Ricoeur

Paul Ricoeur (f. 1913) er født i Valence i Frankrike og var sterkt påvirket av eksistensialisme (særlig Gabriel Marcel) og fenomenologi (særlig Edmund Husserl). I boken Viljesfilosofi forsøkte han således å beskrive de viljesmessige strukturene ved mennesket, dvs. hvilke trekk som kjennetegner viljesfenomenet (f.eks. hensikt eller motiv). Han ville altså beskrive viljen "fenomenologisk", slik den er gitt for oss i vår erfaring. Etterhvert glir han over til en form for hermeneutikk: Fenomener som endelighet og skyld (typiske temaer innenfor eksistensialismen) kan ikke bare beskrives fenomenologisk, men må fortolkes. Menneskets grunnleggende strukturer er med andre ord bare indirekte gitt for oss. Mennesket er et selvfortolkende dyr, og derfor kreves det en hermeneutisk tilnærming for å forstå alle dets ytringer (myter, litteratur, film, kunst osv.). Mennesket uttrykker seg selv gjennom slike kulturelle frembringelser og kan derfor også forstå seg selv ved å analysere disse. Dermed kan f.eks. myter ikke (som i Lévi-Strauss' strukturalisme) kun betraktes som selvtilstrekkelige systemer, men må også forstås som fenomener menneskene opplever og erfarer i det daglige liv. Likevel forkaster ikke Ricoeur enhver "forklaring" til fordel for "forståelse". Når vi skal forsøke å analysere kulturelle frembringelser (f.eks. en tekst), kan forklaring og forståelse tvert om samvirke: For å forstå hva en person mener med en ytring, kan det være nyttig å kjenne til de regler som talere av denne bestemte typen (f.eks. en far eller en vitenskapsmann) normalt må følge.

I sin hermeneutikk er Ricoeur derfor opptatt av språket: Språket er et medium til fortolkning av vårt indre liv (psykoanalyse), et medium med bestemte strukturer (strukturalisme), et medium som formidler erfaringer mellom språkbrukere (kommunikasjonsteori) og et medium for å fortelle historier (narrativitet). Det menneskelige subjekt lever i og gjennom språket, og mennesket er dermed kun indirekte tilgjengelig for seg selv. Særlig blir teksten viktig, for så vidt som vi gjennom fortolkning av tekster kommer på sporet av våre egne muligheter. Likeledes framhever han at det er et slektskap mellom historier (f.eks. romaner) og historie (f.eks. vitenskapelige avhandlinger): Begivenheter blir "historiske" ved å inngå i en fortelling, og når vi i fortellingen forstår noe annet enn oss selv, så forstår vi samtidig oss selv og våre muligheter.

I de senere år har Ricoeur vært opptatt av forholdet mellom etikk og rettsvesen. Lovgivning og rettsanvendelse betrakter han som det gode liv for og med "den andre". Samfunnets grunnleggende verdier og idealer om det gode liv er avhengige av en levende tradisjon og politiske kultur. Men en slik sameksistens fordrer personlig virkeliggørelse i samvær med andre mennesker, etisk bekymring for fellesskapet og kantianske verdensborgerlige idealer om like politiske og sosiale rettigheter for alle mennesker. Etikk og rettsvesen må baseres på gjensidig omtanke, hvor omsorg for det andre menneskets uerstattelighet og skrøpelighet er en betingelse for den personlige og felles lykke.

På mange måter kan man si at Ricoeur har forsøkt å syntetisere ulike filosofiske retninger. Dette har gjort ham kontroversiell.