Med noen spredte unntak, var reformasjonen i Norge ikke et resultat av forkynnelse eller en bevegelse båre fem av et folkelig krav om kirkelige endringer og reformer. Den var rett og slett et vedtak fattet av herredagen i København, og kong Christian III. Reformasjonen var derfor enda et politisk vedtak som bandt Norge tettere til Danmark. Reformasjonen ble påført oss utenfra i 1536. Reformasjonen for Norges del besto i nytt kirkelig program, som ble gjennomført av nye kirkelige ledere som besørget gjennomføringen.
Danmark og Norge hadde hatt felles konge siden 1380, og vært i union siden 1397 (Kalmarmøtet) En union Danmark dominerte p.g.a økonomisk styrke på tross av avtalens forutsetninger om tre (Sverige) like parter. Dette gjorde at Sverige etter hvert trakk seg ut, og Norge ble sterkere knyttet til Danmark. Sammen med innføringen av reformasjonen, bestemte danskene også i 1536 at Norge fra da var redusert fra selvstendig land i union med Danmark, til å være ledemot, eller en Dansk provins. Christian II hadde fra 1506 vært kongelig stedfortreder med eneveldig makt. I tillegg til å redusere den Norske elites makt, innsatte han sine egne folk på bispestolene i Nidaros og Oslo. Denne politikken ble forsterket da han i 1513 ble Konge av Danmark-Norge. Han satset på borgerskapet politisk, og kirkelig alle han ha en katolsk kirke bundet til kongen, med mindre innflytelse fra paven. Han var humanistvennlig og hadde kontakt med blant annet Erasmus av Rottedam. Han innførte humanistiske reformer ved universitetet i København, og reformloven av 1521-22 fremmet enda sterkere borgerskapet, på bekostning av aristokratiet. Den Danske adel fikk nok, og drev han og hans familie ut av landet, samtidig som de sørget for at den nye kongen, Fredrik I var adels og biskopvennlig. Disse fikk dermed tilbake og enda til utvidete privilegier og makt. Luther lære ble erklært kjetterisk, med dødsstraff for brudd på kjetterovene.
Episkopatet (Samlingen av biskoper) skulle velge de nye biskoper, fra adelens rekker. Episkopatet, og ikke kongen bestemte i kirkelige tilsettingssaker.
Fredrik I fikk en tøff tid, hvor han måtte kompromisse mellom adel og biskopers krav, og borgerskapet og bønders raseri over igjen å bli utbyttet. I tillegg til dette, grenset Danmark til Tyskland, og det var derfor umulig å hindre reformatiske tanker å komme til Danmark, på tross av trussel om dødsstraff. Fredrik I var heller ikke ivrig i sin forfølgelse av lutherske kjettere, men bidro heller i det stille til utbredelsen. Hertug Christian, senere Christian III, Fredrik's sønn var omvendt lutheraner, og innførte reformen i sitt hertugdømme, uten at Fredrik gjorde noe med dette. Dette medførte ut med alt katolsk, inn med det lutherske, inklusive en ordning hvor prestene ble forpliktet på en embedsed til hertugen selv. Den evangeliske bevegelsen bredte seg etter hvert fort, og det ble helt tydelig etter hvert at Fredrik ikke kunne å i mot, om han ville eller ikke. Det ble derfor i 1526 og 1527 innkalt til to herredager i Odense, somskulle diskuterer den truende situasjonen. I 1526 ble forholdet til Roma i praksis avlyst, da man ikke lengre ville be om pavens bekreftelse av bispeutnevnelser, i 1527 sto Fredrik I i mot adelens krav om sterkere tiltak mot lutheranerne, og erklærte toleranse mellom lutheraner og katolikker til et Konsil, som hele Europa ventet på var satt, og kunne avklare situasjonen. Etter dette, fortsatte Fredrik I å "hjelpe" reformasjonen. Han brukte sin patronrett til å ansette evangeliske prester. Utbredelsen av den evangeliske tro skjedde først og fremst muntlig, ved forkynnelse. Evangelisk messe med sin enkelthet, var lett å selge inn. På bekostning av den katolske med latin o.l. toleransen var slett ikke så stor, og ofte kom det til konfrontasjon mellom lutheranere og f.eks tiggermunker, som ikke lenger var de fattige de en gang hadde vært, med det resultat at tiggermunkene (Fransiskanermunkene) måtte rømme.
