Ve
deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Da om de kraftgjerninger som er gjort i dere
hadde blitt gjort i Tyrus og Sidon, så skulle de for lenge siden ha gjort
bedring i sekk og aske. Bibeltekster
Ve
deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Da om de kraftgjerninger som er gjort i dere
hadde blitt gjort i Tyrus og Sidon, så skulle de for lenge siden ha gjort
bedring i sekk og aske.
I
sjette måneden ble engelen Gabriel budbringer av Gud til en by i Galilea som het
Nasaret,til en jomfru som var forlovet med en mann ved navn Josef, av Davids
hus, og jomfruens navn var Maria. Og engelen kom inn til henne og sa: Hill deg,
du høyt benådede! Herren er med deg.
Da
nå Jesus var født i Betlehem i Judea, på kong Herodes tid, da kom vise menn fra
østens land til Jerusalem og sa: Hvor er den nyfødte jødekongen? Vi har sett
hans stjerne i østen og har kommet for å gi han vår hyllest. Da kong Herodes
hørte dette ble han forskrekket, og hele Jerusalem med han. Han samlet alle
yppersteprester og skriftlærde blant folket og spurte dem hvor Messias skulle
fødes. De svarte han: I Betlehem i Judea, da så er skrevet gjennom profeten: Og
du Betlehem, du jødiske bygd, likevel er du minst blant jødiske fyrster. Da av
deg skal utgå en fyrste som skal være en hyrde for mitt folk Israel. Da kalte
Herodes i hemmelighet til seg de vise menn og utspurte dem nøye om tiden da
stjernen hadde vist seg. Siden lot han dem reise til Betlehem og sa: Dra avsted
og let nøye etter barnet, og når dere har funnet det, så la meg vite det så også
jeg kan komme og gi det min hyllest. Da de hadde hørt kongens ord, dro de
avsted, og se, stjernen de hadde sett i østen gikk foran dem til den kom over
det sted der barnet var. Der stoppet den. Og da de så stjernen, oppfyltes de av
stor glede. Og de gikk inn i huset og fikk se barnet med Maria, dets mor. Da
falt de ned og gav det sin hyllest, og de tok fram sine skatter og frembar gaver
til det: Gull, røkelse og myrra. Gjennom en åpenbaring i drømme fikk de befaling
om å ikke vende tilbake til Herodes, og de dro en annen vei tilbake til sitt
land.
Da
tok landshøvdingens soldater Jesus med seg inn i pretoriet og samlet hele den
romerske vakten omkring han. Og de tok av han hans klær og satte på han en rød
kappe og vred sammen en krone av tornebusk og satte den på hans hode, og i hans
høyre hånd satte de et rør. Siden bøyde de kne overfor han og spottet han og sa:
Hill deg, jødenes konge! Og de spyttet på han og tok røret og slo han dermed i
hodet. Og da de så hadde spottet han, kledde de av han kappen og satte på han
hans egne klær og førte han bort til å korsfestes.
Herren
Gud lot nemlig alle slags trær som var flotte å se på og gode å ete av vokse opp
av marken, og livets tre midt i hagen, så også kunnskapens tre på godt og vondt.
Da
vendte Jesus seg om til dem og sa: Dere Jerusalems døtre, gråt ikke over meg,
men gråt over dere selv og over deres barn. Da se, den tid skal komme, da en
skal si: Salige er de ufruktbare, de morliv som ikke har født barn, og de bryst
som ikke har diet. Da skal en begynne å si til berget: Fall over oss, og til
høydene: Skjul oss. Da om han gjør så med det friske treet, hva skal ikke da
skje med det tørre!
Det
folk som vandrer i mørket skal se et stort lys, ja, over dem som bor i
dødsskyggens land skal et lys skinne klart.
Igjen
talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys, den som følger meg, han skal
visst ikke vandre i mørket, men skal ha livets lys.
