Kirken i Unionstiden 1319-1513.

Tronfølgeloven av 1163 og ikke minst tronfølgeloven av 1260, fastslår at kongeriket Norge er et arverik innenfor Olavs-ætten. Og dette var i.h.t. guds nåde. Men guds nåde var ikke nok, kongsemnet måtte forl godkjennes av kirkeledere og de gjeveste storfolkene. Dette gjorde at en del deriblant f.eks erkebiskop J.Raude mente at kongene fortsatt ble valgt. Som følge av at kongene var langt hevet over folket, og bare kunne gifte seg med andre kongelige oppsto den situasjon i 1319, at samme mann var første arving både den svenske og den Norske krone. Den videre utvikling av gifte og inngifte og politiske sammenføyning leder frem til en union mellom både Norge, Sverige og Danmark i 1397, den såkalte Kalmatunionen. Denne unionen består helt til 1513. Til å begynne med var den unionen en arveunion på meget svake ben, men

midten av 1400 tallet fremstår den som en konstitusjonell union, basert på de enkelte riksråds formuleringer, som kongen slutter seg til. Unionen var bassert på riksråd, og disse var valgt. Kirken var godt representert i disse, som følge av at pest og uår hadde svekket det verdslige aristokratiet. Kongemakten tuftet på Olavslegenden ble ved dette sterkt svekket, og fikk sin endelige dødsdom ved reformasjonen, den ble erklært uevangelisk. Riksrådets makt ble svekket, og Kongen opptrådte mer og mer eneveldig. Dette førte i 1501 til åpent opprør mot danskekongen Hans. Kong Hans svarte med å innsette sin sønn,

Hertug Christian som eneveldig viseregent over Norge. Christian satte riksrådet systematisk tilside, og ønsket å begrense kirkens makt mest mulig. Christian ble etter hvert kong Christian 2 over Danmark-Norge, og søker politisk kontroUover kirken. Kirken kan yte lite motstand mot dette, og Erik Valkendoi Norges nest siste erkebiskop drar i landflyktighet i 1521.I 1536 Taper så erkebiskop Olav Engelbriktson kampen om kirkens konfesjon. Eneveldet er derved et faktum i Norge fra 1537, fordi også riksrådet blir nedlagt ved kirken fall.

Slik kan man si at det ikke så mye var protester mot kirkens posisjon i folket som banest vei for reformasjonen, men heller kirkens resignasjon overfor kongens verdslige maktmidler.

 

Kultur og Kultus.

Middelalderen romer en bredt sammensatt kultur. Historieskrivning, skaldekvad, sagaer, kroningsed, lovbøker og privilegiebrev. Til denne kulturen hører også den religiøse poesien. Denne tradisjonen rom: to store diktverk. Geisli som omhandler den "stråle" Olav den hellige er for Norge, og som ble fremført Nidaros i 1153 i forbindelse med opprettelsen av erkebispesetet. Det andre store diktet er Lilja, av augustinermunken Eystein fra Island, som på en måte oppsummerer middelalderen.

Kongespeilet er en av de mest kjente verkene. Dette sammen med den norrøne bibeloversettelsen Stjøn viser hvordan Norge er knyttet til Europa. Mye av den litterære virksomheten besto i å oversette.

Begeistringen over det fremmede og trangen til å være på høyde med resten av Europa er påfallende. Nidarosdomen gjenspeiler to av middelalderens viktigste stilarter i kirkebygging, den roman og gotiske. Ca 1500 kirker ble bygd i middelalderen, de fleste som stavkirker i tre, som "oversettelser av angelsaksiske og anglonormanniske steinkirker. Mellom 1250 og 1350 er det storhetstid for Norsk kirke malekunst, før 1250 vet vi lite om, etter 1350 tar direkte import over. Kirkerommenes utsmykning var kultisk, i den forstand at de skulle tolke messen.

 

Klosterliv i middelalderen.

Klosterbevegelsen kom til Norge på begynnelsen av 1100-tallet. Det første århundret var preget av den monastiske eller den kontemplative klosterideal, men etter hvert overtar den pastorale eller aktive perioi

Det monastiske klosterideal var tuftet på Augustins lære og Benedikt av Nursias regel.

Klostrene var viktige både som de som opplærte prester og andre til sine embeder, og som oversettere av Europeiske skrifter, og som kirkens hjelp til praktisk gjennomføring av trosliv og ikke minst som kulturbærere av litteratur. De hadde egne "bibliotek", og fungerte som lærere også for vanlige folk når det gjaldt å lese å skrive.