1530 innkalte Fredrik I til ny Herredag, nå i København, med først og fremst religiøse spørsmål på dagsorden. I denne forbindelse forberedte lutheranerne seg til diskusjonen med de katolske, ved å forfatte3 artikler stor bekjennelse, Confessio Hafniensis, som på tross av at den ikke ble brukt der og da fordi det ikke ble noen disputt med katolikkene, er et stort vitnesbyrd om hvordan den tidlige danske reformasjonsevegelsens teologiske profil var. Profilen var påvirket av reformasjonen i sørvesttyskland, og var ikke så opptatt av lov og evangelium, eller synder og tilgivelse, som den var av Jesus som lærer og lovgiver. Kristi lov v skulle gjelde i stedet for pavens lov, noe som fikk synlige konsekvenser for kirke og samfunnsliv, i form av fattig og sykepleie og undervisning.
Etter Fredrik I død i 1533, var den evangeliske retning sterk i Danmark. T.o.m noen fra geistligheten og delen hadde antatt den nye troen. Biskopene i den katolske kirke var nå mest adelige, som ikke hadde de nødvendige teologiske tyngde til å gå i mot den nye læren.
Adelen brukte kongens død til å forsøke å gå tilbake til katolisisme og mer makt til dem selv. De utsatte valget av hertug Christian til ny konge, for som de sa Norge også skulle få anledning til å være med på valget, og forsøkte å bruke tiden til å fjerne evangeliske prester og innsette katolske. Opprøret i folket ble imidlertid for stort, og man måtte hele veien inngå kompromisser. Men selv dette kunne ikke demme opp for befolkningens raseri, som etter hvert gikk over i opptøyer og så til en regulær borgerkrig, den såkalte Grevefeiden. Et østdanske parti som representerte borgerskapet og bøndene hadde København og Malmø som hovedområder. Denne siden ble ledet av den tyske grev Christoffer av Oldenburg, som ønsket Christian II tilbake på tronen.
Mot disse sto Hertug Christian, som p.g.a sin moderate evangeliske linje fikk adelens støtte mot den ambivalente Christian II som hadde støtte av ekstremt reformvennlige folk. Etter harde kamper og etter 1års beleiring av København, vant Hertug Christian krigen.
RETTET HIT
Kong Christian III gikk hardt til verks, og arresterte alle biskopene, innkalte riksrådets verdslige medlemmer og avtvang dem løfte om at de ville støtte arrestasjonen av biskopene, og at heretter skulle di[ geistlige ikke lenger ha noe å si i politikken. Likeledes måtte de underskrive at de ikke skulle legge hindringer i veien for utbredelse av luthersk kr.dom. Kongen kalte så sammen et stendermøte i okt 1536, som samlet mer en 1000 representanter fra hele Danmark, som nok en gang fastslo at biskopene var arrestert p.g.a sine misgjerninger, og deres gods skulle tilfalle kronen. Bispene skulle erstattes med nye evangeliske bisper, eller "superintendenter". Dette varl en hard gjennomføring av Luther's toregimentslære, som skilte åndelig og verdslig makt, og som tilført unionen en enorm formue, noe som igjen muliggjorde et mer effektivt sentralstyre. Dette var et endelig brudd med paven, og et politisk innføring av den evangelisk-lutherske tro. Christian III lot seg krone sammen med sin hustru dronning Dorothea i August 1537, av den nære Luthermerdarbeider Johann Bugenhagen (1485 -1558) som var kommet fra Wittenberg for å bistå danskekongen med gjennomføringen av reformasjonen. i Sept. ledet den samme Bugenhagen innsettelsen av de nye superintendenter, på tvers av den de apostoliske suksesjon. Burgenhagen deltok også i utformingen av den nye kirkeordinansen, eller kirkeloven, som skulle erstattelen katolske corpus iuris canonici. Burgenhagen hadde erfaring med tilsvarende arbeid fra pommern, ogainne således bidra med sin erfaring på hvordan en kirkelov skulle forfattes så den passet for alle ulikeyper av samfunn og sosial kår.Jom i en vanlig Luthersk kirkeordning er også den danske delt i fem temaer: 1) Læren 2) Gudstjeneste (liturgi 3) Skole og undervisning 4) Fattigomsorg og annet sosialt arbeid 5) De kirkelige ansatte, deresønn og arbeidsforhold...