Til å begynne med, var biskopene nært knyttet til kongen. Kongene eller vikingene var de første som begynte å dra med seg misjonærer fra utlandet for å forkynne i Norge. Det var derfor naturlig at den kristne
kultus vokste frem so en del an den kongelige Hird. Men det vokste snart frem et praktisk behov for at biskopene begynte å operere på egen hånd. På andre halvdel av 1000-tallet ser man tydelig at Biskopen fysisk skilt fra Hirden, og nå virker de i.h.t lagdømmeinndelingen av landet. Etter hvert blir det faste bispeseter i Nidaros, Oslo og Bergen. På denne måten fikk bispene ved sitt personlige nærvær, etter hvert godt tak på tingforsamlingene. Ved fastere bispeseter ble også knyttingen til den formale Europeiske kirke og pavedømmet fastere. Biskopen fikk således etter hvert mer makt, blant annet ved at han kunne ordinere prester og abbeder og konsekrere (iinvie, hellige) kirker, kirkegårder og kirkelig inventar. Biskopen har læreembedetog skulle utlegg ordet for folk. Borgartingsloven fastsetter Biskopens rett til å bøte på kristenretten på tinget, noe som er forløper til kirkens krav i høymiddelalderen om egen lovmyndighet i saker der kirken er involvert. Bispens formeller makt er ikke så stor til å begynne med. Men hans makt kraft av sin stilling og kunnskap / innsikt er stor. De eldste lovene gir ikke noe endelig svar,men man at utvelgelse av prester er i samarbeid mellom den lokale bondestand og biskopen. Dette siste fordi Prestene i stor grad blir rekruttert fra Bondestanden.
Tradisjonen med prestetilsettelser er noe ulik, etter hvilken form kirken har. Kongen / Bispestolene byg
kirker, som ble ansett som hovedkirker i hvert sokn. Men samtidig bygde også lokale stormen sine kirke i kollektiver av bønder sine. Dette medførte strid om hvem som skulle ha ordinasjonsmakten. Men sakte
sikkert er det bispestolene som tar over retten til all ordinasjon av prester.
Samtidig som denne striden pågår, oppstår en ny kirkelig organisasjonskultur, nemlig klostrene. De første var benediktinerklostre. Disse var underlagt biskopen, og var bønne og studiefellesskaper med kompetanse til utdanning av ulike kirkelig embetsmenn. Således ble klostrene en viktig støttespiller for en kirkeorganisasjon som er i ferd med å gå i retning av full selvstendighet i forhold til kongemakten.
Ved Sigurd Jorsalfars død i 1130, innledes 100 års borgerkrigstilstand i Norge. Kirken kroner i 1162 Magnus Erlingsson til konge, og trer på denne måten inn i politikken. Sverre Sigurdssons motstand mot Magnus, fører kirken inn i stillingstaken, og kirkens våpen bannlysing blir tatt i bruk mot Sverre. 1121"} begynner Norges "storhetstid" med kong Håkon Håkonsson. Men kongsemnene på mannsiden i Norge, ut med Håkon V Lagabøter i 1319. Kongen var blitt opphøyd i forhold til resten av folket, og kunne søl; sin like til ektemake kun i andre kongelige. Disse måtte søkes utenlands, og ble etter hvert en viktig del nordisk utenrikspolitikk, og baner vei for unionene senere. Hele Norge er i denne fasen i støpeskjeen, og finner sakte men sikkert nye former for politisk og kirkelig eksistens.
Fra midten av 1100 tallet er det i sagaskrivingen tydelig at forholdet mellom kirke og kongemakt har en seg. Fra biskopenes totale avhengighet av kongen, til at kongen nå ber om kirkens støtte og velsignelse. i Europa har kirken nå enorm makt, og er i ferd med å reise seg mot keisermakt og verdslig undertrykke (Jfr investiturstriden med topping om Pave Gregor den 7 (Pave 1073-1085) og Henrik 4)
Kirken ønsket etter mønster av klostrene, å få en strammere struktur på kirkeliv og kirkelig organisering med et hierarkisk system. Dette krevde at kirken fikk fullstendig kontroll over valg av biskoper, og tilsetting av prester. Erkebispetittelen ble på en særskilt måte underlagt paven, ved at den valgte erkebis løpet av 3 måneder måtte stille for Paven i Roma, og motta sin palliet (langt hvitt ullbånd, med 5-6 påsj kors) som tegn på sin verdighet og makt. Klostrene var i stor grad frigjort fra det verdslige med den begrunnelse at de ikke var av denne verden, og således skulle de ikke ha noe med denne verden å gjøre heller, eller vice versa.
