Etterkrigstiden

Idéhistorien forfølger fra antikken til i dag utviklingen av fire ulike kulturelle ytelser, filosofi, religion, litteratur og vitenskap. I perioden etter 1945 er det utvilsomt vitenskapen som har vært den viktigste bestemmende faktor bak den kulturelle organisering og endring. En storstilt omforming av menneskets naturlige og sosiale miljø, resultat av samvirket mellom vitenskap, teknologi og industri innenfor rammen av en kapitalistisk økonomi, tok til på 1800-tallet. Denne utviklingen har etter 1945 skutt ytterligere fart. Sentrale trekk i perioden kan forstås på bakgrunn av kraften i den vitenskapelig-industrielle utvikling på den ene side og på den annen bestrebelsene for om mulig å temme og kontrollere denne kraften.

Disse bestrebelsene har tatt form av oppbyggingen av omfattende styringssystemer. Produktivitetsøkning og spesialisering har krevd organisering og regulering av økonomi og samfunnsliv gjennom oppbyggingen av et omfattende byråkrati. Den politiske tenkning etter 2. verdenskrig har vært preget av anerkjennelse av at statlig styring er nødvendig for å dempe samfunnsmessige konflikter og motsetninger.

Det har gjennom hele perioden vært bred oppslutning om politikkens primært interesseutlignende funksjon. En pragmatisk, anti-ideologisk og anti-prinsipiell innstilling til politikken har vært ansett som nødvendig for å unngå mellomkrigstidens til dels voldsomme ideologiske motsetninger. Spektret av politiske posisjoner har blitt smalere. Mellomkrigstidens motsetning mellom liberalisme og sosialisme er erstattet av gradsforskjellen mellom etterkrigstidens politiske motstandere. Både arbeiderpartiene og de konservative partier har gitt sin tilslutning til demokratiet og blandingsøkonomien som rammer for politikken.

Den politiske innsats må sies å ha vært vellykket. Ytterliggående politiske bevegelser er for det meste eliminert, de innenrikspolitiske forhold har vært preget av ro og stabilitet, og gjenoppbyggingen etter krigen gikk over i raskt økende levestandard gjennom 50- og 60-årene.

Et av resultatene av produktivitetsøkning og høyere levestandard har vært en veldig økning av antall mennesker med høyere utdanning. Man snakker om en utdanningseksplosjon mellom 1945 og -65. Strømmen av akademikere har i hovedsak gått i tre retninger. Utdanningssystemet har forsynt næringslivet med teknikere, ingeniører, jurister og økonomer, og det offentlige styringsverket med samfunnsvitere, jurister, økonomer, pedagoger og psykologer. Stadig flere akademikere inngår dessuten i en jevnt voksende akademisk verden, som har vært preget av tiltagende spesialisering, en veldig kunnskapsproduksjon og et vell av alternative teorier og perspektiver.

Det lar seg likevel gjøre å si noe generelt om filosofien etter 1945. Det kantianske poeng at vi ikke har tilgang til tingene i seg selv har vært allment anerkjent. Med objektene utenfor rekkevidde har filosofien konsentrert seg om undersøkelsen av subjektet, eller også om språket, som det medium som subjektets erfaringer må uttrykkes i. Her skal bare nevnes tre viktige retninger som har gått forut for strømninger som har preget de siste tiårs debatt.

Den analytiske filosofi har valgt å avstå fra å si noe om de metafysiske spørsmål om mening og verdi, som oppfattes som subjektive og vilkårlige. Ut fra tanken om at mange av de problemer vi beskjeftiger oss med blir unødig problematiske som følge av språklig forvirring, har analytisk filosofi i stedet påtatt seg å undersøke og å klargjøre vår bruk av språket.

Eksistensialismen har konsentrert seg om det menneskelige subjekt og den menneskelige bevissthets erfaring av verden. Eksistensialismen oppfatter mennesket som stilt overfor en absurd tilværelse, en tilværelse uten egentlig mening. Overfor omgivelsenes forsøk på å underlegge seg individet må bevisstheten om menneskets ureduserbare frihet til selv å skape mening i tilværelsen opprettholdes.

Strukturalismen kan oppfattes som en reaksjon mot eksistensialismens subjektivisme og individualisme. Strukturalismen bygget på en lingvistisk modell som forsto språk som et system av tegn. Hvert tegn i språket får mening bare i kraft av sitt forhold til andre tegn i systemet. Denne modellen ble overført fra lingvistikken til en rekke andre fag og fra studiet av språk til studiet av en rekke andre kulturelle fenomener, som myter, litteratur, ideologier og menneskets ubevissthet. Tanken var at det til grunn for alle kulturelle uttrykk ligger faste strukturer og at det subjektive nivå styres av de egentlig virkende krefter på strukturnivå. Med denne antagelsen var det ikke plass til noen menneskelig frihet. Subjektets bevissthet ble redusert til et produkt av overindividuelle strukturer.