Gresk oldtid

Gresk oldtid regner vi som perioden fra ca.800 f.Kr. til 270 e.Kr., dvs. fra homerisk tid til året for Plotins død.

Hellas bestod ved epokens begynnelse av politisk og økonomisk uavhengige lokalsamfunn spredt utover et område som strakte seg fra det greske fastlandet over de flere hundre øyene i Egeerhavet til vestkysten av Lilleasia. Dette kaller vi (noe eurosentrisk) den vestlige sivilisasjons begynnelse.

De første greske filosofene kalles naturfilosofene eller førsokratikerne. De var ikke fornøyde med den tradisjonelle, mytiske kunnskap om naturprosessene og søkte nye og mer rasjonelle forklaringer. Thales fra Milet i Lilleasia regnes som den første som ca. 585 f.Kr. foretok dette spranget fra mythos til logos. Andre naturfilosofer var Demokrit, Parmenides, Anaximander, Anaximenes, Heraklit, Empedokles, Anaxagoras og Hippokrates.

Det er imidlertid først og fremst bystaten Athen og dennes gullalder vi tenker på når vi snakker om gresk kultur og gresk filosofi. Etter at Athen med sin overlegne flåte førte grekerne til seier i perserkrigene (480-460), ble denne bystaten den dominerende makt i Egeerhavet. Seieren markerer begynnelsen på Athens gullalder eller Periklestiden, som varte til Perikles' død i 429.

Athens utvikling hadde foregått gradvis og forholdsvis harmonisk. Bystaten drev utstrakt handel og var åpen for impulser utenfra. Athen fremstod, etter Solons og Kleisthenes' reformer, i år 500 f.Kr. som et direkte demokrati. All lovgivende og administrativ makt lå hos forsamlingen av frie mannlige borgere, som på Perikles' tid utgjorde ca. 40 000 av bystatens ca. 250 000 innbyggere. Takket være sine slaver og moderate materielle krav hadde athenerne forholdsvis god tid til å dyrke det gode liv: debatter på markedsplassen (agora), konkurranser og leker i offentlige idrettsanlegg og deltagelse i bystatens (polis) politiske liv.

Athenerne hadde således en forkjærlighet for det talte ord, og hver borgers innflytelse avhang av hans beherskelse av talekunsten. I rettssaker måtte enhver tale sin egen sak overfor den ca. 500 mann sterke juryen, som var utvalgt ved loddtrekning og også fungerte som dømmende og domsutmålende instans.

Sofistene var omreisende lærere i retorikk (talekunst) og politisk filosofi på 400-tallet f.Kr. Den mest berømte av dem var Protagoras (ca. 485-415 f.Kr.), kjent for sin uttalelse om at "mennesket er alle tings mål" (homo mensura-setningen). Sofistene forkastet den alminnelig anerkjente ideen om én objektiv virkelighet felles for alle mennesker. Hvert menneskes virkelighetsoppfatning var like sann. Det eksisterte derfor heller ikke noen absolutt moral. Areté (dygd) ble definert som evnen til å oppnå suksess i henhold til de normer som gjaldt på det sted man befant seg. Retorikk fikk derfor en sentral stilling hos sofistene.

Sofistenes sannhetsrelativisme sjokkerte mange av de mer konservative borgere i Athen og andre bystater. Grekernes religion var udogmatisk, men ved å fornekte eller fornærme bystatens gud kunne man nedkalle guddommelig vrede over hele samfunnet. Moralrelativismen utgjorde også, etter manges mening, en trusel mot den alminnelige lovlydighet.

I skarp kontrast til sofistenes relativisme stod Sokrates' (ca.470-399 f.Kr.) overbevisning om eksistensen av en universell høyere sannhet. Denne hevdet han imidlertid ikke selv å inneha: Han omtalte seg selv som philo-sophos , en søker etter visdom. Areté var for ham ikke noe man kunne lære av profesjonelle lærere, men noe som avhang av sann kunnskap. Sannheten, som hvert menneske bar i seg, kunne lokkes frem gjennom dialog. Denne jordmorkunst eller majevtikk utøvde Sokrates stadig på Athens gater og torg, og han irriterte mange ved å tvinge dem til å tenke gjennom sine vante forestillinger om moralske spørsmål.

