Miniatyrmaleri av Jan Hus som brennes på bålet 1415
Jan Hus (tysk Johannes Huss) (født ca. 1369 i Husinec i Bøhmen i dagens Tsjekkia, død 6. juli 1415 i Konstanz i dagens Tyskland) var en bøhmisk religiøs tenker og reformator. Han satte igang en religiøs bevegelse basert på John Wycliffes idéer. Hans tilhengere ble kalt husitter. Den katolske kirke anså dette som kjetteri, så Hus ble bannlyst i 1411, dømt av konsilet i Konstanz, og brent på bålet den 6. juli 1415. Hus tok navn etter hjemplassen sin, Husinec. Hus betyr «gås» på tsjekkisk.
Jan Hus' henrettelse var en katalysator for den protestantiske bevegelsen. Hans omfattende skrifter setter ham i en særstilling i den tsjekkiske litteraturhistorien. Han stod også bak innførelsen av diakritiske tegn i det tsjekkiske språket. I dag står en statue av Jan Hus på det gamle torget i Praha, Staroměstské náměstí, ganske symbolsk med ryggen til en katolsk kirke. Her ser han streng og mager ut. I virkeligheten var han en mann med sans for humor, og da han satte stor pris på god mat og godt øl, var han heller rund.
Jan Hus-dagen (Den upálení mistra Jana Husa) den 6. juli, jubileumsdagen for hans henrettelse, er en offentlig helligdag i Tsjekkia.
Etter at kong Wenzel av Bøhmens søster, Anne, giftet seg med Richard II av England i 1382, ble de filosofiske verkene til Wycliffe kjent i Bøhmen. Som student hadde Hus blitt interessert i disse verkene, spesielt skriftene om filosofisk realisme. Hus' vei mot geistlige reformer startet da han ble kjent med Wycliffes teologiske verk. Den såkalte husismen på begynnelsen av 1400-tallet var ikke noe annet enn wycliffisme overført til bøhmisk jord.
De teologiske skriftene til Wycliffe fikk omfattende utbredelse i Bøhmen. De kom fra England i 1401 og 1402 med Jerome av Praha, og Hus var sterkt berørt av dem. Universitetet ble dannet som en følge av fremkomsten av de nye doktrinene, men forbød i 1403 diskusjoner rundt de 45 tesene i Wycliffes verk.
Under erkebiskop Zbyněk Zajíc (fra 1403) klarte Hus å opparbeide seg et godt rykte. I 1405 var han aktiv som taler i kirkemøter, men biskopen ble tvunget til å avsette Hus på grunn av hans angrep på geistligheten.
Forholdene ved universitetet i Praha avhang i stor grad av utfallet av striden med pavekirken. Kong Wenzel, som var på nippet til å tilrive seg all makt, men til dels ble hindret av pave Gregor XII, nektet å slutte seg til sistnevnte, og beordret sine geistlige til å utvise nøytralitet mot begge pavene. Kongen forventet også at universitetet skulle gjøre det samme. Erkebiskopen forble trofast mot Gregor, og ved universitetet var det bare den bøhmiske nasjon, med Hus som sin talsmann, som holdt seg nøytral. Forbitret over denne holdningen inngikk kong Wenzel, med støtte fra Hus og andre bøhmiske ledere, en forordning der det ble innvilget tre stemmer til den bøhmiske nasjon når det skulle tas bestemmelser ved universitetet. De utenlandske nasjonene, spesielt Tyskland, fikk én stemme. Som en konsekvens av dette forlot mange tyske doktorer, lærere og studenter universitetet, og dannet universitetet i Leipzig. På denne måten mistet Praha sin internasjonale rolle og ble et rent tsjekkisk universitet med rundt 1 000 studenter og Jan Hus som sin første rektor.
