Snorre
Sturluson skisserer følgende som viktig i historien rundt kritstningen av Norge
før 1066. For del første en konge som er på reisefot i landet, og som reiser fra
ting til ting og innfører sine nye lover og regler, deriblant kristentrua.
For
det andre deles landet inn i fylker, og kyst-land og innland, og dette er
viktig, da det viser at kristendommen først fant kysten, som var den del av
landet som naturlig hadde kontakt med utlandet.
For
det tredje fortelles det at der kristendommen ikke mottas frivillig, iverksetter
kongen strenge straffe tvinge folk, hva enten de er rike eller småfolk.
For
det fjerde er det vikingekongen vi møter, den kongetypen som har vært i viking,
og som har kjent tiil den kultur som råder i Europa på denne tiden.
Allerede i ca år 880 forteller Hålogalendingen Ottar om et Norge som "nordmennenes
land" Man får ikke inntrykk av politisk enhet, men handelsstrukturelle
forbindelser gjennom landet, mot utlandet. Vestfold stod
sentralt i Ottars fortellinger,og det virker som om behovet for sikring av
kystveien som handelsrute er viktig som innledning til rikssamlingen.
Leidangen
påførte bønder spesielle forpliktelser for forsva av handelsrutene, og er den
første spire til sentraladministrasjon knyttet til Norge.
Arvtagerne etter Harald Hårfagre arver et spinkelt sammenknyttet land, som hele
tiden opplever press fra danske stormakten, som anser "nordvegen" som en del av
sitt nordsjøimperium, og som hele tiden pleier kontakt med de Norske småkonger som ikke er enig i at Norge skal ha en
konge. Først når Olav Tyggvasson d. 1000, og Olav Haraldsson d. 1030, legger
innlandet med Oppland og Trøndelag inn une let Norske rikskongedømmet, kan man
egentlig snakke om en reell samling av landet.
Tinget var en viktig del av folkets rettssikkerhet, dette er en arv fra før
rikssamlingen, og kongen hadde således ingen overordnet stilling til tinget. Men
han fikk etter hvert en mer sentral rolle, ved å være den som aktivt jobbet med
endring av tinget. Kongen sto under lovene, men var den som selv etter hvert
fikk
størst betydning for utarbeidelsen av disse. Bla.a endret tingene etter hvert
form til å være basert på representasjon, i stedet for allmøteprinsippet.
Hvilken innflytelse Kristedommen hadde i, under og like etter rikssamlingen er
ikke godt å si, men helt uten betydning kan den ikke ha vært.
'Kulturmisjon", "Ordmisjon" og
"Sverdmisjon".
Mellom 865 og 888 har vi ved fortellingene om Ansgar tydelige tegn på at i alle
fall Svenskene allerede tjente til denne nye troen, som kristendommen
representerte. Dette er som følge av at nordboene allerede lenge har fartet
rundt i Europa på handel og viking. De har på disse turene møtt på denne nye
religionen
Dette
møtet med den kristne kultur i utlandet omtales som kulturmisjon, mens det at
vikingene tok med seg hjem prester og munker som talte evangeliet, eller at
disse kom på eget initiati for å forkynne evangeliet, omtales som ordmisjon. Men
disse former for misjon, omfattet stort sett kysten, som ved landel og viking
hadde jevn kontakt med Europa. Det orske innlån var bofaste bønder som ikke fikk
del denne kulturkonfrontasjonen, og som derfor i stor grad holdt fast på sin
hedningetro. Blant disse ble det behov for å ta i bruk hardere midler enn
ordmisjonen, og da ble tvang tatt i bruk. Dette kalles sverdmisjon.
På et
ting i Moster i Sunnhorsaland i 1024 ble det vedtatt et kristendomspåbud med
vedtekter for sed og skikk, som siden ble vedtatt på alle lagting omkring i
landet.
Vi vet ikke mye om den norrøne
mytologis opprinnelse, da den mytologien vi kjenner, er den mytologi er
nedskrevet etter at kristendommen kom til landet, og den er selvfølgelig
influert av den nye troens forestillinger om hedenskapstroen. En av de goder
kristendommen førte med seg, var nemlig skrive kun:
Odin
er sjefs guden i Norrøn mytologi. Han kunne la vikinger seile trygt, og la
skalder dikte fint. Tor
var sammen med Odin krigsgud nr. 1. Sterkest av alle, sier Snorre. Forsvarer av
Åsgård, gudenes bolig og Midgard som er menneskenes bolig. Sloss mot jotner og
Midgardsormen Volvene er nærmest Shanu som
er et bindeledd mellom gudeverden og menneskeverden. Odin står i konfliktfylt
forhold med disse.
