Syntesen av moderen liberalistiske frihetsidealer på alle områder, og nasjonalisme, skulle mer enn noe annet sette sitt preg på norsk kultur og samfunnsliv i andre halvdel av 1800-tallet. Venstres liberale politiske ideologi og innvirkning fra kulturstrømninger som positivisme og realisme var rådene. Det meste stod nå til debatt, og ikke minst ble kirken og kristendommen satt under kritisk lys. Kirkens dogmatikk, pastoral og livssyn ble sett på som avfeldig og udemokratisk. en første store kollisjonen forgikk mellom kirkens skapelsessyn og den nye Darwinismen som ble introdusert først av Asbjørnsen, deretter på universitetsnivå av professor Ossian Sars. Begge retninger
mente at disse to kulturene var uforenlige. Det metafysikk og mennesket som særeget og skapt i guds bilde, var plutselig truet av en ren immanent tilblivelse og et syn på mennesket som en del av den rene natur. en viktigste konsekvens dette fikk, var at man måtte innse at nå var sekulariseringen av universitetet påbegynt for alvor.
en neste store kulturkollisjonen kom ved dikternes kritikk av det etablerte, deriblant kirken. Henrik Ibs n ekteskap, kjønnsykdommer og hulheten i politikk og samfunn. Og ikke minst både Bjørnsson og Garborg som hadde begynt som troende, men som endte opp som sterke kirkekritikere. Det gode borgerskap vendte kirkens dogmer og synds og fortapelseslære ryggen. Søren Kierkegaard var den rådende kristne filosof, og Presten, senere biskopen I.C Heuch var opptatt av Kierkegaard. Heuch bl v de store forsvarerne av kristentroen, og tordnet fra sine prekestoler mot den nyem vantroen som ha ite at den nye natur og historievitenskapen var. Heuch var ekstrem, og hadde ingen kompromisser å komme med hverken for de nye kulturstrømmer, lekmannsbevegelsen eller kvinnefrigjøringstendensene en. En annen stor forsvarer av kirkens arv på denne tiden, var Gisle Johnson's etterfølger som professor i dogmatikk, Fredrik Petersen, som hadde et mye mer imøtekommende syn enn Heuch, spesielt overfor ny tids vitenskaper. Men også han innså at tendensen lett kunne gå over i ren vantro, og dette advarte hi kt i mot. Petersen brukte den apologetiske forfatters metode, og ikke så meget prekener. De radikale mye mottakelig for hans ideer, men han bidro sterkt til at teologien møtte de nye retninger med iet og refleksjon. Grundtvigianismen med sitt noe friere menneskesyn ble splittet i sitt syn på de ny menininger, noen tik det i mot med åpne armer, mens andre så med stor uro på at Grundtvigianismen tok i seg ideene fra postivismen. Palamentarismens innføring var den stor politiske saken som rådde, og også i dette spørsmålet var kirke ;. Heuch og hans meningsfeller mente at parlamentarismen var av det onde, og at kongen som var inn tid var den eneste makt som kunne demme opp for den nye ondskapen som nå truet. Også Gisle Johnson sto på denne linjen, men selv ikke han kunnee hindre aktive lekfolket som i stor grad sluttet opj partiet venstre, i å støtte parlamentarismen. 11884 ble parlamentarismen innført ved riksrettsdom, oj Sverdrup overtok som statsminister for venstres liberale parti.
at kongen mistet sin makt, mistet også embedsstanden sin makt som de hadde i kraft av kongen. 1878 -1919 falt mesteparten av de kirkelige tvangsordninger som barnedåp, konfirmasjon, kirkelig el og forbud mot fri nattverd. Likeledes forsvant de fleste embedsmenns bekjennelsesplikt. Kun geistlige, teologiske professorer, halvparten av regjeringen, skolebestyrere og inspektører, samt lærere i om hadde heretter bekjennelsesplikt. len hadde helt fra 1739 vært en "kirkeskole", med en absolutt vektlegging på kristen oppdragelse og ighet. Fra 1860 var enkelte andre fag også kommet med, men nå ønsket venstre en helt annen skole, gerskole der kr.dommen kun var et fag blant mange andre. Riktignok skulle den evangelisk.lutherskc lom fortsatt være fundamentet i skolen, og bstemme dens oppdragelsesmål, men geistligheten skulle
etter bare ha oppsyn med kr.domsfaget og ikke hele skolen som før. Pontoppidans katekismeforklariiingen naturlig plass i denne nye skolen, og nye forklaringer ble laget av flere, deriblant Sverdrup, i den som ble rådende var Anton Chr. Bang's.
