Da Misjonssambandet ble startet, fantes det flere norske misjonsorganisasjoner. Det norske misjonsselskap var blitt etablert i 1842 og Den norske santalmisjonen i 1868. Men ingen av disse organisasjonene drev arbeid i Kina, og ønsket heller ikke å starte opp et slikt arbeid.
Frem til annen verdenskrig drev Norsk Luthersk Misjonssamband bare arbeid i Kina. De første misjonærene reiste ut høsten 1891, og de startet opp et variert arbeid flere steder i Kina. Mest sentralt i arbeidet stod et tradisjonelt menighetsbyggende arbeid, med møter og gudstjenester, men det ble også drevet helsearbeid og undervisningsarbeid.
Fra første stund var arbeidet Misjonssambandet startet i Norge noe mer enn et innsamlingsarbeid. Det ble tidlig ansatt forkynnere, gjerne kalt emmisærer. Disse holdt møter i bedehus og private hjem, ofte i form av sammenhengende møteserier. Det ble dannet misjonsforeninger, mange nye bedehus ble bygd. Forkynnerne kalte mennesker til omvendelse og tro og til å leve helhjertet for Gud. I tillegg tok forkynnerne et ansvar for å informere om misjonsarbeidet i Kina, og oppfordret til givertjeneste og forbønn for misjonærene.
Da kommunistene overtok makten i Kina i 1949, måtte alle misjonærene forlate landet. Noen reiste til Taiwan og til Hong Kong og startet opp arbeid der. Omtrent samtidig ble det sendt misjonærer til Etiopia og Japan. Utvidelsen av arbeidet førte til at organisasjonen endret navn til Norsk Luthersk Misjonssamband. Antallet misjonsfelter ble betydelig utvidet etter 2. verdenskrig, og i dag drives det misjonsarbeid i mer enn ti land på tre kontinenter.
Også i Norge utvidet Misjonssambandet arbeidet på ulike måter. Allerede i 1898 ble det etablert en misjonsskole på Framnes i Hardanger. Denne ble flyttet til Oslo i 1914. Senere ble andre skoler etablert, både bibelskoler, folkehøgskoler og videregående skoler. En rekke leirsteder ble også bygget rundt i landet. Der ble det ble arrangert leirer og samlinger for barn og unge.
Kilde NLM.NO