Diktet Voluspa, er viser likhetstrekk med den kristne apokalyptiske
billedverden, men vi vet ikke i hvor stor grad denne er involvert av kristen
tankegang.
Snorres beskrivelse av trosskiftet i Norge på 11-1200 tallet følger et Europeisk
mønster: En konge legger til rette for misjon, veltalende misjonærer overgår den
gamle tros representanter retorisk og kunnskapsmessige. tilhørerne får tillitt
til kr. dom på bekostning av den gamle troen, og ber om å bli døpt. Etter hvert
som Norge kom i kontakt med andrekulturer, ble den norrøne mytologi for svak til
å svare på alle livets spørsmål, c det oppsto et tomrom, som kristendommen så
kunne fylle.
Den
nye troen brakte med seg vakker sang, klokkespill og nye riter, som hedningene
lot seg fenge av. E førkristne Norge hadde mot og tapperhet blant sine viktigste
dyder. Den nye troen ble fremstilt som her og tapper. Jesus seirer over
dødsmaktene, munker viser mot ved å ofre alt for Kristus, osv. Det at kr. dom
også hevdet å ha et svar på hvor vi kommer fra, og hvor vi går etter dette
livet, samt en Gud som var mektig nok til å ha kontroll over hele skapelsen og
dødsriket, appellerte også til det norrøne folk.
Kristendommen forsøkte i.h.t. Gregor den stores (Pave 590-604) anbefaling å
ødelegge minst mulig av i eksisterende kultur og skikk. Man skulle heller
forsøke å "kristne" de skikker og seder som forla. Men dette
ikke var mulig, ble skikkene og sedene helt endret, eller forbudt. En av de
viktige endringer, var at ekteskapet fra å være en avtale mellom to ætter, nå ble
mer organisert, og vanskeligere å løse opp. En skillsmissegrunn var dersom en
eller begge pater hadde inngått ekteskapet frivillig. Dette fremhevet ekteskapet
som en avtale melllom to frie individer. Men på enkelte områder, som f.eks
blodhevn, sto
idealer så sterkt, at de nye måtte bruke lang tid for å endre dem.
Slaget på Stiklestad i 1030, hvor Olav Haraldsson alt, var egentlig ikke om
kristendommen, men om kongemakten, men dette slaget har allikevel fått en
kristen tradisjon p.g.a. personen Olav.
Som
tidligere nevnt, gjorde danskekongen krav på Norge. Dette gjorde også den
danskekongen Knut de mektige. Men han hadde i store deler av Olav Haraldssons
regjeringstid, mer enn nok å gjøre med krigs i England. I ti år fikk derfor
Norge være i fred. Knut den mektige vender så tilbake til Danmark, blant annet
for å gjøre alvor av sitt krav om Norge. Dette er en fiende Olav overhodet er i
stand til å møte. Både det fortsatte samlingsverk av Norge, og kristningen av
landet, hadde skaffet Olav mnge fiender. Det er disse mennene som møter Olav til
det siste slaget på Stiklestad. Et slag som har en verdslig side som omfatter
makten i landet, og en krisen side som omfatter alt det Olav sto for.
Danskestyret etter Olavs død ble en stor skuffelse både for de som ønsket seg
tilbake til småkongedømmene, og for folket som helhet. I dem ettertid blir
derfor Olav tillagt egenskaper som hellig og helgen. Folk trodde fra før at
kongers makt ikke stanset ved døden, men at de kunne ha innflytelse på samfunnet
også etter sin død. Olav ble derfor gravd i kirken til kvitekr ist, Nidaros.
Historien om Olav som etter hvert fortelles, minner om historien om Jesus selv,
og dess nærmere hans død vi kommer, dess likere blir historien. Når det i
tillegg begynner å dukke opp legender og jærtegn i forbindelse med Olav, som at
hår og negler vokseretter døden, og at folk sorr på ham eller graven blir
helbredet, så legges mye av grunnen for Olavs helgenhet. Olav må i levende liv
ha gjort et stort og gjennomgripende inntrykk, og bidratt sterkt til kristningen
av Norge. Dette ser man blant annet av at både venn og fiende etter hans død er
snare til å ta opp dette helgenbildet so gis. Typologien Jesu liv og død, og
helgenlegendene om Olav, bidrar sterkt til å sluttføre kristningen av Norge
etter hans død.