æren skal baseres på lov og evangelium, kors, gudfrykrighet og nåde. Luther og Melanchton's skrifter i>asis for prestene. Prestene advares mot vidløftighet, og oppfordres til enkel forkynnelse.judstjenestens innhold og litturgi blir ikke endre mer enn nødvendig, og får et konservativt og didaktisk>reg. Det skal legges vekt på prekenen, og halve tiden skal brukes til dagens tekst og halv tiden til åorklare et punkt fra den lutherske barnelærdom. For øvrig gjennomgås helligdager, dåp, skriftemål, nattverd, ekteskapsinngåelse, ordinasjon, bannlysnng, begravels og kirketukt. Kirketukt ogannlysningsreglene var strengere enn normalt, men ble godkjent med motstand.h.t. luthersk lære var undervisning og skole basert på toregimentslærens prinsipper viktig. Kirke ogerdslig makt skal samarbeide om dette.den romerske kirken var fattigdom på den ene siden en dyd i munkenes fattigdomsideal, og på den anneide en god gjerning i form av almisser til de fattige. Ingen av disse antas av protestantismen. Nå ansesattigdom og sosial nød å være et politisk problem som trenger en politisk løsning. Problemet øke dramatisk på 1500-tallet som følge av befolkningseksplosjon i Europa. Dette betyr ikke at kirken nåraskriver seg ansvar, snarere tvert i mot. Problemet angripes på samme måte som det skolepolitiske, sont samarbeidsprosjekt mellom kirke og stat. Kongen brukte av det sekulariserte kirkegodset, mens kirkenoretok egne innsamlinger til en fattigkasse. Kirkens folk, og spesielt superintendenten knyttes nær til kongen ved avleggelse av kirke eden direkte til ham. Superintendenten fikk lønn fra kongen, som følge av at kronen hadde beslaglagt bispegodset. En lønn som ofte var for lav i forhold til de oppgavene superintendenten hadde. Kongen var på tross av sine beslaglagte enorme formuer lite interessert i å bruke noe av dette på kirkelige formål. Også lavere geistlikk vesentlig dårligere økonomiske kår enn de hadde før reformasjonen. Dette førte til mye misnøye og dager til kongen sin del av ordinansens fastsettelse av forholdet mellom kirken og kongen er i strid med toregimentslæreng da særlig den biten som gjør kongen til øverste leder av kirken.«formasjonen i Norge.)en siste norske erkebiskopen Olav Engelbriktsons forsøk på å få det Norske riksrådets støtte for katolisismen og Christian II, ble av den seirende part Christian III, ansett som troløshet og brukt somargument for å redusere Norges status til en dansk provins. Våren 1537 dro Christian III's menn nordoveor å befeste Norge, og Olav Engelbriktson måtte dermed rømme landet. Dette gjorde han med domkirkearkiv og store verdier ombord. Arkivet ble senere funnet og tilbakeført til Norge i 1830. Reformasjonen i Norge fulgte i store trekk den danske, med avsettelse av de gamle biskopene, ognnsettelse av superintendenter. I likhet med i Danmark ble bispenes og kirkens gods beslaglagt, men forborges del ble det gjort i form av kirkeplyndring og overføring av verdien til København. Norge var føreformasjonen delt i 5 stift, Bergen, Stavanger, Oslo, Hamar og Trondheim. Etter reformasjonen ble detnnsatt superintendenter i Bergen 1537, i 1539 for det sammenslåtte Oslo / Hamar, Stavanger i 1541 og Trondheim 1546 Norge var i stor grad lykkelig upåvirket av den motreformasjonen og den Calvinistiske fremmarsjen som pågikk i resten av Europa. Og de nye superintendentenes hovedoppgave le derfor å gjennomføre den nyedrkeordinansens teologiske og kirkelige program. Men problemet var at denne ordinansen var utarbeidede det forholdsvis urbaniserte Danmark, og passet dårlig i Norge. Kongens plan var selv å besøke Norge og tilpasse ordinansen til norske forhold, men dette fikk han aldri gjort, og først i 1607 fikk Norge sin egn ordinans. I Norge var det bare biskopene som ble skiftet ut, øvrig personale ble beholdt. Man skiftetsuksessift ut folk som gikk av, med reformvennlige prester, fortrinnsvis med utdannelse fra universitetet i København. Men i mellomtiden måtte de allerede værende prestene opplæres i reformasjonen. Dette skjedde via synoder og visitaser. Denne forsiktige fremgangsmåten gjorde at man merket lite tilreformasjonen i Norge de første ti-år.Superintendenten skulle først reise på en generalvisitas til hvert stift, og deretter på årlig visitas sammenmed lensmannen. Det viktige ved disse visitasene, var kontroll med den økonomiske situasjon rundt omsoknene, som kongen nå hadde direkte ansvar for. Men i tillegg til dette ble forkynnelsens innhold kontrollert. Gamle katolske skikker satt dypt forankret i folket, og dette var noe visitasene også måtte jolmed å fjerne. Synodene for stiftets prester var opprinnelig ment avholdt 2 ganger i året, og ble viktige i opplæringen av prestene til reformatisk lære på tross av at de ble avholdt vesentlig sjeldnere enn beregne Faktisk ikke mer enn med 10 og 20 års mellomrom. På synodene ble læmessige spørsmål som fjerning ikoner, liturgi, gudstjenester, prestens liv og lære osv fastsatt.
