Selv om det så ut til at Luther var borte for godt, fortsatte det praktiske reformarbeidet i Wittenberg og andre tyske distrikter.

Da det etter hvert ble klart blant folk at Luther likevel var i live, steg begeistringen for ham enda mer.

Skriftene fra ham ble lest med større iver enn noen gang og flere og flere sluttet seg til reformasjonens rekker.

Hver dag i en uke talte Luther, og gradvis avtok fanatismen.

De nye fanatiske lederne forlangte et møte med Luther. På møtet avslørte Luther bedrageriet så grundig at de forlot Wittenberg øyeblikkelig. Luther hadde fått nye fiender.

Foreløpig var fanatismen stanset, men ledet av Tomas Münzer, brøt den ut igjen få år senere med enda større voldsomhet og enda frykteligere følger. Blant annet ble det påstått at lydighet mot fyrster var et forsøk på å tjene både Gud og Belial.

Luther sa om lederne i denne bevegelsen: "For dem var Den hellige skrift bare en død bokstav, og de begynte alle å rope: "Ånden! Ånden!" Men jeg vil i sannhet ikke følge dem dit hvor deres ånd leder dem."

Noen av dem foretok endatil bibelbrenning.

Han hadde kalt lederne for fanatikerne og opprørere mot de borgerlige myndighetene. Det var derfor noe underlig at reformasjonen ble stilt til ansvar for opprøret og anarkiet som grep om seg i Tyskland. Luther tok dette tungt.

At reformasjonen bli stilt til ansvar for dette, var i grunnen merkelig, for lederene for fanatikerne var bitre motstandere av Luther og reformasjonen. De fordømte Luther og kalte ham en ussel hykler.

Utgivelsen av Det nye testamentet ble godt mottatt av folket. Det ble så godt mottatt, at Luther tok fatt på å oversette Det gamle testamentet også. Dette ga han ut i avsnitt så fort de ble ferdige.

Luthers skrifter ble også utbredt og godt mottatt i hele landet. Og hvordan gikk så dette til?

Jo! Mange munker var blitt overbevist om at munkelivets forpliktelser var urettferdige og ønsket å bytte et langt liv i dovenskap med et liv i aktivitet. De var selv for uvitende til å forkynne Guds Ord. I stedet streifet de gjennom provinsene, besøkte landsbyer og hytter og solgte Luthers og andre reformaterers bøker. Etter kort tid vrimlet det av disse uredde kolportørene over hele Tyskland.

Disse skriftene leste folk høyt for hverandre rundt omkring i hele landet. Og store deler av befolkningen tok imot evangeliet og forandret seg.

Når vanlige folk som hadde lest Bibelen, begynte å diskutere evangeliet med prestene, visste ikke prestene hva de skulle svare, for de var uten bibelkunnskaper.

Med Bibelen i hånd, ble landets høyest utdannede katolske doktorer snart gjort til uvitende, famlende og usikre menn.

Når folk ble forfulgt fordi de hadde tatt imot evangeliet, flyktet de til et annet sted. Og slik spredte evangeliet og reformasjonen seg til den minste avkrok i hele landet.

1525 giftet han seg med Katharina von Bora. Hun hadde sammen med en gruppe andre nonner rømt fra et kloster i nærheten og gjemt seg i Wittenberg. Da de måtte forsørges, inngikk de fornuftsekteskap. Men Katharina ville bare ha "doktor Luther".

Det utviklet seg et varmt forhold mellom Katharina og Luther. Katharina var meget dyktig og hadde hele ansvaret for den store husholdningen hvor det til alle tider var mange gjester. Rundt middagsbordet var det vanligvis 20-30 mennesker.

Derfor var det først og fremst Philip Melanchthon som representerte reformasjonen offentlig. Men Luther fungerte som rådgiver i alle saker, ved siden av at han støtt og stadig skrev.

Han skrev over 100 store bøker med gjennomsnittlig 700 sider i hver. Det forteller ikke rent lite om hvor stor kapasitet Luther hadde.