Augustinerkorherrene hadde sitt ideal etter Augustin (354-430) som organiserte sine prester i klostre da var Biskop i Hippo i Nord-Afrika. Det vokste opp flere Augustinerkorherreklostre i Norge på 1100-talle

både i Nidaros, Bergen, Stavanger og Oslo. Disse klostrene sto under biskopens tilsyn. Det gjorde imidlertid ikke tiggerordnene, Fansiskanermunkene og Dominikanermunkene som var bundet til sin ordre, men ikke til et bestemt kloster. Via sine ordensgeneraler, sto de direkte inn under paven. Disse ble som selvstendige pastoraler med pavelig rett til å mota godtgjørelse for sine tjenester oppfattet av de vanlig geistlige som konkurrenter til folks gavmildhet. Strid mellom de vanlige geistlige og tiggermunkene er dei vanlig, også i Norge. Antallet klostre og deres størrelse var beskjedne i Norge sammenlignet med resten Europa, men allikevel var de viktige både som kultursamlere/spredere, og som kontakt med det øvrige Europa. Klostrene fungerte også som sosialstasjoner, som tok seg av og hjalp fattige og syke. De var de første "gamlehjem", hvor folk la seg inn og fikk pleie til sin død, mot testamentariske gaver. De norske klostrene ble hardt rammet av pesten, både direkte og indirekte. Direkte ved at det var hit de syke søkte,  indirekte ved at det ble vesentlig færre som søkte klosterlivet etter svartedauen. Et lite oppbluss fikk man med Birgitta (d.1373) av svensk adelslekt som opprettet Birgittinerordenen, hvor munker og nonner bodde under samme tak. Dette var hardt for kirken å svelge, men ble som følge av Brittas autoritet godkjent.

 

Herrens hus.

Kirkehuset gjenga hele den kristne teologi, ikke den enkelte kunsters estetiske oppfatning. Inn til den minste detalj, kan kirkehuset tolkes som et bilde av det åndelige bygnings verk. Koret som et bilde på de salige i himmelen, og skipet som bilde på menigheten på jord.

Menigheten satt i skipet, og presten hadde som regel alene tilgang til koret. En allusjon til det hellige Olav aller helligste i tempelet. Skipet alludere både til Noahs ark, og til disiplene i båten som Jesus reddet fra

stormen. Døpefonten var plassert i skipet, like ved inngangen. Dette symoliserte Israelfolkets utgang fra det hedenske og syndige Egypt gjennom "dåpen" i det røde hav, og innover mot frelsen i skipet og koret.

Dåpen er slik både en utgang og en inngang. Corbuen tilsvarte forhenget mellom det hellige og det aller helligste. I kirken var denne åpen, noe

triumfkruifikset over åpningen viste hvordan hadde skjedd. Jesu verk på korset besørget at forhenget revnet. Døpefont og alter utgjør en akse fra vest mot øst i krkerommet, og er de viktigste kultiske gjenstandene i en middelalderkirke. Denne aksen symboliserte den hellige veien (Via sacra). Kirken hadde 7 hellige handlinger, eller sakramenter, prestevielse eller ordinasjon og konfirmasjon kunne bare utføres av bispene, mens de fem andre, dåpen, nattverden, skriftemålet, vielser og den siste olje og!

kunne forrettes av sokneprester. 100 % uniformitet i liturgien i forbindelse med messen var umulig før boktrykkerkunsten, allikevel var dette idealet.

Messen var delt i to hovedavsnitt, noe som gjenspeiler tidligere tiders skikk med at de som ikke var døp, men gikk i dåpsforberedelser måtte forlate kirken og messen før den siste delen ble iverksatt. Denne siste

leien inneholdt blant annet nattverden. Hele liturgi med unntak av prekenen foregikk på latin, men prekenen skulle foregå på det språk folk forstå. Originalitet i prekenen var ikke et mål. Denne skulle gjengi tradisjon og de rituell betydninger av kirkerommet og dets innhold. I tillegg til dette forklarte man kirkeåret, og betydningen av dette.

Skrifttolkning foregikk ved hjelp av analogimønsteret den firfoldige bibeltolkning (quadriga) Salme 114 f.eks deles da inn i 1) Historia = Israelfolkets utvandring fra Egypt. 2) Allegori = Dåpen til Jesu død og oppstandelse. 3) Moralsk eller tropologisk = Boten og 4) Anagogien (Den symbolske betydning' Den troende utgang og inngang til det evige liv.

Offermessen er den viktigste del av messen. Presten ofrer brødet og vinen som en gave til Gud. Der etter fulgte prefasjonen (innledende nattverdsbønn) og innstiftelsesordene, samt en rekke bønner. Man må huske at i middelalderen så var det symbolske og det allegoriske viktig, og flettet sammen med at frelseshistorien var ikke noe som ble sluttført ved Jesu oppstandelse, men som noe stadig pågående dag ut og dag inn. Også kirkerommet som sådan fulgte i bilde og utforming den samme symbolske virkning fra inngangen fra det hedenske og syndige gjennom skipet og mot det aller helligste og mot ipsisen som symboliserer Jesus i det evige rike. Kirkerommets vegger var dekorert med bilder fra GT og

NT som understreket denne symbolske vandring. To motiver forkommer ofte på antemensalet (bilde foran alterbordet), og det er Jesu fødsel og død. Dett symboliserte at når presten løftet brødet, så ble Jesu inkarnert i brødet og vinen, eller det kunne også tolkes som at Jesus ofret seg selv til Gud hver gang messen ble forrettet. Transubstinasjonslæren var levende. ]rlonoriuses Gema oppfattes hele gudstjenesten som en dramatisk fremstilling av Jesu liv, lidelse, død og oppstandelse. Altertavlene i etterrefomatisk tid fortsatte å vise til fortiden, til innstiftelsen av nattverden, gudstjenesteliturgien var i stor grad fastlagt før kr.dommen kom til Norge, men den fikk sine små tillegg i de Norske tradisjoner.