Frem til år 1054 var kirken i Vest-Europa én og samme Kirke som de ortodokse kirkene. Derfor har også Norge vært et ortodokst land med ortodokse helgener. Som ortodokse kristne i Norge har vi et særlig behov for å be med norske hellige. Samtidig har vi en enestående anledning til og et ansvar for å synliggjøre ortodokse røtter hertillands. Blant annet derfor er vår ikonostas på Helsfyr utvidet med fire helgener som alle har tilknytning til Norge: Hl. Sunniva, Hl. Olav, Hl. Hallvard og Hl. Trifon.

Hl. Hallvard fra Lier

Under Olav den Helliges regjeringstid vokste Hallvard Vebjørnsson (ca. 1020-1043) opp i en kristen familie. Hans foreldre var velstående storbønder og eide gården Husaby i Lier. Moren het Thorny og var Olav den Helliges frende. Faren Vebjørn var kjøpmann. Hallvard var tidlig ven og uselvisk. Han var Thornys førstefødte og fór ofte med far sin på handelsreiser i Østersjø-området. Blant folk fikk han ry som en gjev og gild og rettferdig kristenmann; de mente han var eslet til stordåd. Det var han vel òg, men ikke just slik de hadde ventet seg. Da Hallvard var treogtyve vintre gammel, skulle han en vårdag fare over Drammensfjorden. I ferd med å legge fra land, hørte han rop og skrik. En gravid fattigkone kom springende; hakk i hæl halset tre karer. Den arme kvinnen tryglet Hallvard om å ta henne med over fjorden. Barnkona var visst en trellkvinne. De tre mennene hadde beskyldt henne for innbrudd og tyveri, en forbrytelse som kunne straffes med døden. Hun skulle med makt ha brutt opp låsen på et hus; dette til tross for at hun var svanger og svakelig. Lite hjalp det at hun sa seg uskyldig; for hennes stand var rettsvernet slett, og mennenes harme lot seg ikke stagge. Hallvard var høybåren, kona trellbunden; slike som ham innlot seg efter skikken ikke med slike som henne. Men Hallvard fyltes av medfølelse og tok henne med i båten; til tross for at han var rik, og på tvers av standsskiller, rakte den fromme ut en hånd. Hun fikk sitte i baugen, mens han grep årene. Som den barmhjertige samaritan (Luk. 10,29-37) viser Hallvard at spørsmålet ikke er hvem som er ens neste, men hvorledes man kan vise seg som en neste for den som trenger en. De rodde for livet. Forfølgerne fant seg kjapt en egen båt og kastet seg på årene. Ute på fjorden tok de til å skrike at ynglingen måtte gi fra seg kjerringa. Var han gått fra vettet denne rikmannssønnen som våget ofre sitt gode omdømme for en tyvaktig tøs?

Fra ikonostasen i Hl Nikolai ortodokse kirke. Ikonet fremstilles Hl. Hallvard fra Lier sammen med Hl. Sunniva fra Selje.

Hallvard nektet; ei ville han utlevere en barntung søye til ulver. Som kong David kvad: Den som ikke tar imot bestikkelser til skade for én som er uskyldig, skal ikke rokkes evindelig. (Sal. 15,5) Hallvard rokkes ikke; han forsvarer den uskyldige i det opphetede ordskiftet. Olm er øyegnisten fra de tre. Og så - brått spenner én av mennene en bue. Pilen er dødelig og rammer Hallvard i halsen.

Med ett var de tre blitt drapsmenn. Efter å ha slått også den fruktsommelige ihjel, begrov de henne og fosteret i fjæra. Hallvards kropp bandt de til en møllestein og søkkte den ned i fjorden. De fryktet for hevn og måtte for alt i verden skjule sin illgjerning.

Folk fra egnen soknet og lette med vidjekvister, men uten hell. I efterkant oppdaget de imidlertid at kvistene ikke visnet; tvert imot tok de til å blomstre. En tid senere fløt liket og den tunge steinen opp og ble liggende og duppe i vannskorpa i Drammensfjorden. Folk ble forundret over dette merkelige jærtegnet. Således skulle sannheten om Hallvards og den gravide kvinnens bane komme for en dag.