Men
slangen var listigere enn alle andre markens dyr som Herren Gud hadde gjort, og
han sa til kvinnen: Skulle da Gud ha sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i
hagen? Kvinnen svarte slangen: Vi får ete av frukten på de andre trærne i hagen,
men om frukten på det tre som står midt i hagen har Gud sagt: Dere skal ikke ete
derav, ei heller komme derved, så dere ikke må dø. Da sa slangen til kvinnen:
Ikke skulle dere dø, men Gud vet, at når dere eter derav, skal deres øyne åpnes,
så at dere blir som Gud og forstår hva godt og vondt er. Og kvinnen så at treet
var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene, og at det var et flott tre,
ettersom en derav fikk forstand, og hun tok av dets frukt og åt, og hun gav også
til sin mann, som var med henne, og han åt. Da åpnet begges øyne, og de ble var
at de var nakne, og de samlet sammen fikenløv og bandt omkring seg. Og de hørte
Herren Gud vandre i hagen, når dagen gikk mot kveld, da gjemte mannen seg med
sin hustru for Herren Guds ansikt blant trærne i hagen. Men Herren Gud kalte på
mannen og sa til han: Hvor er du? Han svarte: Jeg hørte deg i hagen, da ble jeg
redd, ettersom jeg er naken, og jeg gjemte meg. Da sa han: Hvem har latt deg
forstå at du er naken? Har du ett av det tre som jeg forbød deg å ete av? Mannen
svarte: Kvinnen som du har gitt meg til å være med meg, hun gav meg av treet, så
jeg åt. Da sa Herren Gud til kvinnen: Hva er det du har gjort! Kvinnen svarte:
slangen bedro meg, så jeg åt. Da sa Herren Gud til slangen: Ettersom du har
gjort dette, vær du forbannet blant alle dyr, husdyr og ville dyr. På din buk
skal du gå, og jord skal du ete i alle dine livs dager. Og jeg skal sette
fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din slekt og hennes slekt. Denne skal
søndertrampe ditt hode, og du skal hogge den i hælen. Og til kvinnen sa han: Jeg
skal la deg utstå mye vedermøye, når du blir med barn, med smerte skal du føde
dine barn. Men til din mann skal din atrå være, og han skal råde over deg. Og
til Adam sa han: Ettersom du hørte på din hustrus ord og åt av det tre hvilket
jeg hadde bydd deg og sagt: Du skal ikke ete derav, derfor være marken forbannet
for din skyld. Med vedermøye skal du nære deg av den i alle dine livsdager,
torner og tistel skal den bære til deg, men markens urter skal være din føde. I
ditt ansikts svette skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden,
da av den er du tatt. Da du er jord, og til jord skal du tilbake være. Og mannen
gav sin hustru navnet Eva, da hun ble en mor til alt levende. Og Herren Gud
gjorde til Adam og hans hustru klær av skinn og satte på dem. Og Herren Gud sa:
Se, mannen har blitt som en av oss, så at han forstår hva godt og vondt er. Må
han nå ikke rekker ut sin hånd og tar av livets tre og eter, og så lever evig.
Og Herren Gud forviste han ut av Edens hage, for at han skulle bruke jorden,
hvorav han var tatt. Og han drev ut mannen, og satte øst for Edens hage
kjerubene ved siden av det ljomende sverdets flamme, for å bevokte veien til
livets tre.
Som
Faderen har elsket meg, så har også jeg elsket dere, forbli i min kjærlighet. Om
dere holder mine bud, så forblir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt
min Faders bud og forblir i hans kjærlighet. Dette har jeg talt til dere, for at
min glede skal bo i dere, og for at deres glede skal bli fullkommen. Dette er
mitt bud, at dere skal elske hverandre, som jeg har elsket dere. Ingen har
større kjærlighet, enn at han gir sitt liv for sine venner.
Om
jeg talte både menneskers og englers tungemål, men ikke hadde kjærlighet, så var
jeg alene en lydende malm eller en klingende cymbal. Og om jeg hadde profetiens
gave og visste alle hemmeligheter og eide all kunnskap, og om jeg hadde all tro
slik at jeg kunne flytte berg, men ikke hadde kjærlighet, så var jeg ingenting.
Og om jeg gav bort alt hva jeg eide til brød til de fattige, ja, om jeg ofret
min kropp til å brennes opp, men ikke hadde kjærlighet, så var dette meg til
ingen gagn. Kjærligheten er tålmodig og mild. Kjærligheten misunner ikke.