«i sagt hadde Christian III planlagt gjennomføring av egen kirkeordinans for Norge, noe som ikke 1ennomført før hans sønnesønn Christian IV i 1604 ga de norske bispene komme med et forslag som[el av revisjonen av også norges verdslige lover. Dette forslaget inneholdt vesentlige endringer i forh(len danske, blan annet ved at de norske biskoper ikke fant lærespørsmalene påtrengende viktige, mennsket en streng tolkning av kirkelig disiplin og kirketukt. Imidlertid ble ikke de norske biskopersurderinger synderlig imøtekommet i København, og den ordinans som til slutt ble vedtatt var veldig:n oprinnelig Danske 1600-talletinledning 1600 tallet kan deles i to, med Christian IVs regjeringstid 1588-1648 og eneveldets innføring i 1660.neveldetsmaktstruktur fjerner riksrådet, og utvider embetsverket direkte underlagt kongen. I og med kirken allerede ved reformasjonsinnføringen i 1536 allerede var nær knyttet til kongen, fikk ikke enven samme betydning for kirken som for den verdslige makt. Århundret kan også sees under ett sommndret for innøving av protestantisk kristendom Christian IVs tid motsetning til sine forgjengere Christian III og Fredrik II, viser Christian IV etter hvert stor interresse for Norge, blant annet som følge av Norges demografiske (befolkningsstatistiske) utvikling. Danmark hadde tibakegang i befolkningen, mens Norge økte, slik at man på begynnelsen av 1600-tallet haddde ca like innnbyggere. Men viktigere var oppdagelsen av landets ressurser med fisk i sjøen, tømmer i skogene, mineraler i fjellene osv. Fredrik II var 1 gang i Norge, Hans sønn reiste landet på kryss og tvers hele 3nger. Dette frembragte et behov for fornyelse av landets styre og stell, som med sitt lensmannssystesert på føydalske prinsipper var håpløst umoderne. Den viktigste endringen er at lensmennene bliratsansatte administratorer, og ikke med disposisjonsrett over lenet som tidligere. Militæret bleofesjonalisert, tollvesen ble innført, og sorenskrivere opprettet,iristians valgspråk var "fromhet styrker rikene", noe han selv prøvde å stå for ved å legge vekt påthersk fromhet for seg og sine riker. Han trodde at fromhet og lykke for rikene var nært forbundet, oldløshet ville ramme rikene med alle typer ulykker. Hele folket skulle opplæres og oppdras tildfryktighet. Lipismen etter Filip Melanchton var den rådende religiøse retning. Denne retningen var mindre oppt;t grunnleggende syndige i mennesket enn den ortodokse lutheranismen var. Konkordieboken var foia 1580, men i universitetskretser i København var det sterk splid, så sterk at den fremste filipistiske tiels Hemmingsen ble suspendert fra sin stilling, sterkt mot kongens vilje. Dette under kong Fredrik Christian IV var sterkt filipistisk og døpte blant annet sin datter uten eksorsismen i dåpsritualet.csorsismen er ikke beskrevet i den norske ordinans av 1607. Men nok en gang måtte kongen bøye seg etter hvert meget ortodoks presteskap, og gjeninnføre eksorsismen i 1610. Men tross indre strid irespørsmål var felles front mot katolisisme det viktigste. Den alvorligste trussel fra katolisismen koisuittene som drev skoler med meget høyt pedagogisk nivå. Flere og flere innen adelen og det geistlig begynte å sende barna sine til Tyskland for å gi dem en god utdannelse ved en av disse skolene. Disseck siden gode stillinger i begge rikene. Da kongen fikk nyss om dette, nedla han forbud mot ansette noen med denne type utdannelse, noe som fikk den umiddelbare virkning at alle Danske og Norske eked jesittskolene sluttet øyeblikkelig. 11613 kom forordningen som sa at alle som kunne bevises å være norske i Danmark eller Norge, skulle jages fra landet, og deres eiendommer og formuer skulle inndnor å bøte på det manglende nivået i utdanningen ble det innført skolereformer i 1604, med strengere 1lærere og latinskolene.om i de andre europeiske evangeliske kirker og land, fikk an også i Danmark-Norge interresse av åcjerpe kirkelig disiplin og kirketukt. Dette var både i den verdslige og den åndelige interresse. Dette behovet går på tvers av konfesjonene over hele Europa, som en sammensveising av nasjonalstatene etter feIles normregler. De reformerte kirker gikk i spissen for denne utviklingen, men de protestantiske kom snart etter i kravet om at et kristent liv også skulle være gudfryktig og moralsk høyverdig. En koommisjor fremsatte i 1629 forslag til ny kongelig forordning om kirketukt. Denne ble antatt, og omfattet blant annet opprettelse av organer av presters medhjelpere som skulle kontrollere soknets moralske standard. De skulle til at folk opptrådte moralsk og levde gudfryktig. Sanksjoner mot folk som ikke gjorde dette kunne væite bann (utestenging fra nattverden) eller stort bann (utestenging fra menigheten), med store sosiale konsekvenser. Dette siste kunne også i siste instans følges opp av verdslig makt med landsforvisning.