Evangeliet ber oss elske vår neste som oss selv. Hva dere har gjort mot én av Mine minste, det har dere gjort imot Meg, sier Vårherre. (Matt. 25,40) Ved sitt enkle eksempel viste Hl. Hallvard hva disse ord betyr i praksis: Idet han forsvarte en uskyldig kvinnes liv, forsvarte han også Kristus og gav sitt liv for Ham. Av Hallvard kan vi lære at det å være kristen er mere enn bare kirkegang; et kristenliv er et liv hvor man søker å se Kristus i alt, for Han fyller alt i alle (Ef.1,23) og alt er skapt ved Ham og til Ham. (Kol. 1,16) Om denne kristne livsholdning var revolusjonerende i Hallvards vikingtid, er den ikke mindre skjellsettende i vår egen samtid.

Hallvards legeme ble gravlagt på Husaby. Ved graven opplevet folk uvanlige ting, og syke ble helbredet. Østlendingene husket hvilket rettferdig menneske han hadde vært. De forstod at det var tale om en hellig mann og at han var fagnet vel av den allmektige Gud.

Et par tiår efter drapet på Drammensfjorden fikk Adam av Bremen (i Tyskland) vite om Hl. Hallvard av en dansk konge! Det tok altså bemerkelsesverdig kort tid før venerasjonen av helgenen var viden kjent.

Siden har nordmenn bedt om helligmannens forbønner. Helgendagen Hallsok eller Hallvardsvaka feires på dødsdagen 15. mai og ble i tidligere tider helligholdt i hele landet. Gåsungene som vokser på vidjekvistene i mai, minner oss ennå om Hl. Hallvards død. Ikke bare ble Liermannen regnet som skytshelgen for Østlandet, og særlig Oslo; også Bohuslän i Vest-Sverige feiret og feirer ham. I tillegg ble han æret av islendinger, og et Hallvard-billede er funnet på Island. Hl. Hallvard har likevel alltid vært en lokal, skandinavisk helgen. I Borre i Vestfold veller der frem en Hallvardskilde; på dette stedet ble der alt i det ellevte århundre reist en Hallvardskirke. Kirker viet Hallvard fantes i gammel tid flere steder i Norge (og i Sverige.) Hans jordiske levninger ble efterhånden gravet opp fra bakken i Lier og flyttet til Oslo.

Hl. Hallvard fra Lier er fremdeles en ortodoks helgen, og Hallsok står den dag idag oppført i svenske ortodokse kirkekalendere. Han avbildes vanligvis med en kvernstein og somme ganger med pilen som drepte ham.

Snart utviklet imidlertid det fatale bruddet mellom øst og vest seg; Norge og hele Vest-Europa ble avskåret fra den ortodokse kristendommen. Det skulle gå nesten tusen år før ortodoksien atter dukket opp som en åndelig kraft i landet (med unntak av Hl. Trifons misjon og den østsamiske ortodoksi, som vi skal ta for oss i et senere nummer av menighetsbladet.) De norske kristne fulgte pavens romersk-katolske vei, og de norske helgenene ble tatt til inntekt for denne veien. Dermed var der ikke lenger ortodokse tilbake som kunne ære de norske helgenene. Minnet om Hl. Hallvard har dog levet videre blant katolske og protestantiske nordmenn helt opp til vår egen tid - på allehånde vis: I katolsk tid viet man Oslos domkirke og mangfoldige andre kirkebygg til Hallvard; i protestantisk tid har vi fått Oslo byvåpen bestående av et Hallvard-billede og Oslodraktens som er prydet med helgenens billede.

Ordet Hallsok er en forkortelse av Hallvardssvåka. Flere helgenfeiringer (for eksempel Olsok og Jonsok) kalles fra gammelt av våke/vake efter skikken med å feire helgenen hele natten, ofte med bål. Ordet er det samme som det latinske vigilie, som også betyr våke.

Kilde: Ortodoks.com