromsø i 1888 under navnet Norsk Finnemisjon. Men før vi begynner vår redegjørelse om denne organisasjonens arbeid, vil vi gjerne dvele litt ved det evangeliske og kulturelle arbeid som i tidligere århundrer er blitt utført i det samiske området.

Den første personen vi vil stanse ved, er den svenske samekvinnen Margareta. På hennes anmodning sendte dronning Margrete og erkebiskop Magnus i Lund i 1389 et brev til hele samefolket med anmodning om å motta kristendommen. Grunnet språklige og kulturelle barrierer hadde evangeliet nemlig ikke nådd til dypet av den samiske folkesjel. Effekten av dette brev er det vanskelig å uttale seg om, men det vitner i hvert fall om et engasjement med sikte på å nå samene med evangeliet.

I 1631 påla kong Christian IV prestene "Finner og Lapper Guds Ord troligen at foreholde". Samme år påla kongen sokneprestene i de beste kall i Nordland og Trøndelag å holde særskilte kapellaner for samene.

Med Thomas von Westen ble det større intensitet i det evangeliske arbeid i nord. Han ble født i 1682, og med pietismens iver for den enkelte gikk han inn i et helhjertet misjonsarbeid blant samene. I 1715 gav kong Fredrik IV det nyopprettede misjonskollegium i oppdrag å oppta misjonsarbeid blant samene. Thomas von Westen ble en nøkkelperson i denne forbindelse. Han la ut på flere misjonsreiser, og oppsøkte samiske bosetningsområder fra Trondheim og nordover. Denne gjerning medførte store strabaser på flere måter, og Thomas von Westen døde som en utslitt mann i 1727, 45 år gammel.

I 1728 utkom det første skrift på samisk*. Det var presten Morten Lunds oversettelse av Luthers lille katekisme. Knud Leem utgav en samisk grammatikk i 1748, og den samme Leem forfattet en bønnebok på samisk i 1764. I Sverige ble det i 1811 utgitt et Nytestamente på samisk. Utgivelsen baserte seg på en dialekt i grenselandet lulesamisk/sørsamisk.

( * = Dersom ikke annet er nevnt, menes det nordsamisk.)

I 1840 utkom hele det Nye Testamente på samisk, oversatt av Nils Vibe Stockfleth. Salmeboka "Salbmagirje" kom i 1870, og tre år senere forelå Pontoppidans forklaring i samisk språkdrakt. Hele Bibelen kom ut på samisk i 1895, og den lille nyopprettede Norsk Finnemisjon var en viktig aktør i denne sammenheng.

Tar vi for oss den siste delen av det 19. århundre, vil vi se at dette på mange måter ble preget av den læstadianske vekkelse. Denne vekkelse hadde sitt utspring i Karesuando-presten Lars Levi Læstadius (1800 - 1861), som i voksen alder opplevde en helhjertet omvendelse til Kristus. Samvittighetene kom i nød ved Læstadius' sterke botsforkynnelse, og samtidig fant ordet om syndenes forlatelse en dyp gjenklang i de store flokker som etter hvert samlet seg under Læstadius' talerstol.

I løpet av noen tiår spredte vekkelsen seg i ulike former til store deler av nordkalotten, og inntil i dag kan vi si at læstadianismen i sine ulike fasetter utgjør hovednerven i nordkalottens kristendomstype.

Norsk Finnemisjon og Det Norske Lutherske Finnemisjonsforbund

Norsk Finnemisjon ble grunnlagt i Tromsø i 1888 av biskop Johannes N. Skaar. Opplevelser under en visitasreise i Tana kom til å bli den umiddelbare foranledning til at organisasjonen ble stiftet. To unge samegutter i Tana bad biskopen gjøre sitt til at de kunne få kristendomsopplæring på samisk. De sa omtrent følgende: "Samisk er vårt hjertespråk, og dersom vi skal forstå de åndelige sannheter på en rett måte, må vi få høre dem på hjertespråket." (Ædnigiella læ vaibmugiella / Morsmålet er hjertespråket.)