Denne kirkeloven varte like lenge som unionen, og hadde som forutsetning lensmennenes medvirkning. I tillegg til dette kommer ekstraordinære bededager som er et offentlig vitnesbyrd på at man virkelig angre og ønsker oppgjør og tilgivelse av Gud. På disse dagen var det møteplikt for alle i kirken for å be om nåde for land og folk.
Presteskapets rolle ble viktigere utover på 1600-tallet etter hvert som man anså det viktigere å bringe den Lutherske lære ut til folket. Det var prestene som skulle administrere kirketukten og bededagene, og det i
derfor avgjørende at disse holdt et høyt teologisk og moralsk nivå. Fra 1630 ble det derfor krevet teologis embedseksamen for å kunne virke som prest. For å kunne gå til alters kreves det at man har skriftet sine synder.
Mellom 1590 (1610) og 1690, foregikk de fleste hekseprossesser i Norge, disse resulterte i minst 277 dødsdommer. 80 prosent av de tiltalte og 86 % av de dømte var kvinner. Man mente faktisk at heksene kunne fly, og at de derfor kunne angi hverandre selv om de bodde langt fra hverandre, hekseprossessene var i stor grad en verdslig prossess, men ble støttet av kirken.
1660 under Fredrik III (konge 1648-1670) ble en absolutistisk eller eneveldig forfatning etter fransk forbilde innført i Danmark-Norge. Et stort embedsverk var under Christian IV bygd opp, og eneveldet var forberedt lenge. Den tradisjonelle adelens makt var redusert, og offiserstanden sto direkte under kongen. Det adelsdominerte riksrådet ble satt ut av funksjon, og kongedømmet skulle heretter gå i direkte arv, ute godkjenning fra riksrådet. De eneste begrensninger i arven var at kongen måtte bekjenne seg til Confessico agustana, og forplikte seg til ikke å gi fra seg noen del av riket, eller noe av sin eneveldige makt. Kongen fikk all makt, også over kirken. Norge fikk status som tvillingrike, med mer makt til stattholderen og han administrasjon i Kristiania. Kirken blir eget kompetanseområde direkte underlagt sentraladministrasjonen. Prestene som før var valgt av menigheten og godkjent av biskopen, skulle nå utnevnes direkte av kongen som kongelig embedsmani som ved tronskifte måtte søke den nye kongen om bekreftelse på sitt embede. Dette medførte større skille mellom almuen og de geistlige, som nå ble kongens menn, og representanter for øvrigheten, konfesjonspolitikken hadde vært ekstremt streng, men med økt handelssamkvem med land med andre konfesjoner ble det umulig å oppretholde dette i like sterk grad. Innflytter, f.eks ambassadefolk o.l. fikk derfor dispensasjon til å utøve sin konfesjon. Kirkeordinansens bestemmelser om liturgi og kult i gudstjenesten blir revidert i "Dannemarkes og Norgei arke-ritual" av 1685. Preknene som skulle vare max en time, ble ofte en langdryg og kjedeli affære som folk sovnet under. Det ble derfor vedtatt ved kongelig forordning at man skulle ha egne folk som med lange kjepper slo folk i hodet så de våknet. Frem til 1683 hadde man i riket ikke en skikkelig ordnet salmebok som var ordnet i.h.t kirkeåret, bare Hahomissøns salmebok fra 1569 som var ordnet etter de kristne hovedartikler. 11683 fikk biskop Thomas Kingo i Odense beskjed om å lage en salmebok bygd på kirkeåret. Etter 6 år framla han et forslag hvor han selv hadde skrevet halvparten av salmene. Denne ble ikke antatt, og andre fikk oppdraget. På tross av dette ble det i 1699 fremlagt et nytt forslag hvor Kingo fortsatt hadde skrevet en tredjedel av salmene, som ble tillatt. Kingo fikk også skrive forordet, og sto for trykking og utgivelse. Kanskje ikke så rart at denne ble hetende Kingos salmebok. Denne salmeboken var virksom i deler av Norge helt til Landstads salmebok tok over på slutten av 1800-tallet. Kingos salmebok fikk enorm betydnig som former av folks fromhetsliv, og fantes snart i de fleste hjem. Den ble også brukt til husandakter, opplæring i lesing og skriving osv.