1884 ble Norsk kvinnsaksforening etablert, med stemerett som viktigste kampsak, en sak de vant i 1913. en på tross av alle disse strukturendringene i de fleste deler av samfunnet, og på tross av at alle tvangs-tak ble tatt bort, fortsatte de absolutt fleste å bruke de kirkelige riter. Folk ble døpt, giftet og begravet i kirken, men søkningen til gudstjeneste og nattverd sank dramatisk. Men dette siste var nok
icelsesbevegelsenes skyld like mye som vantroen.
Som følge av reformene i skolen, parlamentarismen, lekmannslovene, dissenterlovene og de generelle reformene i hele samfunnet, opplevde kirken etter hvert et sterkt behov for sterker frigjøring fra staten og
indre frihet. Parolen ble fri fra staten, men ikke folket. For å få til dette ønsket man å bygge oppe kirkelige organer som menighetsråd på lokalplan og kirkemøte på toppen. Saken om en "fri folkekirke" kontra den eksisterende statskirke ble en het potet i kirke og politikk i flere år, og truet blant annet med å ikke Gunnar Knudsens venstreregjering fra 1913. Saken ble avgjort ved en slags folkeavsteming i menighetene, skolene og kommunstyrene. Kun 17% stemte for en fri folkekirke, og dermed var saken faktisk død. Allikevel ble det lempinger på statskontrollen over kirken, ved at det i 1920 ble innført menighetsråd som skulle ha kontroll med soknets arbeid, ansettelse av kirkelige medarbeider på ikke geistlig nivå, anbefalingsrett når det gjelder ansettelse av prester og uttale seg om skolens kristendomsbøker.
Kirkerådssaken ble tatt opp flere ganger, men fikk ikke flertall. Derimot ble en ordning av årlige bispemøter som hadde pågått lenge, offisielt vedtatt i 1933, med virkning fra 1934.
HeIt på slutten av det forrige århundre snudde kulturstrømningene, og gikk i retning av nyromantisme som åpnet for følelser, mystikk og irrasjonalitet. Dette åpnet også for nye strømninger av religiøsitet. Men den tradisjonelle kr.dom fikk ikke sympatien. Troen måtte bli utfordrende og inspirerende, ikke dogmatisk og bindende. Fredrik Petersen's kr.dom var preget av dette, og hans tanker ble nå tatt opp og videreutviklet,
blant annet av presten Thorvald Klaveness og grundtvigianeren Christopher Bruun. Disse grunnla i 1892 kulturtidsskriftet ”For kirke og kultur”. Som så ofte både før og senere kom mye av de nye impulsene fra Tyskland, først og fremst via Albrecht Ritschls subjektive forsoningslære og Adolf Harnacks bok kristendommens vesen. Det teologiske fakultet var stedet hvor de nye tanken slo igjennom, og disse nye idene førte også til "professorstriden" som varte i flere år om hvem som skulle ansettes som professor i dogmatikk etter Fredrik Petersen. Stipendiat Johannes Ording pekte seg ut etter faglig-vitenskapelige
kriterier, men var ikke spiselig for flertallet i komiteen som vurderte de mange søkerne. Lærerne ved fakultetet gikk inn for Ording, men regjeringen var splittet og saken ble utsatt. Etter meget att og fram og
ny utlysning med mange søkere, ble Ording allikvel ansatt, noe som førte til at den eneste av lærerne ved fakultetet som var i mot ansettelsen, Odland gikk av og det gjorde også kirkestatsråd Christopher Knudsen.