Klostrene ble styrt etter egne disiplinærregler, og dette ønsket kirken at skulle gjelde for hele kirken, ved prester og biskoper dersom det ble nødvendig, skulle svare for egne kirkelig domstoler. Kirken oppfattet seg som sjelen i det legemet som Jesus snakket om som sin menighet. Uten sjelen dør legemet, og således ville en hver styrkning av kirken være til det gode. Kirken oppnådde som følge av avlatshandel og folks frivillige gaver, mer materiell innkomme enn kongen gjorde. Folk trodde at de kunne kjøpe seg fri fra skjærsilden, og de trodde at ved å gi kirken arv eller gaver, så fikk de automatisk andel: gaver tilbake. Når man i tillegg til dette, også fikk folk ti å tro at gavene ved kirkens og helgenenes forb
kunne forkorte også hensovede slekningers lidels, ja så hadde man en god salgsvare. I og med at kirken denne måten mottok gaver og eiendomsrett til store landområder, og det ikke lenger var like lett å skaffe veie nye lettvinte rikdommer ved viking, tik snart kirken for seg betydelig av den kaken som var til fordeling, på bekostning av konge og stormenn.
Men kr.dommen endret også synet på hirden, som før hadde vært lojale mot kongen p.g.a løfter om belønninger, men som nå ble det som følge av doktrinen om at kongen styrte det verdslige på guds vegr
11152/3 ble Norge etter pavelig forordning organisert som egen kirkeprovins under erkebiskopen i Nidaros.
Dette var ledd i pavens måte å stramme inn organisasjonen i kirken. Norden inndelt i tre kirkekretse var del av denne planen.
Kirken får på denne måten på mange måter en fastere struktur enn statmakten, som fortsatt er basert på kongenes avhengighet av fyrstene og storbøndene. Erlingskakkes bøbb om at kirken skal styrke kongedømmet, er således helt reell. Og den får sin virkning ved kirkens salvelse og kroning av Magnus Erlingsson. Ved denne salvelse ble idealet at "Kongen skulle verge landet som sankt Olavs odel, og
etterligne Olav i dyder." Mot dette, ble Sverres opprør sett på som opprør mot Herrren og hans salvede (Olav). Olav hørte til legemet som konge, men til sjelen (kirken) som helgen. Kirken blir ved sølibatet, fritak fra krigstjeneste, fri eiendomsrett o.l. skilt fra resten av folket, og fra verdslig akt. Kirken fikk ette hvert myndighet til å dømme folk, også de som ikke var ansatt i kirken etter kirkelige lover, dersom det disse folk forbrøt seg mot. Men det var hele tiden splid mellom kirke og verdslig makt i hvilken stilling skulle ha i formell makt. Først i 1277 med kong Magnus Lagabøter, og erkebiskop Jon Raude, ble det inngått en avtale eller forlik, den såkalte sættargjerden i Tønsberg, som mer eller mindre ble rådende he reformasjonen. Men ikke uten strid og krangel. Allerede ved lagabøters død, ble det reist tvil om avtalens gyldighet.
Olav den hellige blir et symbol på at kirken seirer over det hedenske og verdslige. Det er derfor etter kirkens medning ikke mulig å tenke seg et kongedømme leve videre uten at kirken har en finger med i spillet. Middelalderens mennesker tenkte i bilder, og hadde ikke det moderne språks evne til å beherske tilværelsen, ved analytisk språkbruk, noe bilde og symbolspråket er dårlig egnet til. Olav som paradigm blir i denne saken viktig. Jesus er bildet på en oppfyllelse av GT's frelsesplan, en plan som ikke sluttet i Jesus, men som fortsetter ved hans kirke. Olav's seier over det verdslige symboliserer på denne måten kirken's fortsatte seier over det hedenske.