Skriften alene, var det lutherske prinsippet, det var derfor en prioritert oppgave å få oversatt bibelen til dansk. Og den første kom allerede i 1550, Christian IIFs bibel som ble trykt i 3000 ex, hvorav noen svært få også fant veien til Norge. 11589 kom Fredrik IFs bibel som heller ikke ble mye utbredt, som følge av den var alt for dyr. Også i Norge foregikk det religiøs diktning i form av salmer, prekener og likprekener utover på 1600-tall de to mest kjente representantene for denne diktningen var Dorothe Engelsdatter 1634-1716 og Petter Dass 1647-1707. Dorothe ga ut to bøker, Sjelens sang-offer og Tåre-offer. Begge disse bøkene solgte bra, og største kom tilsammen i 24 opplag. Petter Dass var født på Helgeland, og ble etter teologistudiene prest hi lan var sokneprest på Alstadhaug til sin død. Utga intet i live, men etter sin død kjent som nordlands trompet og mye brukt helt til våre dager. En av hans mest kjente salmer, Herre gud ditt dyre navn og ære innes i samlingen av hans kjente katekismesanger, som er en samling salmer som utlegger Luthers lille katekisme. Petter Dass's mål er å bringe barnelærdommen ut til vanlige folk på et språk de forstår. Dette lykkes han godt med.
Den store nordiske krig 1709-1720 som gjør slutt på Sverige som stormakt, og besørger den svenske kor
Karl XII drept på felttog i Norge, innleder 1700-tallet. Resten av århundret blir fredelig og stabil for Danmark-Norge. Befolkningen i Norge økte, det var økonomisk fremgang og byene vokste. Men allikevel bodde ikke mer enn 10 % av innbygerne i byer på slutten av århundret. Kristianias status som stattholder og Københavns forlengede arm blir redusert. Enevoldsstyret i Danmark tok i stor grad hensyn til folks tisker, og var et av de mer "demokratiske" i Europa. De folkelige protestbevegelser som oppsto, var mer ettet mot Norges lokale embedsstand enn de var mot Danmarks overherredømme. De to store
kulturhistoriske bevegelser, pietismen og opplysningen som i dette århundret satte dype spor i Europa sa også spor etter seg i Norge. Pietismen var en kirkelig bevegelse som oppsto i tysk lutherdom på slutten av 1600-tallet. Opplysningsbevegelsen var ikke kirkelig, heller det motsatte med anti-teologisk og anti-lerikal brodd.
Pietismens program ble fremlagt i det lille skriftet fromme ønsker i 1675, forfattet av Philip Jacob Spener (1636-1705), som var prest i Frankfurt am Main. Spener ønsket fornyelse i kirken, og brukte husmøter et Lutherske middel til å oppnå dette. Luther hadde dette som ønske i fortalen til den tyske essen far 15 Spener er inspirert av Johann Arndts "Postille" og leger stor vekt på å følge Luther. Men tross denne lærhet, hadde Spener klart å formulere et fornyelsesprogram som raskt fikk stor oppslutning, også utove Europa, i andre lutherske land. I henhold til Spener har Gud lovet fornyelse i kirken, men først må jødene omvendes og Romerkirken miste sin makt. Pietismen er et opprop til aktivitet blant de kristne for å fremme Guds rike på jord, og inneholder 7 punkter med konkrete forslag til forandring. Det viktigste punktet er som hos Luther "ordet alene", Guds ord må komme ut til folk, leses ofte og tas n
bruk. Spener står videre for alminnelig prestedømme, praktisk ikke bare teoretisk kristendom, kistendommen må prege folks indre, presteutdannelsen må reformeres og bli mer åndelig, vekk med polemikk og inn med fromhet i menigheten. Speners unge medarbeider August Hermann Francke 1663-1727, var med på å forme pietismen, og hans
ndelige fornyelse eller gjenfødelseserfaring, har preget pietismen som fromhetsretning. Francke bygde fattigskole, barnehjem o.l i Halle. Halle-anstaltene ble etter hvert et stort anlegg, som la vekt på å oppdra
barna til sanne kristne. I Halle betydde arbeidet for ytre og indre misjon mye, noe som etter hvert spredde seg til hele den pietistiske bevegelse, ikke minst i Norge. Pietismen vokste frem som et svar på endring ei
samfunnet til mer individuell tenkning.
Som følge av Danmarks nære forbindelser til Tyskland, spredte pietismen seg raskt til Danmark og deretter Norge. Disse landene med hoff og konge i spissen sluttet seg til Hallepietismen, og under Christian VI Konge 1731-1746 satset man endog på å innføre pietismen via lovgivning. Fromhetsidealet hadde helt siden 1600-tallet vært viktig for kongen, men det er klart at det er grenser for hvor langt den pietistiske kr.dom kunne komme med sitt ideal om alminnelig prestedømme og grasrotinitiativ. Her lå det latente spenning det statspietisktiske program som skulle slå ut i åpene konflikter i det følgende århundret.