Professorstriden er viktig fordi den også innleder den senere kirkestriden. Professorstriden var på mange måter bare et symptom for den læremessige konflikt som preget denne tiden, en læremessig strid som fikk nokså ekstreme utslag, I Bergen holdt presten Carl Konow i 1908 flere taler og foredrag der han benektet Jesu pre-eksistens, jomfrufødselen og legemlig oppstandelse. Og selv om det ble arbeidet for å få ham ansatt, og kirkestatsråden anmodet ham om å avgå, be løsningen i stedet å ansette en kapellan i tillegg til ham. Han fikk også støtte for sitt syn, blant annet av den nyansatte Ording.
Som følge av professorstriden og det læremessige innhold på universitetets teologiske fakultet, ble etter
hvert tanken om en alternativ utdannelse av prester født. Og 16 oktober 1907 ble Det teologiske menighetsfakultet konstituert. Dette fakultetet skulle både ivareta kirkens tradisjoner og lære, men samtidig holde et vitenskapelig og teologisk forskningsnivå som gjorde det til et reelt fakultetsalemativ, ikke bare er bibelskole eller presteseminar. Høsten 1908 åpnet MF sine dører for de første 14 studenter. I det trange norske teologiske miljø, fikk det nye fakultetet blandet mottagelse, og spesielt negativ mottaklese fikk det fra TF og dets sympatisører, som forsøkte å stemple det nye fakultetet som trangsyn dogmatisk og reaksjonært. MF fikk full eksamensrett i 1913, og brøt som første institusjon dermed universitetets lærdomsmonopol. Laærespørsmålet og forholdet mellom de to fakulteter munner etter hvert ut i det som siden har fått navne kirkestriden. Ole Hallesby som er en av de sentrale skikkelser i denne striden, uttaler at det ikke er en strid mellom ulike teologiske skoleretninger, men en strid mellom rett og vrang lære. De liberale mente at de hadde en gudgitt misjon å fremme den nye tros lære i samsvar med tidens kulturelle strømninger, uten å oppgi kr.dornmens egentlige vesen. Jens Tandberg som satt som formann i MF's forstanderskap ble kastet i striden rundt det såkalte Drammensmøtet som forsøkte å samle moderate fra begge leire for å enes. Denne type kompromissøkning var ikke god politikk blant de konservative. Det ble arbeidet for å til et større kirkelig møte so kunne samle kristenfolket i kampen for "menighetens gamle tro og bekjennelse". Ole Hlallesby og Johan Martin Wisløff stilte seg i spissen for en innkalling til et slikt møte. Dette ble realisert Calmeyers gatens misjonshus 15 januar 1920 med 950 utsendinger fra det ganske land. Møtet tok sikte på å avlegge en bekjennelse til bibeltro kr. dom og iverksette et praktisk vern mot de liberale teologene. Møtet ga sin fulle tilslutning til bekjennelsene i apostolicum. Vider ble det bestem at man ikke måtte inngå frivillig samarbeid med de som hadde brutt med bibelens autoritet. De liberale fikk etter hvert store problemer, både med indre stridigheter, og med å engasjere massene for sitt syn. MF fikk større tilslutning, og ble ikke slik f.eks den liberale Lyder Brun hadde håpet, en "episode" i kirkens historie. I1932 sto en av TF's egne unge og mest lovende forskere Einar Molland frem og erkærte "vi tror på dogmene".
Men også blant de konservative var det problemer. Blant annet måtte man innse at Calmeyerlinjen med kontroll av at nyansettelser ikke skulle være fra de liberales rekker, ikke holdt i et demokratisk liberalt offentlig embedsverk. Etter hvert nærmet de to fløyer seg hverandre, først og fremst ved at det på TF foregikk et paradigmeskift i tråd med den utvikling som foregikk i resten av Europa sent på 20-tallet og overgangen til 30-tallet. Karl Barth's dialektiske teologiske modell med vekt på kirke, sakrament, embeder og dogmer vant innpass og Norge. Heller ikke MF var upåvirket av disse strømninger, og etter hvert var det tydelig at Hallesbyes ikke lenger var den rådende.