Denne sterke henstilling tente en ild i biskopens hjerte, og da han kom hjem fra visitasen, sendte han et brev til Kirkedepartementet med anmodning om at det ble fattet beslutninger med sikte på å gi samene kristendomsopplæring på samisk.

Biskopens anmodning førte ikke fram. Biskopen sendte da et opprop til det norske kristenfolk, med oppfordring om å gi sin støtte til opprettelsen av en egen organisasjon som skulle drive et evangelisk arbeid i det samiske området. Biskopen fikk positive svar fra flere hold, og Norsk Finnemisjon ble en realitet i 1888. Relativt raskt ble samisktalende predikanter kalt til tjeneste i det samiske miljø, og organisasjonen var i full gang med sitt arbeid.

Ved århundreskiftet og i tiden utover var mange i vårt vidstrakte land opptatt av samenes stilling, både åndelig, kulturelt og sosialt. Fra Trøndelag og ned gjennom landet ble det dannet større og mindre grupper som hadde som formål å støtte et evangelisk og diakonalt arbeid for og blant samene. Mange av disse gruppene stod fritt i forhold til Norsk Finnemisjon i Tromsø, og i 1910 gikk de fleste sammen i et forbund i Bergen under navnet Det Norske Lutherske Finnemisjonsforbund. Presten Jens Otterbech var den drivende kraft bak opprettelsen av dette forbund.

Sammenslutningen

Fra 1910 til 1925 var det altså to organisasjoner som arbeidet for samene. Imidlertid hevet det seg ganske raskt røster som foreslo at de to organisasjoner burde gå sammen til en, bl.a. av praktiske og økonomiske hensyn. På 1920-tallet ble det så innledet forhandlinger med sikte på å føye de to organisasjoner sammen, og i juli 1925 var sammenslutningen en realitet. De to organisasjoner møttes da i Misjonshuset i Bergen, etter at deres respektive generalforsamlinger hadde vedtatt å gå inn for sammenslutning. Den nye organisasjon fikk navnet Norges Finnemisjonsselskap, og hovedkontoret ble besluttet lagt til Trondheim. Norsk Finnemisjon hadde forøvrig flyttet sitt hovedkontor fra Tromsø til Trondheim i 1917. Organisasjonen antok i 1966 navnet Norges Samemisjon.

Institusjoner og skoler

Allerede før Norsk Finnemisjon var stiftet, ble det satt i gang et diakonalt arbeid i det samiske området. Det lappiske barnehjem begynte sin virksomhet på Badderen i Kvænangen i 1886 med kirkesanger Sivert Sogge som den drivende kraft. I 1903 ble det innviet en institusjon for eldre i Kistrand, og i de følgende år ble det reist institusjoner på følgende steder: Leirpollen, Austertana (1914), Nesseby (1916), Kolvik (1920), Kautokeino (1923) og Lebesby (1935).

Foruten tjenesten ved institusjonene, hadde organisasjonen flere menighetssøstre i sving i ulike deler av det samiske området. Den første menighetssøster ble sendt til Finnmark i 1911.

I 1910 opprettet Trondhjems Indremisjonskrets Haviken skolehjem for sørsamiske barn, like ved Namsos. Finnemisjonen overtok driften i 1917 og skolehjemmet ble drevet til 1951.

Den første skolen Finnemisjonen var med på å opprette, var Øytun ungdomsskole i Havøysund. Dette skjedde i 1916. I 1936 begynte den Samiske ungdomsskole sin virksomhet i primitive lokaler i Karasjok, og i 1949 besluttet Det Norske Misjonsselskap og Samemisjonen å gå sammen om opprettelse og drift av Misjonsbibelskolen på Stjørdal.

I 1915 bidro Finnemisjonen til å bygge Majavatn kapell.