Universitetet i Praha skulle spille en stor rolle i utviklingen i Bøhmen. Hus prøvde å spre sin lære utover i Europa. Erkebiskopen, som tidligere hadde støttet Hus, begynte å skjønne at bevegelsen som Hus hadde startet, var en trussel mot kirkehierarkiet. Erkebiskopen sluttet seg derfor til paven som Pisa-konsilet hadde innsatt, Alexander V. I 1410 ble 200 wycliffske skrifter brent utenfor erkebiskoppens palass i Praha. Preknene som Hus holdt i Betlehemskapellet, ble også forbudt, og da han likevel fortsatte å preke, ble han ekskommunisert. Dette førte til store opptøyer i Praha; folk demonstrerte mot avgjørelsen og støttet Hus. Kongen grep nå inn og sørget for at Hus fikk tale fritt, og at erkebiskopen måtte betale erstatning for de brente skriftene. Kongens posisjon var imidlertid generelt svekket på grunn av hans utsvevende liv. Han hadde lagt seg ut med både geistlighet og adel når han ravet beruset gjennom Prahas gater med svirebrødrene sine.
I 1412 ble det et fullstendig brudd med paven, da Hus for første gang kritiserte avlatshandelen i Bøhmen. I denne striden gikk Hus for første gang åpent mot selve autoriteten til paven. Dette bruddet med den katolske kirken førte også til et brudd i den husittiske bevegelsen, ettersom det teologiske fakultetet ved universitetet holdt fast ved paven. Tre menn som hadde kalt avlaten for et bedrag, ble halshugd. Studentene i Praha tok vare på likene deres og gjorde dem til martyrer.
Tilstandene i Bøhmen antok nå en revolusjonær karakter. Paven ekskommuniserte Hus og alle hans tilhengere og beordret at Betlehemskapellet skulle rives, men da de tyske borgerne i Praha prøvde å gjøre dette, ble de drevet bort med makt av husittene. Kong Wenzel fryktet den revolusjonære kraften som lå i Hus og hans bevegelse, så han fikk Hus til å flytte til slottet Kozi hradek. Rundt dette slottet vokste senere husittbyen Tábor frem. Det var her Hus skrev sitt hovedverk, Tractus de Ecclesia. I det utformet han sin kirketeori, han sluttet seg til Wycliffe og skriver at kirken er samfunnet for dem som er forutbestemt til evig lykke. Det var dette begrepet om predestinasjonslæren som i særlig grad skilte Hus fra den katolske kirken.
Miniatyrmaleri av Jan Hus som brennes på bålet 1415
I sine siste år var Hus opptatt av å spre sin lære over hele den kristne verden, noe som kan være grunnen til at han møtte opp på konsilet i Konstanz, til tross for at han ble advart av sine venner. Men Hus stolte på sine agitatoriske evner, og mente at hans tanker skulle vinne oppslutning på konsilet.
Hus ble arrestert da han kom til Konstanz. Den tysk-romerske keiseren Sigismund gjorde en del forsøk på å få satt Hus fri, han fikk blant annet igjennom at Hus skulle få forsvare seg offentlig for konsilet i tre dager, men Sigismund fant fort ut at Hus var en hindring for arbeidet som skulle gjøres på konsilet. Sigismund bad derfor om at Hus ikke skulle bli satt fri før han hadde trukket tilbake alle sine lærdommer. En omfattende kjetterprosess ble igangsatt, som endte med at Hus ble overlatt til den verdslige makten og brent på bålet 6. juli 1415. Rådet som dømte ham, vedtok at alle hans skrifter på latin og tsjekkisk, som få av dem uansett kunne lese, skulle brennes. Etter domsavsigelsen ble hans tonsur fjernet ved at resten av håret hans ble klippet av, og han fikk på seg en høy hatt av papir, påtegnet tre djevler som grep fatt i en ulykkelig sjel. Bøddelen og vaktene dro ham med seg til retterstedet, som lå på veien til Gottlieben, nær våre dagers gassverk. Det stinket grusomt der, siden borgerne brukte stedet til å kaste fra seg døde dyr. På veien passerte Hus kirkegården der hans bøker ble brent. Han bad, mengden stirret, bøddelen slo en rusten kjetting om halsen hans og festet ham til en påle, la to knipper ved under føttene hans og plasserte flere knipper, iblandet strå, rundt kroppen hans opp til haken. En keiserlig delegat bad igjen Hus om å angre. Hus nektet, delegaten klappet hans hånd, og veden ble påtent. Hus begynte å synge høyt, men da flammene blåste inn i ansiktet på ham, bad han stille i stedet inntil han døde. Bødlene knuste knoklene hans og skallen med klubber, fikk sin betaling fra delegaten for den dødes klær og sko (som de normalt fikk selge, men disse skulle brennes for at de ikke skulle bli relikvier for de troende), og lette deretter frem hjertet hans fra bålet. Hus' hjerte ble spiddet og stekt i flammene som var igjen. Endelig ble asken etter ham kostet opp og slengt i den nærliggende Rhinen.