Indremisjonen - en religiøs folkebevegelse.
I slutten av 1800-tallet etablertes flere folkebevegelser. Arbeiderbevegelsen, målrørsla og avholdsbevegelsen, for å nevne noen. Også lekmannsbevegelsen må sies å være en slik folkebeveglse.
Denne bevegelsen hadde som mål å omvende mennesker til tro, både ute og hjemme. Mye av lekmannbevegelsen opplevde en krise ved innganen til 1900-tallet. Men misjonsselskapene som var reformvennlige hadde vind i seilene. Å samle disse under en organisasjon, var ikke mulig. Ole Hallesby og Johan Martin Wisløff, skulle bli de som preget både misjonen og hele lekmannsbevegelsen i dette århundret. I sine berømte artikler fra 1912 har Hallesby et kulturkritisk utgangspunkt. Han påpeker at sekulariseringen er på frammarsj og den høyere utdannelse domineres av rasjonalismens tenkning. Men verre er det at også blant den jevne mann brer verdsliggjøringen og frafallet seg, først og fremst som følge av den gudløse sosialismen. Hallesby mener at man må ta tak i den unge generasjon og gjennom skole o, utdanning søke å nå de unge. Også gjennom sosialomsorgen skal kirken nå folk. Det viktigste var ikke egentlig det faglige, men heller at miljøet ved disse skolene skulle være av vekkelseskarakter. På denne måten skulle pietistisk vekkelse etter Haugiansk ideal etter hvert spres ut til det ganske folk. Hallesby sats på en ny vekkelse fra individ til kollektiv. Ole Hallesby's innsats i den nye satsningen på skoler, indremisjon, vekkelse og botsfromhet kan nesten ikke overdrives. Han gikk inn i høvdingerollen med liv og lyst, og understøttet det helse med frenetisk evangeliserings og forfattervirksomhet. For mange mostandere, spesielt innen det kulturradikale miljø ble det en oppgave i seg selv å bekjempe Ole Hallesby. Forsakelse av denne verden, fromhet, pietisme, puritansk barneoppdragelse og autoritære normer var medisinen også i denne revitaliseringen av kirke og trosliv.
Ytremisjon var viktig, og utallige foreninger, spesielt kvinnelige jobbet og jobber utrettelig for dette formål. Disse foreningene ble etter hvert nærmeste en del av det lokale kulturmiljø hvor alle var med, nesten uansett tro eller ikke. Kampen mot de liberalistiske strømninger innen teologi og embedsverk sto fortsatt i høysetet.
Liberalistisk teologi ble ansett å være uten sans for omvendelse og forsakelse av denne verden, men denne holdningen slo store sprekker fra 1934, med Oxfordgruppebevegelsen under ledelse av den amerikanske presten Frank Buchman. Denne bevegelsen tok tak i ulike grupperinger, også kjente teologer som tidligere hadde stått fjernt fra vekkelseslivet. "Ledelse" og livsførsel etter de 4 absolutter (absolutt ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet), var viktig i bevegelsen. Heller ikke den pietistiske vekkelsen ogmisjonsselskapene forble upåvirket av denne bevegelsen.
Demokratiet, styrt av svake og ustabile mindretallsregjeringer virker maktesløse når det gjelder å løse de enorme sosiale og økonomiske kriser med arbeidsledighet og depresjon som bredte seg i mellomkrigstiden, den pietistiske lekmannsbevegelsen var en av to store folkebevegelser i mellomkrigstiden. Den andre var arbeiderbevegelsen som allierte seg med den kulturradikale tradisjonen fra 1880-tallet. Det norske arbeiderparti ble stiftet i 1887, og fremsto fra 1891 med en skarp kirkekritisk profil. DNA gikk inn for oppløsning av statskirken og konfesjonsløs kr.domsundervisning i skolen. Partiet utviklet seg fra sosialdemokratisk til kommunistisk, og meldte seg i 1919 inn i den kommunistisk internasjonale. Dette medførte et skarpere skille til kirken, og de fleste prester som hadde vært medlemmer av partiet meldte seg nå ut.