Krigstiden 1940 - 45

Krigstiden kom til å bli en meget hard periode for Samemisjonen. Kolvik barnehjem brant ned ved et ulykkestilfelle i mars 1943, og mange barn omkom. I 1944 gikk følgende institusjoner opp i flammer som en følge av tyskernes evakuering av Finnmark: Kautokeino gamle- og sykehjem, barnehjemmet Hans Schanches Minne, Tana og Lebesby gamlehjem. Øytun ungdomsskole ble også flammenes rov, sammen med flere bedehus i ulike strøk av Finnmark.

Pasienter og betjening fra de brente institusjoner ble evakuert til Trøndelagsregionen, og denne evakuering foregikk under til dels meget dramatiske omstendigheter.

Etterkrigstiden

De første år etter krigen kom til å stå i gjenoppbyggingens tegn. Den ene institusjonen etter den andre ble gjenreist, og byggmester Mathias Paulen kom til å bli en meget sentral person i denne sammenheng.

Den samiske ungdomsskole i Karasjok flyttet inn i nye og tidsmessige lokaler i 1951, og på 1960-tallet fikk skolen navnet Den Samiske Folkehøgskole (DSF).

I 1952 ble det ansatt en egen ungdomsprest som skulle virke i Porsanger-regionen.

Når vi kommer til 1960-tallet, møter vi et nytt trekk i bildet, nemlig Samemisjonens fjellkirker. Den første ble reist på Sennalandet i 1961, og i 1962 ble Børselvfjellet kapell innviet. Senere ble det bygget fjellkirker i Láhpoluobbal, Šuoššjavre, Ifjordfjellet og Smørfjordskaidi. Láhpoluobbal kapell ble reist i samarbeid med Kautokeino menighet, og Šuoššjavre kapell i samarbeid med Karasjok og Kautokeino menigheter. De andre kapeller er reist av Samemisjonen alene.

I 1987/88 var Samemisjonen en av de drivende krefter ved byggingen av Rognsund kapell på Seiland i Vest-Finnmark.

Av forskjellige grunner ble folkehøgskoledriften i Karasjok innstilt i 1985. I 1988 ble skoleanlegget herjet av brann, og i forlengelsen av beslutningen om å gjenoppbygge anlegget ble det vedtatt å søke om å få gjenoppta folkehøgskoledriften fra høsten 1991. Søknaden ble innvilget våren 1991, og skolen kom igang samme høst. Etter noen år ble det vanskelig å skaffe nok driftsmidler til skolen, og den ble på nytt nedlagt i 2000.

I 1986 ble Misjonsbibelskolen flyttet fra Stjørdal til Trondheim, og samtidig fikk skolen navnet Bibelskolen i Trondheim. Samarbeidet med NMS om skolen opphørte i 1993.

Flere av Samemisjonens institusjoner ble overdratt til det offentlige i løpet av 1970- og 1980-tallet. Dette medvirket til at misjonen måtte gjennomtenke profilen på sitt diakonale arbeid, og mens de fleste 10-år av det 20. århundre var preget av institusjonsdiakoni, ser det ut til at en utadrettet feltdiakoni vil stå i forgrunnen ved starten av det 21. århundre.

Først på 1990-tallet ble det opprettet samarbeid med Nesseby menighet om en stilling som menighetsdiakon i området, og i 2001 innledet Samemisjonen et samarbeid med Nidaros Bispedømmeråd om en stilling som diakoniarbeider blant sørsamene.

I 1990 etablerte Samemisjonen en nærradio i Indre Finnmark under navnet Radio DSF. Radioens studio er plassert i lokalene til Den Samiske Folkehøgskole i Karasjok, og den sender bibelprogrammer og andre program i Karasjok, Kautokeino og Øst-Finnmark 6 dager pr.uke.

Som et resultat av den politiske utvikling i østblokklandene rundt 1990 kunne Samemisjonen i 1992 knytte kontakt med samiske bosetningsområder på Kola-halvøya i Russland. Sommeren 1993 vedtok landsmøtet å starte et begrenset arbeid blant samene på Kola, og etter 1995 vokste det fram et betydelig evangelisk, diakonalt og kulturelt arbeid på russisk side av grensa. Samemisjonen har sin base i Lujávre/Lovozero midt inne på Kola-halvøya, og arbeidet har sine tyngdepunkt i Lovozero, gruvebyen Revda og Murmansk.