Kjærligheten skryter ikke, den er ikke hovmodig. Den skikker seg ikke usømmelig,
den søker ikke sitt, den fortørnes ikke, den huser ikke aggresjon for uretts
skyld. Den gleder seg ikke over urettferdigheten, men har sin glede i sannheten.
Den utholder alt, den tror alt, den håper alt, den tåler alt. Kjærligheten
forgår aldri. Men profetiens gave, den skal forsvinne, og tungene skal tie, det
skal ta slutt, og kunnskapen, den skal forsvinne. Da vår kunnskap er stykkevis,
og vårt profeterende er stykkevis. Men når det som er fullkomment kommer, da
skal det som er stykkevis forsvinne. Da jeg var barn, talte jeg som et barn,
mitt sinn var som et barns, jeg hadde barnslige tanker. Men etter at jeg ble
mann, har jeg lagt bort hva barnslig er. Nå ser vi på et dunkelt vis, som i et
speil, men da skal vi se ansikt mot ansikt. Nå er min kunnskap stykkevis, men da
skal jeg kjenne til fulle, som jeg selv har blitt til fulle kjent. Så blir de da
værende disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Størst blant dem er kjærligheten.
JOH 8. 12
Igjen
talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys, den som følger meg, han skal
visst ikke vandre i mørket, men skal ha livets lys.
Gå
derfor ut å gjør alle folkeslag til mine disipler, døp dem i Faderens og Sønnens
og den hellige Ånds navn.
jeg
ber at de alle må være ett, og at, som du, Far, er i meg, og jeg i deg, også de
må være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.
Her
er ikke jøder eller grekere, her er ikke slaver eller frie, her er ikke mann og
kvinne: Alle er dere ett i Kristus Jesus.
Og
da Jesus var døpt, steg han straks opp av vannet, og se, da åpnet himmelen seg
og han så Guds Ånd senke seg ned som en due over han.
I
samme område var da noen hyrder ute på marken og holdt vakt om natten over sin
hjord. Da stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste omkring
dem, og de ble veldig forskrekket. Men engelen sa til dem: Vær ikke redde. Se,
jeg bærer bud om en stor glede, som skal vederreises alt folket. Da i dag har en
Frelser blitt født til dere i Davids by, og han er Messias, Herren. Og dette
skal for dere være tegnet: Dere skal finne et nyfødt barn, som ligger svøpt i en
krybbe. I det samme var det ved siden av engelen en stor flokk av den himmelske
hærskare, og de lovet Gud og sa: Ære være Gud i høyden, og fred på jorden, blant
mennesker til hvilke han har behag! Når så englene hadde faret fra hyrdene opp i
himmelen, sa disse til hverandre: La oss nå gå til Betlehem og se det som der
har skjedd, og som Herren har kunngjort for oss. Og de hastet avsted dit og fant
Maria og Josef, og barnet som lå i krybben. Og når de hadde sett det, talte de
om hva som hadde blitt sagt til dem om dette barn. Og alle som hørte det
forundret seg over hva hyrdene fortalte for dem. Men Maria gjemte og grunnet alt
dette i sitt hjerte. Og hyrdene vendte tilbake og lovpriste og lovet Gud for alt
hva de hadde fått høre og se, aldeles som det blitt dem sagt. Når så åtte dager
hadde gått til ende og han skulle omskjæres, ble han gitt navnet Jesus, det navn
som hadde blitt nevnt av engelen, før han ble unnfanget i sin mors liv.
Så
stenet de Stefanus, idet at han påkalte og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd.
På
første ukedagen kom de, tidlig om morgenen, til graven med de velluktende
krydder som de hadde tilberedt. Og de fant stenen være veltet bort fra graven.