Og nettopp skolepolitikken skulle lenge bli det store stridsspørsmålet. Loven av 1889 hadde innlemmet flere andre fag, og fjernet kirkens adminstrative ledelse av skolen. Den organiserte lekmannsbevegelsen
kjempet for kirkens innflytelse i skolen på to måter. For det første ved å stå sammen med resten av kirken i kampen for å beholde de lover og regler som ga grunnlaget for den kristne skole og den kofesjonelle retning, og dessuten ved å utdanne lærere i sine egne skoler med en bevisst kristen tro.
1918 programfestet DNA at kristendommen som fag skulle ut av skolen, og innlemmes i historieundervisningen. Dette skapte enorme reaksjoner i kristne kretser som mobiliserte sterkt frem mot valget, hvor DNA gikk tilbake. I1919 allerede ble derfor alt som hadde med religion å gjøre "privatisert" av partiet, og tatt ut av programmet. I 1923 meldte DNA seg også ut av den kommunistiske internasjonale som følge av dennes programfestelse av arbeid for ateisme. Men allikevel fortsatte partiet å være kirke og kristendomskritisk. Og ved valget i 1930 tapte partiet nok en gang i fohold til sin religions og kirkepolitikk, men skulle sosialismen inn i skolen, så måtte kirken ut. Skolen måtte med andre ord sekulariseres.
Lekmannsbevegelsen og arbeiderbevegelsen rekrutterte medlemmer fra omtent samme sjikt i befolkningen, men var allikevel grunnleggende vesensforskjellige. DNA's forsøk på sekularisering av
solen og dens angrep på lekmannsbevegelsens utdanningssystem var basert både på deres kristendomsfiendtlighet og deres motvilje mot privat initiativ. 11939 fikk arbeiderpartiet i regjeringsposisjon innført en ny normalplan for grunnskolen, med vesentlig færre timer til kristedomsundervisning.
Sigmund Freuds psykoanalyse med vekt på seksualietens frigjøring og betydning fikk gjennomslag i Norge fra begynnelsen av 20-tallet, og fikk betydning både for folk's moralsyn og for frigjøring fra de gamle dogmer og moralbud. Kirkens syn på seksualitet,ekteskap, moral og barneoppdragelse, ble igjen satt under den kritiske lupe. Mens kirken oppfattet på sin side de nye tanker som en "skitten strøm" som fløt ut over landet. Men den viktigste kritiken ble reist av f .eks Eivvind Berggrav og Einar Molland, som advarte mot at psykologien ikke måtte bli en rasjonalistisk skjematisering av menneskelivet, og at den ikke måtte bli den nye metafysikk, og den absolutte atorative virkelighetsfortolker. Den Freudianske mentalitet stred grunnleggende mot det idealistiske personlighetsideal både konservativ og liberal teologi sto for, med sitt
naturalistiske menneskesyn. Den Castbergske barneloven som ble vedtatt i 1915 sikret barn utenfor ekteskapet rett til både farens navn, og arv etter ham. Konservative politikere mente at dette svekket
eteskapet og den gifte kvinnes status. Men kirken kom skikkelig på banen først når det i 1918 ble vedtatt lover som gjorde det vesentlig lettere å få skillsmisse. I det hele tatt gikk retningen av mindre bluferdighet og større åpenhet om seksuelle spørsmål.
Opphevelse av paragraf 245 i straffeloven som fastslo at provosert abort kun kunne benyttes dersom det fare for morens liv, ble nå angrepet. Men her gikk hele det kristne fellesskap i mot og fikk i denne omgå
blant annet ved hjelp av underskriftskampanje stanset angrepene. Det virket som om sekulariseringen og avkristningen vant frem på alle fronter, men bildet var nok mer nyansert enn som så. Kirke og folk vær nærmere knyttet sammen enn det radikalismens talsmenn trodde. Det ble klart under okkupasjonen.