Det evangeliske arbeid drives i samarbeid med Den Ingermanlandske Lutherske Kirke (På finsk: Inkerin Kirkko), som har sin base i St.Petersburg.

Blader og trykksaker

Det første organisasjonsblad som kom ut i Samemisjonens sammenheng, var "Lappernes Ven".

Det første nummer ble sendt ut i 1910, redigert av Jens Otterbech. I perioden 1910-25 var dette blad et talerør for Det Norske Lutherske Finnemisjonsforbund.

Norsk Finnemisjons blad begynte å utkomme i 1916, og da Finnemisjonsforbundet og Finnemisjonen ble sammenslått til Norges Finnemisjonsselskap i 1925, besluttet de å utgi en felles publikasjon med navnet "Samenes Venn".

Samemisjonen hadde et eget forlag (Sámi Várás) i virksomhet fram til ca. år 2000. Dette forlag ble opprettet i 1963, og i årenes løp ble det utgitt postiller, bøker og hefter både på norsk og samisk. De siste årene har forlagsdriften imidlertid ligget nede av økonomiske grunner.

Støttevirksomheten

Norges Samemisjons støttevirksomhet er organisert i 7 kretser og en fellesforening, med til sammen ca. 300 foreninger og bøsselag. Trøndelag krets ble stiftet i 1908, og senere kom følgende kretser til:

Nordmøre krets (1911), Stavanger krets (1915), Oslo krets (1916), Romsdal og Sunnmøre krets (1916), Sørlandet krets (1918), Romerike krets (1921), Bergen krins (1921) og Troms krets (1922). Vest-Finnmark Fellesforening ble grunnlagt i 1943. Nordmøre krets og Romsdal og Sunnmøre krets ble slått sammen til en Møre og Romsdal krets fra 01.01.1992 og Oslo krets og Romerike krets ble slått sammen til Oslo og Romerike krets fra 01.01.1995.

Forholdet til Sámediggi/Sametinget, Sámi girkorá??i/Samisk kirkeråd og samiske organisasjoner

Opprettelsen av Sámediggi/Sametinget i 1989 representerer et veimerke i samenes nyere historie. De første årene vil Sametinget ha en rådgivende funksjon, men etter hvert som tiden går er det grunn til å tro at Sametinget vil få en større grad av besluttende myndighet.

Samemisjonen ønsker å ha et ryddig og saklig forhold til Sámediggi/ Sametinget.

Opprettelsen av Sámi girkorá??i/Samisk kirkeråd i 1992 representerer en viktig milepel i samenes nyere kirkehistorie. Rådet skal samordne kirkens innsats blant de samiske befolkningsgrupper, og arbeide for å bedre folks kjennskap til samisk kirkeliv. Samisk kirkeråd og Samemisjonen har mange tangeringspunkter, og det er viktig for Samemisjonen å ha god kontakt med Samisk kirkeråd.

I løpet av de siste tiår har det vokst fram flere samiske organisasjoner. Disse organisasjoner har arbeidet for å fremme samenes sosiale, kulturelle, rettslige og økonomiske stilling. Organisasjonenes holdning til Samemisjonen har nok variert en del fra tid til tid, men Samemisjonen bør for sin del ta sikte på å ha et saklig, godt og konstruktivt forhold til disse organisasjoner.

Samemisjonens generelle forhold til myndighetene

I årenes løp har Samemisjonen hatt et samarbeidsforhold både til statlige, fylkes- kommunale og kommunale myndigheter.

Og misjonen har gjennom alle år bestrebet seg på å ha et godt forhold til disse myndigheter.

I flere sammenhenger har misjonen høstet takk for den innsatsen som er lagt ned, ikke minst på det sosiale/diakonale området.