Da gikk de inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. Når de nå ikke visste hva de
skulle tenke om dette, se, da stod to menn foran dem i skinnende klær. Og de ble
forskrekket og bøyde sine ansikt ned mot jorden. Da sa mannen til dem Hvorfor
søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått. Husk hva
han talte til dere, mens han ennå var i Galilea, hvor han sa: Menneskesønnen må
bli overlatt i syndige menneskers hender og bli korsfestet, men på den tredje
dagen skal han stå opp igjen. Da kom de i minne hans ord. Og de vendte tilbake
fra graven og talte om alt dette for de elleve og for alle de andre. Kvinnene
var Maria fra Magdala og Johanna og den Maria som var Jakobs mor. Og de andre
kvinnene stemte i med dem og sa det samme til apostlene. Deres ord syntes
likevel for disse å være løs tale, og de trodde dem ikke. Men Peter stod opp og
hastet til graven, og når han lutet seg inn så han der alene linklærne. Siden
gikk han hjem til sitt, oppfylt av forundring over det som hadde skjedd.
Men
da det hadde blitt morgen, fattet alle yppersteprestene og folkets eldste
beslutningen angående Jesus, at de skulle drepe han. Og de bandt han og førte
han bort og overlot han til Pilatus, landshøvdingen. Da Judas, som hadde forrådt
han, så at han var dømt, angret han seg og bar de tretti sølvpengene tilbake til
yppersteprestene og de eldste og sa: Jeg har syndet ved at jeg har forrådt
uskyldig blod. Men de svarte: Hva kommer det oss ved? Du får selv svare for det.
Da kastet han sølvpengene i templet og gikk sin vei. Siden gikk han bort og
hengte seg. Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: Det er ikke lovlig å
legge dem i offerkisten, ettersom det er blodspenger. Og siden de hadde fattet
sin beslutning, kjøpte de for dem pottemakerens åker til gravplass for fremmede.
Derfor kalles den åkeren ennå i dag Blodsåkeren. Så fullbyrdes det som var sagt
gjennom profeten Jeremias, da han sa: Og jeg tok de tretti sølvpengene, prisen
for den mann hvilkens verdi hadde blitt bestemt, den som Israels menn hadde
verdsatt, og jeg gav dem til betaling for pottemakerens åker, i overenstemmelse
med Herrens befaling til meg. Men Jesus stiltes fram overfor landshøvdingen. Og
landshøvdingen spurte han og sa: Er du jødenes konge? Jesus svarte han: Du sier
det selv. Men da yppersteprestene og de eldste stilte sine anklager mot han,
svarte han ingenting. Da sa Pilatus til han: Hører du ikke hvor mye de har å
vitne mot deg? Men han svarte han ikke på et eneste spørsmål, slik at
landshøvdingen ble svært forundret. Nå var det en skikk at landshøvdingen ved
høytiden gav folket en fange løs, hvilken de ville. Og en hadde da en beryktet
fange, som het Barabbas. Da de nå var samlet, spurte Pilatus dem: Hvilken vil
dere at jeg skal gi dere løs, Barabbas eller Jesus, som kalles Messias? Han
visste nemlig at det var av misunnelse som en hadde dratt Jesus overfor retten.
Og mens han satt på dommersetet, hadde hans hustru sendt bud til han og sagt:
Befatt deg ikke med denne rettferdige mann, da jeg i natt har lidd mye i drømme
for hans skyld. Men yppersteprestene og de eldste hadde overtalt folket til å
begjære Barabbas og la Jesus ødelegge. Da landshøvdingen nå spurte dem og sa:
Hvilken av de to vil dere at jeg skal gi dere løs? så svarte de: Barabbas. Da
spurte Pilatus dem: Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias? De
svarte alle: La han korsfeste. Men han spurte: Hva vondt har han da gjort? Da
skrek de ennå ivrigere: La han korsfeste. Da nå Pilatus så at han ingenting
kunne utrette, men at larmen ble sterkere, hentet han vann og vasket sine hender
i folkets åsyn og sa: Jeg er uskyldig til denne manns blod. Dere får selv svare
for det. Og alt folket svarte og sa: Hans blod komme over oss og over våre barn.
