Demokratiet og velferdsstaten

Utviklingen av de skandinaviske demokratiene etter Andre verdenskrig gikk i retning av velferdsstater hvor man søkte å finne en vei mellom kapitalismen og sosialismen. Kapitalismen skulle temmes, og lovgiviningen skulle hindre de verste utvekstene av den frie konkurranse. Arbeidsløsheten i mellomkrigstiden gav en påminnelse om statens sosiale ansvar. En rekke velferdsordninger ble innført for å forbedre situasjonen for utsatte grupper som barn, gamle og syke. Ordningene ble betalt med relativt høye skatter og avgifter og kontrollert av et sterkt statsapparat gjennom byråkrater.

Den store nordiske samfunnsomformingen etter 1945 skjedde med demokratiske midler ved at de sosialdemokratiske partiene både i Danmark, Sverige og Norge ble gitt store mandater av velgerne. Allerede fra slutten av 1800-tallet hadde Bismarck gjennomført en omfattende sosiallovgivning i Tyskland, og i Norge hadde partiet Venstre ledet an i utviklingen av velferdsordninger. Etter 1945 skjedde denne utviklingen i ny målestokk og med store ambisjoner om å bygge forbilledlige samfunn.

Klasseforskjellene hadde alltid vært noe mindre og de sosiale hierarkiene alltid noe enklere i Norden enn ute i Europa. En viktig grunn til at tanker om helse og velferd sto så sentralt i etterkrigstidens Norge, var fordi begrepene utgjorde en del av statens egen ideologi omkring berettigelse. Staten rettferdiggjorde seg selv som "velferdsstat", og helsevesenet var det primære uttrykket for statens omsorg. Ingen ventet vel at staten skulle gjøre borgerne lykkelige, men helse og velferd var begreper som omfattet forventninger om hvor langt statens lykkeskapende tiltak burde rekke.

Barnetrygd, syketrygd, alderstrygd og yrkesskadetrygd ble alt sammen innført eller utbygd i løpet av 1950-årene. Velferdssamfunnet skulle være et samfunn hvor ingen falt utenfor. Uansett hvilke ulykker som kunne ramme en, fantes det et trygt gulv som skulle gi sikkerhet og vern. I artikkelen "Filosofien bak velferdsstaten", Sosialistisk perspektiv (1974), skriver Trygve Bratteli: "Velferdsstaten har akseptert som et ansvar for fellesskapet å dekke primære menneskelige behov, som arbeid og inntekt, bolig, utdanning, helsepleie, trygghet under sykdom og alderdom ... Ikke mange ville i dag se det som et ideal å henvise det enkelte menneske til, ved hjelp av egne disposisjoner, alene å ta ansvaret for om han skulle svømme eller synke."

Det offentlige tok i 1950-årene ansvar for borgernes velferd fra vugge til grav og registrerte seg selv som omsorgsgiver. Om det var stat, fylke eller kommune som satt med det direkte økonomiske og forvaltningsmessige ansvaret, var ideologien den samme: Statens oppgave var i siste instans av moralsk karakter. Den omtanken for alle - og særlig for de svakeste - som den moralfilosofiske tradisjonen hadde formidlet i religiøst og humanistisk begrunnede tankesystemer, og som tidligere i det vesentlige var praktisert av frivillige organisasjoner og borgerlig veldedighet, skulle nå realiseres av statens altomfattende trygghetsgarantier.