Athens gyldne periode avsluttes med peloponneserkrigen (431-404 f.Kr.f). Sparta, som etter perserkrigene hadde dominert Peloponneshalvøya, ledet en rekke bystater i opprør mot Athens militære og økonomiske hegemoni. Etter at Perikles døde i pesten som herjet og demoraliserte Athen i 429 f.Kr., overtok mer ærekjære og mindre veloverveide politikere styret. Disse avviste ethvert kompromiss og flere fredstilbud, helt til Sparta med persisk hjelp knuste Athens flåte og sultet bystaten til overgivelse.

Etter peloponneserkrigen overtok 30 tyranner for en kort tid (404-403) makten i Athen. Deretter ble de avløst av et fanatisk demokrati. Det er på bakgrunn av disse hendelsene vi må se rettsaken mot Sokrates i 399 f.Kr. Sokrates ble anklaget for å ha fordervet de unge og for ikke å anerkjenne de gudet staten anerkjente. Istedet, ble det hevdet, innførte han nye guder, daimoner. Han ble også beskyldt for å være sofist. Sokrates hadde vært lærer for flere av tyrannene, men hadde ved minst én anledning utvist stort mot i sin motstand mot deres brutale fremferd. Rettssaken må likevel sees som et oppgjør både med tyrannene og med sofistenes relativisme, som i denne ustabile perioden ble ansett som spesielt truende. Sokrates erklærte seg uskyldig i anklagene og uttrykte ønske om å bli bespist på byens bekostning som belønning for de tjenester han hadde gjort Athen. Ikke minst pga. sin ubendige stolthet ble han av et knapt flertall dømt til døden. Sokrates' forsvarstale ble noen år senere skrevet ned av hans elev Platon (ca.428/7-348/7 f.Kr.f).

Platon fortsatte Sokrates' angrep på sofistenes sannhetsrelativisme. Han fortsatte også forsvaret av Sokrates i sine dialoger, hvor Sokrates som regel er hovedpersonen. Som Sokrates nektet Platon å akseptere en virkelighet som alltid var i forandring og hvor alt var like sant. Over denne foranderlige, materielle virkelighet, hevdet han, lå de evige og uforanderlige ideene, som alt annet kun var en skygge av. Bare kunnskap om dem var virkelig kunnskap. Etter å ha foretatt en reise bl.a. til Sicilia, hvor han kom i kontakt med pythagoreere, grunnla han i ca. år 385 Akademeia, som kom til å bestå i 900 år etter hans død. Gjennom sin idélære har Platon, via nyplatonismen, øvd enorm innflytelse på kristendommen.

Aristoteles, som sluttet seg til Akademiet i ca. 367, aksepterte eksistensen av ideer (former), men flyttet dem ned i materien.

Århundret fra 400-300 f.Kr. kaller vi den systematiske periode i gresk filosofi. Etter peloponneserkrigen ser vi en tendens til desillusjon med hensyn til demokratiet og en vending bort fra antroposentrismen som hadde preget filosofien i det foregående halve århundret. De fremste blant de nye systematikerne var Sokrates' elev Platon og dennes elev Aristoteles. Filosofien hadde mistet den selvsagte ramme som bystaten utgjorde, og med epikureismen, skeptisismen og stoisismen, de tre store skolene som oppstod i Athen ca. år 300 f.Kr. var den kommet til å dreie seg om livsstrategier for individer i en kaotisk tid.

I 338 f.Kr. vant makedonerkongen Philip kontroll over de greske bystatene. To år senere arvet den unge Alexander III tronen. Han videreførte Philips drøm om et rike som skulle forene vest og øst og gjøre slutt på den nesten 200 år gamle maktkampen mellom Hellas og Persia. Snart var han gudesendt, eneveldig konge over et rike som også omfattet Perserriket, Lilleasia, Syria, Egypt og Mesopotamia. Den blanding av gresk og orientalsk kultur som resulterte, hellenismen, kom til å overleve absorpsjon i Romerriket og forbli et blomstrende kulturområde i århundrer.