Da gav han dem Barabbas løs, men Jesus lot han piske og overgav han siden til å
korsfestes. Da tok landshøvdingens soldater Jesus med seg inn i pretoriet og
samlet hele den romerske vakten omkring han. Og de tok av han hans klær og satte
på han en rød kappe og vred sammen en krone av tornebusk og satte den på hans
hode, og i hans høyre hånd satte de et rør. Siden bøyde de kne overfor han og
spottet han og sa: Hill deg, jødenes konge! Og de spyttet på han og tok røret og
slo han dermed i hodet. Og da de så hadde spottet han, kledde de av han kappen
og satte på han hans egne klær og førte han bort til å korsfestes. Da de nå var
på vei dit, traff de på en mann fra Cyrene, som het Simon. Han tvang de å gå med
og bære hans kors. Og da de hadde kommet til en plass som kaltes Golgata, det
betyr hodeskalleplass, rakk de han vin å drikke, blandet med galle, men da han
hadde smakt på den, ville han ikke drikke det. Og da de hadde korsfestet han,
delte de hans klær mellom seg gjennom å kaste lodd om dem. Siden satt de der og
holdt vakt over han. Og over hans hode hadde mann satt opp en innskrift, som
angav hva han var anklaget for, og den lød så: Dette er Jesus, jødenes konge.
Med han korsfestes da også to røvere, den ene på høyre siden og den andre på
venstre. Og de som gikk der forbi spottet han og ristet på hodet og sa: Du som
bryter ned templet og innen tre dager bygger opp det igjen, hjelp deg nå selv,
om du er Guds Sønn, og stig ned fra korset. Det samme talte også
yppersteprestene, ved siden av de skriftlærde og de eldste, spottende ord og sa:
Andre har han hjulpet, seg selv kan han ikke hjelpe. Han er jo Israels konge,
stiger han nå ned fra korset, så ønsker vi å tro på han. Han har satt sin lit
til Gud, må nå han frelse han, om han har behag til han, han har jo sagt: Jeg er
Guds Sønn. På samme vis hånte han også røverne som var korsfestet med han. Men
ved sjette timen kom over hele landet et mørke, som varte helt til niende timen.
Og ved niende timen ropte Jesus med høy stemme og sa: Eli, Eli, lema sabaktani?
det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Men når noen av dem som
stod der hørte dette, sa de: Han kaller på Elias. Og straks hastet en av dem
fram og tok en svamp og fylte den med eddikvin og satte den på et rør og gav han
å drikke. Men de andre sa: La oss se om Elias kommer og hjelper han. Igjen ropte
Jesus med høy stemme og gav opp ånden. Og se, da revnet forhenget i templet i to
deler, ovenfra og helt ned, og jorden skalv, og klippene revnet, og gravene
åpnet seg, og mange sovnet inn, helliges kropper stod opp. De gikk ut av sine
graver og kom etter hans oppstandelse inn i den hellige byen og åpenbaret seg
for mange. Men da offiseren og de som med han holdt vakt over Jesus så
jordskjelvet og det øvrige som skjedde, ble de veldig forskrekket og sa: Visst
var denne Guds Sønn. Og mange kvinner som hadde fulgt Jesus fra Galilea og tjent
han, stod der på avstand og så hva som skjedde. Blant disse var Maria fra
Magdala og den Maria som var Jakobs og Josefs mor, så også Sebedeus sønners mor.
Men da det hadde blitt aften, kom en rik mann fra Arimatea, ved navn Josef, som
også hadde blitt en Jesu disippel. Denne gikk til Pilatus og utbad seg å få Jesu
kropp. Da bød Pilatus at en skulle overlate den til han. Og Josef tok hans kropp
og svøpte den i en ren linduk og la den i den nye graven som han hadde latt
hugge ut til seg i klippen, og siden veltet han en stor sten for inngangen til
graven, og gikk derfra. Men Maria fra Magdala og den andre Maria var der, og de
satt lent imot graven. Følgende dag, som var dagen etter helgaften, samlet
yppersteprestene seg og fariseerne og gikk til Pilatus og sa: Herre, vi har
dratt oss til minnes det vranglæreren sa, mens han ennå levde: Etter tre dager
skal jeg stå opp. Befal for den skyld at en beskytter graven inntil tredje
dagen, slik at hans disipler ikke kommer og stjeler han, og siden sier til
folket at han har stått opp fra de døde. Da blir det siste bedraget verre enn
den første. Pilatus svarte dem: Der har dere vakt, gå avsted og beskytt graven
så godt dere kan. Og de gikk avsted og beskyttet graven, i det at de ikke alene
satte ut vakten, men også forseglet stenen.