Reformbevegelsen i Bøhmen levde videre til tross for Hus' død. Straks etter han hadde forlatt Bøhmen, satte en magister ved universitetet i Praha frem forslaget om at også lekfolket skulle få både brød og vin ved nattverden, noe som straks fikk stor tilslutning. Reformbevegelsen fikk på denne måten et symbol, og kunne bruke det som slagord i striden mot den offisielle kirka. Kravet om altervin til lekfolket hadde dessuten mye større slagkraft hos folket enn Wycliffes filosofi hadde.
Både kong Wenzel og dronning Sofia viste åpenlyst sin indignasjon over henrettelsen av Hus. I et møte med adelsmenn fra Bøhmen og Mähren, dannet de en konføderasjon, som lovte å ikke adlyde konsilet, og paven skulle de bare adlyde når han innrettet seg etter Bibelen. I 1417 kunngjorde universitetet i Praha at Hus var en martyr, og at kommunion sub utroque specie (med både brød og vin) var det eneste rette. Bøhmen var nå i praksis løst fra den katolske kirken, et skille som skulle vare i 200 år.
Selv om folket, adelen og kongehuset var enige i splittelsen med den katolske kirken, skulle det bli uenigheter innenfor reformpartiet. Kravene som reformpartiet hadde satt opp var: Bibelen som eneste religiøse autoritet, altervin til lekfolk, gudstjeneste på tsjekkisk. Denne gruppen ble kalt ultraquistene eller kalixtinerne, etter kravet om kalken til lekfolket. De var mindre revolusjonære da de ville holde fast på de tradisjonelle kirkelige institusjonene, og ønsket ikke å skape en ny kirkeorganisasjon.
I den store delen av befolkningen, og hos noen adelsmenn, vokste det frem en mer radikal bevegelse, kalt taboritter etter byen Tabor. De var i høy grad nasjonalister og ville rydde alt som var tysk ut av Bøhmen. På det religiøse plan var de sterkt inspirert av Wycliffes idéer, og gikk til tider lenger enn det Hus hadde gjort. De forkastet alt innen kirken som ikke var påbudt i Bibelen, som relikviedyrkning, faste, avlat og skriftemål. De var imot et skille mellom prester og lekfolk, og krevde at de geistlige skulle leve i fattigdom. Gjennomførelsen av taborittenes radikale kristne omveltning skulle skje på revolusjonært vis. Som Herrens menn skulle de med våpenmakt gjennomføre en nyskapning av samfunnet. Forbildene deres var heltene i Det gamle testamentet som førte krig til Guds ære. Taborittene kom med disse radikale innslagene til å bli selve kjernen i den tsjekkiske reformbevegelsen. Imidlertid ignorerte de Hus' påbud om å behandle de fattige pent. Bøndene ble like mye tynt og tynget av den nye protestantiske adelen som de ble av prester og munker i katolsk tid. Husittene herjet kirkene, brente flere biblioteker med verdifulle gamle skrifter, og da de erobret Hrad, festningen i Praha, ødela de store kunstskatter. Når taborittene i tillegg hevdet at alle var like for Gud, og at alle klasseskiller måtte fjernes, oppfattet den protestantiske adelen dem som en like stor trussel som pavemakten. Denne indre striden blant husittene svekket dem sterkt, og endte med nederlaget i slaget ved Det hvite berg i 1620. Husittene var heller ikke konsekvente i sin oppfatning av at alle er like for Gud. Jødemassakrene i Praha i 1420 ble iverksatt av dem.