Jesuittordenen

Av p. Gustav Teres S.J. (1931-2007)

Jesuittordenen er den største misjonsorden i Den katolske kirke, forberedt og stiftet av den hellige Ignatius Loyola og hans syv venner i årene 1534-1539. Til forskjell fra de gamle kontemplative ordener skulle medlemmene av den nye orden bli fritatt for felles tidebønner og lukket klosterliv, for at de skulle få bedre tid for de apostoliske oppgaver. Den 27. september 1540 ble ordenen bekreftet av pave Paul III under det offisielle navn Societas Jesu, dvs. Jesu Selskap (forkortet S. J.), og dens forfatning og ordensregler ble godkjent i 1550.

En ny og livskraftig kristen generasjon kom til verden i Sankt Ignatius' skole. Gjenfødt i de åndelige øvelsene fikk de evne til å realisere Kristi etterfølgelse på alle livets områder. Med meget grundig utdannelse og stor offervilje for Guds ære overtok de ledelsen av den religiøse og kulturelle fornyelse både i de europeiske land og i misjonene. Selskapets første blomstringstid varte to hundre år, men i det 18. århundre ble medlemmene av Jesu Selskap utsatt for grusomme forfølgelser. Maktsyke mennesker misunte deres åndelige makt og anseelse, og de rike forfulgte dem, fordi patrene overalt forsvarte de fattige og undertrykte. Med falske anklager og trusler hadde noen spanske og portugisiske statsmenn overtalt den gamle og syke pave Klemens XIV, og i 1773 måtte han oppheve «Jesuittordenen». Patrene ble bannlyst, deres skoler, kollegier og hus ble stengt av myndighetene i alle de land hvor det pavelige dekret var blitt godkjent.

Merkelig nok, det var bare den protestantiske konge av Preussen, Fredrik den Store, og den ortodokse russiske keiserinne, Katarina den Store, som forsvarte jesuittpatrene.

De erklærte for Paven at patrene var de beste vitenskapsmenn og lærere i deres land, og de hadde bruk for deres skoler samt deres arbeide. Disse to monarker nektet å godkjenne og kunngjøre det pavelige dekret, og slik hjalp de Jesu Selskap til å overleve et 40 års eksil. I 1814 ble Selskapet gjenopprettet av pave Pius VII, og svært hurtig vokste det frem igjen til å bli til Kirkens største og mest aktive misjonsorden. I de følgende årtier var det gjennomsnittlige antall av jesuitter 24.000. Ifølge Selskapets katalog for 2000 talte ordenen 21.350 medlemmer, og omtrent halvparten av disse arbeidet i misjonene.

I dag er ordenen oppdelt i 10 store regioner (de såkalte Assistentias) som omfatter 118 ordensprovinser i 105 land. Selskapets hovedkvarter med sentralstyret er i Roma. Generalforstanderen velges på livstid og styrer Selskapet sammen med 4 generalassistenter og 10 regionalassistenter. Omtrent hver tiende år blir generalkongregasjonen sammenkalt, der alle provinsialer skal delta, forstandere av de enkelte provinser. Kongregasjonen drøfter de aktuelle problemer og tilpasser Selskapets regler og oppgaver til tidens krav og behov. Den 34. Generalkongregasjon fant sted i Roma fra 5. januar til 22. mars 1995 med 223 deltagere fra alle Herrens land. Nye dekreter ble fattet for å fremme bl.a. sosialapostolatet og samarbeidet med legfolk, med særlig hensyn til Selskapets nærmeste medarbeidere.

Utdanningstiden for Selskapets prester varer som regel 10 eller 12 år; for legbrødre (som ikke vil bli prester) er det 5-7 år, avhengig av deres yrke innenfor ordenen. Utdanningen begynner med to års forberedelsestid eller novisiat, der nybegynnere får grundig innføring i det kristne meditative og kontemplative liv, de lærer ordenens historie og konstitusjoner å kjenne, og gjør forskjellige språkstudier. Novisiatets tyngdepunkt ligger i de tredve dagers åndelige øvelser som fra begynnelsen av inntar en sentral stilling i ordenens liv og apostolat. Etter 2 år avlegger novisene de såkalte enkle løfter om fattigdom, kyskhet og lydighet, som det siden kan gis dispensasjon fra, om noen av novisene skulle ønske det. Så blir de skolastikere som studerer filosofi i 3 år og teologi i 4 år. Ved slutten av filosofistudiet avlegger skolastikerne de tre evige løfter, som viser at de er rede til å holde ut i ordenen inntil døden.

Etter prestevigselen tilbringer patrene et år i et såkalt professhus, der de under ledelsen av en erfaren instruktør fordyper seg igjen i Selskapets konstitusjoner og i de åndelige øvelser, og de tar del i det indre misjonsarbeid. De av dem som skal bli vitenskapsmenn eller professorer, kan da fortsette sine studier på de tilsvarende fakulteter ved et Universitet. (Bare noen få, de som har utmerket seg ved fromhet og lærdom, kan avlegge et fjerde løfte om «lydighet mot Paven»: de som er rede alltid og i alle ting å adlyde Paven hvor som helst han vil bruke dem i Kirkens tjeneste.)

De større eller mindre grupper av jesuitter som lever i felleskap i et kollegium eller ordenshus under ledelse av en rektor eller superior, heter kommuniteter. Hver jesuitt tilhører en kommunitet, uansett om han grunnet sin spesielle tjeneste arbeider alene eller sammen med noen av sine medbrødre. Den daglige hellige messe samt personlig bønn og meditasjon er kilden til deres liv og arbeidskraft.

Jesu Selskaps medlemmer har utført alltid et stort arbeide innenfor teologi. Berømte teologer er f.eks. den hl. Peter Canisius (som utga den første katolske katekisme), den hl. Robert Bellarmin, Suarez, Molina og Perrone; i vår tid Jean Daniélou, Henri de Lubac og brødrene Hugo og Karl Rahner. De har utmerket seg både ved sitt usvikelige forsvar for katolsk lære, f.eks. angående Jomfru Marias stilling i frelseshistorien og Pavens ufeilbarhet i tros- og morallære, og ved stor åpenhet for andre trosretninger, f.eks. ved Det 2. Vatikankonsil og i det økumeniske arbeide. I de 460 år av sin historie har Jesu Selskap gitt Kirken 48 helgener og mer enn 300 martyrer.

Siden 1870 har jesuitter arbeidet i Danmark og Sverige; de har ordenshus, sognekirker, kollegier og skoler i København og Aarhus, Stockholm og Uppsala. Norges Grunnlov av 1814 hadde (i forlengelse av lovgivningen fra 1624) et forbud mot «jesuitters adgang til riket» (§ 2). Forslag om å fjerne denne bestemmelsen oppnådde ikke det nødvendige 2/3 flertall i Stortinget i 1897 og 1925, men den ble opphevet av Stortinget ved Grunnlovsbeslutning av 23. november 1956.