Da
de nå nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, da sendte Jesus
avsted to disipler og sa til dem: Gå inn i byen som ligger midt foran dere, så
skal dere straks finne et esel stå der bundet og en fole ved siden av henne, løs
dem og før dem til meg. Og om noen sier noe til dere, så skal dere svare: Herren
behøver dem, da skal han straks slippe dem. Dette har skjedd, for at det skulle
fullbyrdes, som var sagt gjennom profeten som sa: Si til datteren Sion: Se, din
konge kommer til deg, saktmodig, ridende på et esel, på et trekkdyrs fole. Og
disiplene gikk avsted og gjorde som Jesus hadde befalt dem og ledet til han
eselet og folen, og de la sine kapper på denne, og han satte seg oppå. Og
folkemengden, som var veldig stor, bredde ut sine kapper på veien, mens noen
skar kvister av trærne og strødde på veien. Og folket, både de som gikk foran
han og de som fulgte etter, ropte og sa: Hosianna Davids sønn! Velsignet være
han som kommer, i Herrens navn. Hosianna i høyden! Da han så dro inn i
Jerusalem, kom hele byen i bevegelse, og en spurte: Hvem er denne? Og folket sa:
Det er Jesus, profeten, fra Nasaret i Galilea.
Siden
Jesus hadde sagt dette, gikk han foran de andre opp mot Jerusalem. Når han da
nærmet seg Betfage og Betania, ved det berg som kalles Oljeberget, sendte han
avsted to av disiplene og sa: Gå inn i byen som ligger her midt foran. Og når
dere kommer inn, skal dere finne en eselfole stå der bundet, som intet menneske
noensinne har sittet på, løs den og før den hit. Og om noen spør dere hvorfor
dere løser den skal dere svare så: Herren behøver den. Og de som hadde blitt
utsendt gikk avsted og fant det så som han hadde sagt dem. Og når de løste
folen, spurte eieren dem: Hvorfor løser dere folen? De svarte: Herren behøver
den. Og de førte folen til Jesus og sine kapper på den og lot Jesus sette seg
oppå. Og der han reiste fram bredde de ut sine kapper under han på veien. Og da
han var nær foten av Oljeberget, begynte hele disippelflokken i sin glede å med
høy stemme love Gud for alle de kraftgjerninger som de hadde sett, og de sa:
Velsignet være han som kommer, kongen, i Herrens navn. Fred være i himmelen og
ære i høyden!
Når
de nå nærmet seg Jerusalem og var nær Betfage og Betania ved Oljeberget, sendte
han avsted to av sine disipler og sa til dem: Gå inn i byen som ligger rett
foran dere, så skal dere, straks da dere kommer inn, finne en eselfole stå der
bundet, som ennå intet menneske har sittet på, løs den og før den hit. Og om
noen spør dere hvorfor dere gjør dette, så skal dere svare: Herren behøver den,
og han skal straks sende den tilbake hit. Da gikk de avsted og fant en eselfole
stå der bundet utenfor en port ved veien, og de løste den. Og noen som stod der
ved siden av sa til dem: Hva gjør dere? Hvorfor løser dere folen? Men de svarte
dem som Jesus hadde bydd. Da lot en dem være. Og de førte folen til Jesus og
sine kapper på den, og han satte seg opp på den. Og mange bredde ut sine kapper
på veien, andre igjen skar av kvister og løv på marken og strødde på veien. Og
de som gikk foran og de som fulgte etter ropte: Hosianna! Velsignet være han som
kommer, i Herrens navn. Velsignet være vår far Davids rike, som nå kommer.
Hosianna i høyden!
Mens
de nå åt, tok Jesus et brød og velsignet det og brøt det og gav til disiplene og
sa: Ta og et, dette er min legeme. Og han tok en kalk og takket Gud og gav til
dem og sa: Drikk av denne alle, da dette er mitt blod, paktens blod, som var
utgytt for mange til syndenes forlatelse.
Så
skal skje for vår Guds forbarmende kjærlighets skyld, som skal la et lys gå opp
og skue ned til oss fra høyden.
Når
da Jesus kom gående, så Johannes på han og sa: Se, Guds Lam!
