På 700-tallet f.Kr. bestod befolkningen av spartiater (spartanske borgere), perioiker, og heloter. Spartiatene var i overveldende mindretall (de utgjorde ca. en tiendedel av befolkningen) og levde konstant i en tilstand av krigsforberedelse for å kunne opprettholde kontrollen over perioikene, som hadde eiendomsrett men ikke borgerrett, og de livegne helotene.
Spartanerne dyrket derfor fysisk styrke, utholdenhet og disiplin. Enhver form for luksus ble foraktet som tegn på bløtaktighet. Det var lite kunst og diktning i Sparta, unntatt korlyrikk som ble fremført i prosesjoner til ære for guder og idrettshelter på 600-tallet f.Kr., før isolasjonen fra verden utenfor ble tilnærmet total.
Spartiatene begynte sitt militære liv når de var syv år gamle. Da overtok staten oppdragelsen av guttene. De fikk lære militær lydighet samt å lese og skrive og gjennomgikk hard fysisk trening. Først når de var tredve fikk de lov å komme hjem til sine koner og barn. De fikk lov til å gifte seg i tjueårsalderen - å forbli ungkar var faktisk straffbart: Staten trengte nye soldater og oppmuntret til kobling av de beste soldatene med de sunneste morsemnene. Hovedmåltidet måtte mennene imidlertid spise i soldatmessa hver dag resten av livet. En stående vits i Athen var at spartanernes livsførsel forklarte deres iver etter å dø for sitt land.
Fysisk trening ble også ansett som viktig for jenter, som skulle vokse opp å bli sterke, barnefødende kvinner. Slavene tok seg av husarbeidet. Som i resten av Hellas ble alle spebarn som viste tegn til svakhet satt ut for å dø. Dette gjaldt spesielt gutter.
Pga. frykt for å miste kontroll over de tallmessig overlegne helotene var spartanerne svært konservative når det gjaldt politikk. De beholdt sine to konger lenge etter at konger var blitt avlegs i de andre greske bystatene. Deres aristokratiske statsforfatning skrev seg ifølge tradisjonen fra 800-tallet f.Kr. og den legendariske lovgiver Lykurgos.
De politiske avgjørelser ble tatt av et råd av eldste, dvs. de to kongene og ca.tretti folkevalgte borgere som måtte være minst seksti år gamle, og komme fra ledende familier. Kongene beholdt kommandoen i felten og var ansvarlige kun overfor de høyeste embedsmennene, eforene (tilsynsmennene), som var fem i tallet og ble valgt årlig.
Sparta var altså et oligarki. Rådet av eldste presenterte alle lovutkast for folkeforsamlingen. Her skulle man imidlertid ikke, som i andre greske bystaters folkeforsamlinger, debattere eller stemme over forslaget: Borgerne uttrykte sin enighet eller uenighet med et rop.
I motsetning til Athen var Sparta lukket for innflytelse utenfra. Man fryktet at opprørske ideer kunne forstyrre den skjøre maktbalansen spartiatene anstrengte seg slik for å opprettholde. Staten oppmuntret ikke til handel, og besøkende var ikke velkomne. Spartanernes mynter av jern var ikke gyldige utenfor byens grenser. Et hemmelig politi holdt øye med innbyggernes bevegelser.
Spartanernes dyrkelse av de militære idealer tjente lenge sin hensikt. Den spartanske hær var Hellas' mest respekterte. Sammen med Athen vant de perserkrigene (480-460), og deres selvmordsaksjon ved Thermopylene står fremdeles som et symbol på heltemot. Athen vant likevel herredømme over Egeerhavet inntil Sparta ledet peloponneserligaen til seier i peloponneserkrigen (404 f.Kr.)
Nå var Sparta imidlertid sterkt redusert m.h.t. antall borgere, og den legendariske spartanske moralen var i forfall. I 371 ble Spartas hær slått av den thebanske strategen Epameinondas og den kom aldri på fote igjen. Flere nederlag fulgte. I det tredje århundre f.Kr. var det bare 700 borgere igjen, og byen ble i 195 f.Kr. erobret av den romerske feltherre Flamininus. I 395 e.Kr. ble Sparta ødelagt av vestgoterne under Alarik.
Vi husker fremdeles spartanernes barske, nøysomme idealer med adjektivet "spartansk". De har også gitt oss uttrykket "lakonisk" etter navnet på området omkring Sparta, Laconia.