I
løpet av kort tid bredte Olavskultusen seg over hele Norge og Nord-europa.
http://www.kongehuset.no/c26978/artikkel/vis.html?tid=27627
I tidlig middelalder besto Norge av en rekke mindre kongedømmer. Sagaene
forteller at det var Harald Hårfagre (ca. 865 - ca. 933) som samlet Norge
til ett rike.
Harald Hårfagres far, Halvdan Svarte, var småkonge i Vestfold og Oppland.
Harald skal ha vært ti år da han overtok riket, etter at Halvdan Svarte
gikk gjennom isen på Randsfjorden og druknet. Harald hadde imidlertid
større ambisjoner, og bestemte seg for å samle alle småkongedømmene til
ett rike. I følge Snorres kongesagaer, sverget han å ikke kutte hår og
skjegg før han hadde nådd dette målet, og det var opphavet til tilnavnet
hans.
Slaget ved Hafrsfjord regnes som sluttføringen av samlingsverket,
rundt 885. Selv om landet nå i prinsippet var samlet under én konge, var
det likevel langt igjen til en fast og stabil organisatorisk enhet.
Leidangen skulle bli ett element i slik en organisatorisk rikssamling.
Leidangen var et felles, organisert kystforsvar basert på lokale skip.
Den ble bygget opp under Harald Hårfagres sønn, Håkon Adelstensfostre (ca.
920-960). Befolkningen langs kysten pliktet å stille med skip, mannskap og
proviant. Over tid ble denne plikten til å stille med ressurser til
leidangen omdannet til en ordinær skatt til kongen.
Kristningen av Norge hadde en klart rikssamlende funksjon. Kristningen
var en prosess over lang tid, men tidfestes gjerne til Kong Olav
Haraldsson og slaget på Stiklestad i 1030. Kongen falt selv i slaget, men
kristendommen ble landets offisielle religion og oppbyggingen av en
landsomfattende kirkeorganisasjon bidro til å styrke rikskongedømmet.
Etter sin død ble Kong Olav kanonisert, og Olav den hellige ble et
nasjonalt symbol. Hans helgenstatus bidro til kirkens gjennomslagskraft,
men ga også legitimitet til Olavs etterkommere og deres krav på kronen.
Kirken styrket sin makt utover 1100-tallet gjennom etableringen av
faste bispeseter og flere klostre. Kroningen av barnekongen Magnus
Erlingson i 1163 var den første i Norge, og befestet kirkens sentrale
stilling. Den unge kongen lå i strid med birkebeineren Sverre Sigurdsson,
og hadde arverett bare gjennom moren. Han måtte styrke sitt krav på tronen
gjennom kirkens velsignelse.
Lagtingene i ulike deler av landet, hadde vært en samlende institusjon
med røtter tilbake til 800-tallet. På 1270-tallet fikk Norge sin første
riksdekkende lovgivning gjennom Magnus Lagabøtes landslov.
Arv og valg
Det norske kongedømmet i middelalderen var et arvelig valgkongedømme.
Det bygget med andre ord på en kombinasjon av arv og valg. Alle kongens
sønner hadde lik rett til tronen og kunne legge sitt krav fram på tinget.
Men det var opp til de frammøtte der å velge eller vrake ham. Tingets
aksept, folkets valg, ga kongemakten legitimitet.
Tronfølgerloven av 1163 erstattet alle kongesønners rett til tronen med
et enekongedømme der eldste sønn hadde arverett. Dette ble stadfestet i
1260 da Norge fikk en ny tronfølgerlov. Fra da av var Norge et rent
arverike, der kongemakten gikk i arv fra far til eldste sønn.
Personalunioner
1 1319 døde Håkon V Magnusson uten en mannlig arving. Hans datter
Ingeborg var gift med den svenske tronarvingen, Erik. Deres sønn, Magnus,
arvet således både Norge og Sverige. Dette er starten på en rekke
personalunioner mellom Norge, Sverige og Danmark.
Norge svekkes politisk og økonomisk utover 1300-tallet, blant annet som
følge av svartedauden, og blir en stadig svakere part i disse unionene.
Fra 1536 blir Norge et lydrike under Danmark.
14.07.2007