et eneveldig system er det selvfølgelig viktig hvilken innstilling kongen har til en trosretning. Og Fredik som var konge 1699-1730, var positiv til, om enn ikke personlig engasjert i pietismen. Men både han ans sønn giftet seg med tyske piker som var oppdratt i pietistisk kr.dom. Den pietismen hadde også i seg spirer til mer ekstreme trosretninger, som ikke satset på fornyelse av de stående, men heller brudd med det. Denne retningen fikk navnet radikalpietisme. Den tidligste pietistiske reform i Norge kom ved den såkalte syvstjemen, som fikk navn etter syv prester under ledelse av Sokneprest Thomas von Westen, på nordvestlandet som arbeidet aktivt for reformen, oj mdte forslag om endringer til kongen. Endringer de selv også prøvde å leve opp til. Et konkret arbeid disse 7 fikk satt i gang, var misjon blant samene. Av tre større misjonsprosjekter på denne tiden, ble to ledet av nordmenn. Hans Egede 1686-1758, ble i 1707 ansatt som kapellan i Vågan i Lofoten bare 21 år gammel etter et kort studieopphold i København. Egede fattet interresse for Grønland, og arbeidet i flere år med planen om å misjonere der. Etter mye f reig tilbake fikk han endelig kongens ja til å dra med 300 riksdaler i årslønn og 200 riksdaler i espedisjonsstøtte.
1721 dro han avgårde til en 15 års strabasiøs misjon, hvor språkbarrieren og dårlig økonomi var de største hindrene. Kongen støttet fortsatt prosjektet, og sendte blant annet noen herrnhuter til hjelp. Det viste seg umulig å samarbeide pga for stort sprik i tro og metode. I1733-34 brøt det ut kopperepedemi noe Egede mente var guds straff for hans mislykkede arbeid. Men hans innsats for grønlenderne i denne perioden
jorde at de fikk stor aktelse for ham. Egede kom tilbake til København i 1736, men fortsatte sitt arbeid med misjonen på Grønland.
Christian VI ble konge i 1731, og var meget pietistisk. Han hadde tidlig kommet i kontakt med Nicolaus Ludvig von Zinzendorf (1700-1760), som på tross av at han ikke på noen måte var ekstrem, eller radikalpietistisk, eller sto for en kirkekritisk pietisme, etter hvert ble forgrunnsfigur for en egen pietistislstning. En egen pietistisk menighet bygde seg opp på hans gods i Sachsen, og tok navnet Herrnhut. Et personlig og dypt forhold til Jesu kors og blod, som eneste vei til frelse var grunnlaget for denne retning 'e var sterkt økumeniske. På begynnelsen av 1730-tallet fremsto Hallepietismen og Herrnhutismen satc rdeligere som alternative retninger, noe Christian VI måtte forholde seg til for å velge hvilken retning folkets religionspolitikk skulle ta. Hallepietismen sto tradisjonelt sterkt, og var godt forankret, det naturlig var derfor å velge den på bekostning av Herrnhuterne, tross kongens vennskap med Zinzendorf. Verre for Zinzendorf var det at hans herrnhuter etter hvert ble beskyldt for å være en radikalpietistisk retning, som gjorde at han ble erklært uønsket i riket. Dette til tross har herrnhuterne satt dype spor både i det danske-norske fromhetsliv.
Fra 1735-1741 kom en serie forordninger og lover som skulle sette de pietistiske reformkrav ut i livet. Hovedmålet var mer effektiv kristelig opplæring av folket. Konfirmasjonsloven av 1736 var det viktigste
enkelttiltak i denne retning. Reformasjonen hadde mer eller mindre avskaffet konfirmasjonen som kirkel tient, men nå ønsket man å revitalisere denne i forbindelse med katekismeundervisningen som
forbedte den første nattverden. Dette ble støttet av mange teologer, deriblant Spener selv. Foranledning innføringen av denne konfirmasjonsformen var 200 års jubileet for innføringen av reformasjonen. Loven bestemte blant annet at man hverken kunne avtjene miltærtjenesten eller gifte seg uten å være konfirmert. Forutsetningen for konfirmasjonen var en grundig opplæring i katekismen. Konfimasjonsløi om de unge ga som "ed til herren", ble således en inntreden til menigheten, det voksne liv og fromme samfunnsborgere. Det kirkelige apparat for gjennomføringen av konfirmasjonen sto klart for en effektiv
gjennomføring over hele tvillingriket, og slik ble det. Den allmenne skoleloven 3 år etter hadde ikke dette apparatet klart, og fikk en mye trangere fødsel. I forbindelse med konfirmasjonsopplæringen fikk man behov for utvidet undervisningsmateriell, dettedraget ga kongen til sin hoffprest Erik Pontoppidan, som i 1738 hadde ferdig sin Sandhed til
Guddfryktighed, som besto av 759 korte spørsmål og svar, egnet til utenat læring. Pontoppidans katekismeforklaring følger katekismens oppbygning med loven, bønnen, dåpen, troen og alterets sakrament om temaer. Håndfast omvendelsesfromhet er fremtredende i forklaringen.
