Kirken i Norge

kirkeFolk i middelalderen tok religionen svært alvorlig. Folk gikk ofte i kirken, og de holdt bønn flere ganger om dagen.
Mye av jorden i Norge var det kirken eller klostrene som eide. Gårdene ble drevet av leilendinger som måtte betale penger for å få drive gården. I tillegg måtte folk betale tiende til kirken. Dette gav store inntekter til kirken og klostrene, men mange mennesker var svært fattige fordi jorden ikke gav nok til å leve av.

Landet ble etterhvert delt inn i flere områder som ble kalt bispedømmer. I hvert bispedømme var det en biskop som var den øverste lederen for prestene. Hans kirke ble kalt domkirke. Den største og mest kjente var Nidarosdomen, og i Nidaros bodde erkebiskopen. Biskopene bestemte alt som hadde med kirken og gudstjenestene å gjøre. De levde som stormenn og hadde tjenere som stelte for seg.

Hvert bispedømme var delt inn i Sokn, og hvert sokn hadde kirke og prest. Presten fikk egen går som han kunne bo på å drive.

De første kirkene i Norge ble bygget av tre. Disse kirkene ble kalt stavkirker. Senere ble kirkene gjerne bygd i stein.