Den store nordiske krigen

Den store nordiske krigen var en krig som ble ført i nord- og øst-Europa fra 1700 til 1721. På den ene siden var Sverige og på den andre siden var Danmark/Norge, Polen og Russland. Karl XII fra Sverige ledet krigen.

Krigen starter

Sveriges(Karl XII) overherredømme i Østersøregionen fikk de tre nabolandene til å danne en hemmelig allianse i etteråret 1699 - Russland(Peter I, den Store), Polen(August II, som også var fyrste av Sachsen) og Danmark(Frederik IV). Krigen brøt ut året etter. Ledet av den ungdommelige Karl XII slo Sverige Danmark ut av krigen samme år.

Krigen begynte med at August uten krigserklæring gjorde et mislykket angrep på Riga februar 1700 etter at Frederik IV av Danmark, tsaren og August hadde avtalt en felles aksjon mot Sverige. Fra dansk side begynte krigen med en ekspedisjon mot Frederik av Gottorp, men allerede i august tvang svenskene, etter landgang på Sjælland, Danmark til fredsslutning i Travental.

Slag under store nordiske krig

Tidslinje

Slag og kamp

I januar 1701 knuste Karl XII en mangedobbelt russisk styrke som hadde beleiret Narva, dette er en av de største seirene i den svenske militærhistorie. Det var ennå tidlig i den store nordiske krigen og Sverige var fortsatt en stormakt.

Deretter fulgte et 6 års felttog i Polen og Sachsen som hører til en av de store ærefulle bragder i svensk historie. I 1706 måtte August ved freden i Altranstädt gi avkall på Polens trone. Samtidig med dette felttoget, hadde russerne satt seg fast i Østersjøprovinsene og på sensommeren 1707 startet Karl XII marsjen mot Moskva, men ble tvunget til å legge kursen lenger syd enn planlagt og fikk hard medfart ikke minst takket være en usedvanlig streng vinter.

I slaget ved Poltava 28. juni 1707, hvor Karl XII ikke førte kommandoen selv, led den svenske hær et nederlag som regnes som slutten på Sveriges stormaktstid. Karl XII flyktet til Tyrkia og ble der helt til 1714 uten å oppnå det forbund med Tyrkia som han hadde tatt sikte på. Etter Poltava gikk Polen og Danmark inn i krigen igjen, men et dansk innfall inn i Skåne ble slått tilbake av M. Stenbock, dog endte hans felttog i det nordlige Tyskland i 1713 med overgivelse til danskene. Preussen og England - Hannover satte seg fast i Sveriges tyske besittelser. Russland fullførte erobringen av Østersjøprovinsene i 1710 og hadde tatt hele Finland i 1714.

Karl XIIs fall

Da Karl XII kom tilbake, satt han alle Sveriges hjelpemidler inn i krigen igjen og i 1716 angrep han Fredriksten og Akershus, men med utilstrekkelige stridsmidler. Tordenskiold hadde tilintetgjort en svensk transportflåte med beleiringsskyts i Dynekilen, og trakk seg tilbake igjen. Karl XII kom 1718 sterkere tilbake, og Armfeldt rykket inn i Trøndelag. Fredriksten sto for fall da han falt for en kule fra festningen eller fra de svenske stillinger.

Tordenskiold ble i desember 1718 utnevnt til kontreadmiral og hadde kommandoen over eskadren som angrep og blokkerte Göteborg. Og som i juli angrep Marstrand og ødela en svensk flåteavdeling som fikk Karlsten festning til å kapitulere. Store krigsforråd falt i Tordenskiolds hender og han ble utnevnt til viseadmiral.

Fred

I 1719 fikk Sverige fred med England - Hannover mot å avstå Bremen og Verden, i 1720 med Preussen, som fikk den sørlige delen av Pommern, samme år med Danmark mot å avgi den gottorpske del av Slesvig og oppgi krav om tollfrihet i Øresund. Hva sjøkrigen angår, ble det fra danskenes side utkjempet en rekke dristige slag. Og foretatt mange taktiske manøvrer som forandret krigens gang og kanskje også dens utgang. Med Russland, som herjet og brannskattet byer og gårdsbruk på den svenske østkysten fra Norrkøping til Piteå, fikk ikke svenskene fred før i 1721. Og ved freden i Nyborg samme år måtte Sverige avstå Livland, Estland. Ingermannland, Dagø, Øsel og Østkarelen med Viborg. Sveriges tid som stormakt var over.