I 1739 ble hele utdanningsvesenet reformert. De etablerte latinerskolener ble redusert og effektivisiert, utidig som en allmenn skolelov ble innført, sammen med reformasjon av universitetsutdannelsen, og da esielt teologistudiet i mer pietisktisk ånd. Dette var en viktig reform som tross en sped start som følge av inglende finansiering, fikk stor betydning etter hvert, som forløper til dagens skole. Denne skolen hadde pietisitisk fromhetsideal, og ble basert på kun religiøs litteratur og kristendomsopplæring. Mot betaling kunne elevene i tillegg få opplæring i regning og skriving. Konventikkelplakaten av 1741 var ment å skulle fange opp uheldige konsekvenser av en stadig økende vat forsamlingsvirksomhet, som man i pietistisk ånd ikke kunne forby, men heller måtte oppmuntre, og as virkelige navn lyder: Forordning om hvorvidt gudelige forsamlinger utenfor den offentlige gudstjeneste kan tillates. Denne forbød omreisende predikantvirksomhet, og påbød prestelig kontroll med vat møtevirksomhet. Hermhutere fikk samme skjebne som jesuittene 100 år før, ved at det ble forbudt å sende barn til skolene deres, og de som var oppdratt på slike steder ikke fikk jobb som geistlige i tvillingriket.
De som ikke døpte barna sine fikk velge mellom å søke tilflukt i en av fristadene eller bli satt i tukthus, unnmønstrene for fromhetslivet var fortsatt basert på a) prestens forkynnelse i gudstjenesten b) Kingos
salmebok og c) annen oppbyggelig litteratur (Johann Arndt o.a.) til privat oppbyggelse, prekenen hadde fortsatt en sentral plass, og skulle i tillegg ti rett Luthersk lære, også formidle pietismen hva sann kristendom er. Den syntetiske prekenform hvor man prekenen konsentrerer seg om et tema iteksten i stedet for den analytiske metoden hvor man forklarer teksten vers for vers, blir nå anbefalt, spesielt av Erik von Pontoppidan.
herrnhutisk pietisme bredte om seg, også i presteskapet, på tross av alle forsøk på å begrense den. Dette engasjementet er en viktig forutsetning for fremveksten av det organiserte misjonsarbeidet i Norge på 18OO-tallet.
Denne bevegelsen hadde også sitt utspring i eliten i universitetsmiljøet, men fikk på ingen måte samme utbredelse som pietismen. Opplysningskristendommen forble elitær.
Hauge er blitt stående som en slags symbolfigur for den særegne Norske tradisjon i nyere tids kirkehistorie i det som høvding for den mest vellykkede vekkelsen i norsk kirkehistorie, og som leder for den første
vellykkede protestbevegelse mot eneveldets embedsstand her i landet.
For det tredje ble Hauges pietistpregede vekkelse normgivende for grunnstrukturen i norsk kirkeliv de neste 150 år. Hans testamente
sine tilhenger fra 1821 insisterer på å holde seg lojalt om ikke ukritisk til statskirkens rammer.
Hauge opplevde en personlig omvendelse og åndsfylde mens han arbeidet på jordet 5 april 1796, 25 år gammel. Beskrivelsen Hauge selv gir av sin omvendelse er preget både av hans sans for det mystiske, og
ikke minst hans pietistiske fromhetssyn med syndeanger og personlig omvendelse til Guds nåde og tilgivelse. Hauge oppfattet dette som et kall til å forkynne Guds ord, noe han omgående iverksatte ved å reise rundt i landet, og forkynne hovedsaklig i private møter eller såkalte konventikler. Hauge er opptatt av at studiet skal være både av åndelig og praktisk art. Han viser stor interesse for handel og håndverk, og setter i gang flere bedrifter, tar handelsborgerskap og driver selv handel med fisk. De helliges kall er ikke lenger bare kalt til bønn, askes og tilbedelse, men også til å leve og virke i verden, og askesen gir seg utslag i hvordan man bruker sin tid og sine penger. Dess flere tilhengere Hauge fikk, dess sterkere ble konflikten med øvrighetene, og i 1804 ble han fengsle og tiltalt for svermeri, og satt fengslet helt til 1813 før han ble dømt til 2 års straffarbeid, som etter anke redusert til 1000 riksdaler i bot. Da han kom ut av fengselet i 1814, var helsen svekket og han kunne derfor ikke fortsette sin reisevirksomhet, men slo seg til utenfor Christiania og ledet lekmannsbevegelsen derfra han fortsatte å skrive oppbyggelseslitteratur helt frem til sin død i 1824, 53 år gammel.