10. Keiseren velger paven og forkaster reformasjonen
|
Krisemøte i riksdagen | Luther ble sendt
ut av riksdagssalen mens fyrstene rådslo. Riksdagen var klar over at Luthers avslag kunne få katastrofale følger for romerkirken. Luther ble igjen innkalt til riksdagsforsamlingen og både lokket og truet for å tilbakekalle, men Luther nektet. De pavelige utsendingene hadde så stor makt at både konger og fyrster skalv for dem. Det ergret dem derfor kolosalt at ikke en skarve munk lot seg skremme, og de klødde i fingrene etter å pine livet av ham. Legaten brukte all sin veltalenhet og diplomatiske dyktighet overfor keiser Karl V for å påpekte hvor uklokt det var å ofre vennskapet til den mektige pavestolen av hensyn til en ubetydelig munk. Argumentasjonen var ikke uten virkning. |
Keiseren tar parti for romerkirken | Neste dag kom
keiserens avgjørelse. Han hadde bestemt seg for å støtte paven, og han
erklærte Luther for å være kjetter. Han ville sette i gang nødvendige tiltak for å utrydde
kjetteriet og den kjetterske læren om han så skulle ofre sine riker,
skatter, venner, sin sjel og eget liv.
Keiseren holdt sitt løfte om å gi Luther fritt leide tilbake til Wittenberg, men så ville han ta i bruk bannlysing og alle andre virkemidler mot Luther og hans tilhengere for å utrydde kjetteriet. Keiseren valgte derved å følge tradisjonen om å ha en katolsk kirke i landet og være på god fot med paven, framfor å ta imot reformasjonen. |
Krav om at leidet skal annulleres | Pavens
utsendinger forlangte at leidet skulle trekkes tilbake, men selv Luthers
motstandere blant de tyske fyrsten, ville ikke bryte løftet. Kurfyrst Fredrik som hadde fulgt Luthers opptreden i riksdagen med spenning og interesse, bestemte seg for at han ville fortsette å hjelpe Luther. Den åpenlyst urettferdige behandlingen Luthers sak fikk, førte til at også flere hundre andre adelsmenn ble enige om å beskytte Luther. Det Luther stod for var ikke bare en strid mellom ham og romerkirken. Over alt i Tyskland var folk begeistret for Luther, og da keiserens avgjørelse ble kjent, dukket det opp plakater både for og imot Luther på husdører og offentlige steder. |
Luther presses for å inngå forlik med Rom | Mens Luther
fremdeles var i Worms, ble han ustanselig besøkt av både
fyrster, grever,
baroner og andre fremtredende personer både fra lekfolk og fra
geistligheten.
Mange støttet ham åpenlyst samtidig som det igjen ble gjort utallige forsøk på å få ham til å inngå et forlik med Rom. Men så lenge det ikke kom på tale å vise ut fra Bibelen at det han hadde skrevet var feil, nektet han å tilbakekalle. På den annen side fastholdt utsendingene fra Rom at det ikke kom på tale med noen granskning om det Luther hadde skrevet var i samsvar med Bibelen. Det ville i tilfelle være ensbetydende med å sette spørsmålstegn ved pavens ufeilbarlighet. Til slutt innså alle at Luther ikke kom til å gi etter for det enorme presset fra både venner og fiender om å inngå et kompromiss. Han var så klarsynt at han så hvilke ødeleggende følger det ville få for reformasjonen og for spørsmål som angikk sannhet og villfarelse, om han nå skulle gi etter for overmaten. |
Luther blir hyllet på hjemreisen | Til slutt ga
keiseren ordre om at Luther skulle reise hjem. På reisen tilbake til Wittenberg, fikk Luther en mottakelse som var enda mer smigrende enn da han reiste til Worms. Fyrster innen kirken bød den bannlyste munken velkommen, og lokale myndigheter hedret den mannen som keiseren hadde fordømt. Han ble inntrengende bedt om å preke, og han gikk igjen opp på prekestolen på tross av keiserens forbud. |
Keiserens edikt mot Luther 26. mai 1521 |
Luther hadde
ikke vært på reise mange dagene før katolikkene fikk keiseren til å utstede
et edikt mot ham. Riksdagen
sanksjonerte det.
|
Overfalt og bortført | Kurfyrsten av
Sachsen, Fredrik 3. den vise, hadde holdt en nøytral og uengasjert fasade
under riksdagen i Worms. Han hadde nøye vurdert begge parter i striden. Da
han så at ingen ting annet en Luthers død ville være godt nok for Rom,
bestemt han seg for å redde Luther.
Sammen med politilege venner utarbeidet Fredrik en slagplan. Plutselig en dag ble følget til Luther overfalt og Luther ble bortført. I største hemmelighet ble han smuglet gjennom skogene til en avsidesliggende festning i fjellene - Wartburg. Både pågripelsen og bortføringen var så hemmelig og godt kamuflert, at ikke en gang Fredrik selv visste hvor Luther ble ført. Når han ikke visste det, kunne han heller ikke komme i skade for å røpe hvor han var. Men i hemmelighet fikk han rede på at Luther var i sikkerhet, og slo seg til ro med det. Selv på Wartburg ble det holdt skjult hvem Luther egentlig var. Der gikk han under en ny identitet, nemlig "Junker Jörg". Både venner og fiender var overbevist om at Luther var borte for godt og pavens embetsmenn frydet seg. Men triumfen snudde snart til bekymring da de fikk føling med folks harme over at Luther var borte. Keiserens edikt mot Luther og reformasjonen, så ut til å falle maktesløst til jorden og fikk på lagt nær så stor oppmerksomhet som Luthers forsvinning. At Luther hadde avslørt så mye kirkelig svindel, og at han vågde å trosse all pavelig autoritet, hadde gjort ham til folkehelt. |
Tiden på Wartburg 1521 - 1522 |
Både våren,
sommeren og høsten gikk og vinteren kom uten at det kom et livstegn fra
Luther.
Men Luther hadde så visst ikke slått seg til ro. I de fredelige omgivelsene, arbeidet og skrev han som aldri før. Jubelen fra Luthers fiender tok brått slutt, da de første bevisene på at han var høyst levende, begynte å sirkulere omkring i Tyskland i form av nye traktater han hadde skrevet. I løpet av bare to måneder oversatte han Det nye testamentet til tysk. Dermed kunne vanlige folk lese det på sitt eget morsmål. |
11. Arbeidet med reformasjonen fortsetter
|
![]() |