1) Den klassiske positivisme er preget av tenkere som Claude Saint-Simon (1760-1825), Auguste Comte (1798-1857) og John Stuart Mill (1806-1873). Bakgrunnen er den naturvitenskapelige metodens høye prestisje på slutten av 1800-tallet, naturvitenskapelige forklaringer blir idealet for alle vitenskaper. All forklaring er årsaksforklaring. Comte skiller mellom tre stadier i den historiske utvikling: Det mytiske, det metafysiske og det positive. Det positive stadium viser seg tydeligst innen matematikk, astronomi og fysikk. Her aksepteres ingen høyere virkelighet enn den erfaringsmessige. Vitenskapen tar kun sikte på å finne regelmessigheter og lovmessigheter mellom positivt gitte størrelser, uten å søke etter de "egentlige" og metafysiske forhold bak disse lovmessighetene. Denne positive rasjonalitet ønsket Comte å innføre i sosiologien. Det vitenskapelige arbeidet består i nøyaktig ordning av empiriske data, hypotesetesting og påvisning av lovmessigheter, med forutsigbarhet og kontroll av naturen og samfunnet som resultat. Det finnes en lovbestemt utvikling i historien. Målet er et humant og opplyst menneskelig samfunn.
2) Empiriokritisismen søker å finne grunnlaget for erkjennelsen i de rene sansefornemmelsene. De grunnleggende elementer i verden er farve, lyd, trykk, varme og andre tilsvarende sanseinntrykk. Vitenskapenes oppgave er å føre sine grunnbegreper tilbake til disse sansefornemmelsene. Begreper som atom, ting og sjel er logiske konstruksjoner som er laget på grunnlag av rene sansedata. Disse konstruksjonene har vært nyttige i menneskenes kamp for å overleve, og idet de mister denne funksjonen, bør de forkastes.
De viktigste representantene for empiriokritisismen er Ernst Mach (1838-1916) og Richard Avenarius (1843-1896). Avenarius utvikler en problemlære hvor han forsøker å forklare oppkomsten og bortfallet av problemer på en rent biologisk og psykologisk måte. Mach hevder at både den fysiske og den psykiske verden består av fenomener som enten er enkle eller sammensatte sansedata. Alle vitenskaper er grunnleggende like, deres mål er å gi presise, helst matematiske beskrivelser av fenomenene. Disse beskrivelsene kan ha form som lovmessigheter som sammenfatter konstante sammenhenger mellom fenomenene.
3) Den logisk positivismen er en reaksjon på oppfatningen om at filosofien kan nå erkjennelse av verden a priori, dvs. bare gjennom tenkning. Filosofiske påstander som foregir å si noe om verden er metafysiske og kognitivt meningsløse. Påstander som har kognitiv mening kan deles i to grupper: 1) Setninger som kan formuleres innen logikk og matematikk. Disse setningene kalles analytiske setninger, de sier ikke noe om verden, bare om forholdet mellom symboler. 2) Setninger som sier noe om verden. Disse setningene er enten enkle setninger, basissetninger, som gjengir sanseerfaringer, eller de er logiske funksjoner av basissetningene. Ved hjelp av sanseerfaring er det mulig å avgjøre sannhetsverdien av enhver påstand som sier noe om verden. Alle vitenskaper arbeider for å finne lovmessigheter mellom sansbare fenomener, og det er ingen avgjørende logisk eller metodologisk forskjell mellom vitenskapene. Derfor kan alle vitenskaper samordnes innenfor én enhetsvitenskap. Den logiske positivisme oppsto i tilknytning til Wienerkretsen, og viktige representanter for denne retningen var Rudolf Carnap, Moritz Schlick, Philipp Frank og Arne Næss.