Enkelte innen kirken hadde et åpent sinn til Nazismen, som bekjempet pornografi og prostitusjon, og som også var antikommunistisk. Men absolutt de fleste var sterkt kritiske til Nazismen. Men det norske NS har i trettiårene mange kristne medlemmer, også blant prestene. Men de fleste av disse forlater partiet når dets antisemittiske holdning kommer tydeligere frem, men ikke alle.
Okkupasjonen medførte til å begynne med at menighetsarbeidet ble sterkt hemmet, blant annet fordi mange kirkelige bygninger enten ble bombet, eller rekvirert av tyskerne. Tyskerne v/Terboven forsøkte først å få stortinget til å avsette konge og regjering, for skinndemokratisk å gjøre Norge til tysk lydrike. Denne planen så ut til å lykkes, men Terboven ble lei av å vente, og erklærte selv regjering og konge avsatt og NS innsatt
som eneste lovlige parti under tysk kontroll. Parolen var at det kirkelige arbeidet ikke skulle hindres hvis ikke forkynnelsen inneholdt politisk illojalitet og kirken ikke motarbeidet nyordningen.
Målet for NS var en fredsavtale med Tyskland der et nyttsamfunn kunne formes etter nazistiske ideer. For å få til dette måtte man ha støtte i folket, noe man søkte gjennom rettsvesen, skole og kirke. Under press
endte bispemøtet ut en endring av kirkebønnen der kongen ikke lenger skulle tas med, men hindret samtidig at forbønn for det nazisitiske styret kom inn i stedet. På tross av at sårene fra kirkestriden fortsatt var åpne, viste det seg fort at kirken greide å samle seg mot okkupasjonsmakten på tvers av tidligere skillelinjer. I spissen for dette sto Biskop Eivind Berggrav og Olle Hallesby samt Ludvig Hope. Disse dannet høsten 1940 Kristent samråd, som et samarbeidsorgan mellom kirken og de frivillige organisasjonene.
Den første store konfrontasjonen med styresmaktene kom våren 1941 som følge av at myndighetene opphevet prestenes taushetsplikt i forbindelse med sjelesorg, og i forbindelse med at høyesterett nedla si embeder. Biskopene skrev et brev til KUD, og dette brevet ble distribuert landet rundt i 50000ex og lest som hyrdebrev, når svaret fra KUD viste seg å være svada. Ved krigens begynnnelse var det som sagt svært få pretser med i NS, men dette økte dessverre etter hvert. Spesielt etter Tysklands angrep på Russland kom flere til. Et opprop om å melde seg til den Norske legion som skulle kjempe for tyskland mot Russland ble underskrevet av 27 prester, og etter oppfordring fra KUD om at alle prester skulle underskrive, kom 20 til. For å detonisere kirken begynte etter hvert KUD å sende brev og forordninger direkte til prestene, i stedet for gjennom biskopene. Og etter hvert ble flere ordninger innført for å undergrave biskopenens myndighet, blant annet at bestemmelser angående alterboken heretter skulle ligge hos KUD, ikke hos biskopene.
1.februar 1942 skulle den såkalte statsakten der Quisling ble innsatt som minsterpreident feires. Dette skulle feires blant annet med festgudstjeneste i Nidarosdomen. I denne forbindelse ble den regulære høymesse domprost Arne Fjellbu fortrengt, og hans forsøk på å holde høymesse senere på dagen hindret av politiet.
Protestene fra biskopen resulterte bare i at Fjellbu ble avsatt som domprost. Dette var en enorm provokasjon fra NS's side. Statsakten var ikke det NS hadde ønsket seg, men ga dem allikevel større myndigheter enn de hadde hatt tidligere. Og det faktiske brudd med kirken kom da NS ville innføre obligatorisk tjeneste for alle barn i NS's ungdomsfylking. Så og si en samlet lærerstand protesterte sammen med folk generelt og kirken spesielt. Biskopene nedla sine statlige verv, men beholdt de åndelige. Departementet svarte med suspensjon og etter hvert oppsigelser og forbud for biskopene til å drive med