Og
Herren talte til Moses og Aron i Egypts land og sa: Denne måned skal hos dere
være den fremste måneden, den skal hos dere være den første av årets måneder.
Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dagen i denne måned skal hver
husfar ta seg et lam, slik at hvert hus får et lam. Men om husstanden er for
lite til et lam, så skal husfaren og hans nærmeste granne ta et lam sammen,
etter personenes antall. For hvert lam skal dere beregne et visst antall, etter
hva hver og en eter. Et feilfritt årsgammelt lam av hankjønn skal dere velge, av
fårene eller av geitene skal dere ta det. Og dere skal forvare det inntil
fjortende dagen i denne måned, da skal en, Israels hele samlede menighet, slakte
det ved aftentiden. Og en skal ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og
på øvre dørbjelken i husene der en eter det. Og en skal ete kjøttet samme natt,
det skal være stekt på ild, og en skal ete det med usyret brød ved siden av
bittre urter. Dere skal ikke ete noe derav rått eller kokt i vann, men det skal
være stekt på ild, med hode, føtter og innmat. Og dere skal ikke etterlate noe
derav igjen til morgenen, skulle noe derav bli igjen til morgenen, skal dere
brenne det opp i ild.
Og dere skal ete det så: Dere skal ha belte rundt livet, ha deres sko på føttene og deres staver i hendene. Og dere skal ete det med hast. Dette er Herrens Påske. Da jeg skal på den natten gå fram gjennom Egypts land og slå alle førstefødte i Egypts land, både mennesker og buskap, og over alle Egypts guder skal jeg holde dom, jeg er Herren. Og blodet skal være et tegn, dere til redning, på de hus i hvilke dere er, da når jeg ser blodet, skal jeg gå forbi dere. Og ingen hjemsøkelse skal ramme dere med fordervelse, når jeg slår Egypts land. Og dere skal ha denne dag til en påminnelsedag og feire den som en Herrens høytid. Som en evig stiftelse skal dere feire den, slekt etter slekt. I syv dager skal dere ete usyret brød, allerede på den første dagen skal dere skaffe bort all surdeig fra deres hus. Da hver og en som eter noe syrnet, fra den første dagen til den syvende, han skal utryddes av Israel. På den første dagen skal dere holde en hellig sammenkomst, dere skal også på den syvende dagen holde en hellig sammenkomst. På dem skal ingenting arbeid gjøres, alene det som hver og en behøver til mat, det og ingenting annet må av dere tilberedes. Og dere skal holde det usyrede brødets høytid, ettersom jeg på denne samme dag har ført deres hærskarer ut av Egypts land. Derfor skal dere, slekt etter slekt, holde denne dag som en evig stiftelse. I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, om aftenen, skal dere ete usyret brød, og dere skal fortsette dermed helt til aftenen på tjueførste dagen i måneden. I syv dager må ingen surdeig finnes i deres hus, da hver og en sønn som eter noe syrlig, han skal utryddes av Israels menighet, hva enn han er fremmed eller innfødt i landet. Ingenting syrlig skal dere ete, hvor enn dere er bosatt skal dere ete usyret brød. Og Moses kalte til seg alle de eldste i Israel og sa til dem: Begi dere hjem, og ta dere et lam for hvert hus og slakt påskelammet. Og ta en knippe isop og dypp den i blodet som er i skålen, og bestryk det øvre dør treet og begge dørstolpene med blodet som er i skålen, og ingen av dere må gå ut gjennom sin husdør inntil morgenen. Da Herren skal gå fram for å hjemsøke Egypt, men når han ser blodet på den øvre dørbjelken og på de to dørstolpene, skal Herren gå forbi døren og ikke tillate Forderveren å komme inn i deres hus og hjemsøke dere. Dette skal dere holde, det skal være en bestemmelse for deg og dine barn til evig tid. Og når dere kommer inn i det land som Herren skal gi til dere, som han har lovet, skal dere holde denne gudstjeneste. Når da deres barn spør dere: Hva betyr denne deres gudstjeneste? Skal dere svare: Det er et påskeoffer til Herren, fordi at han gikk forbi Israels barns hus i Egypt, når han hjemsøkte Egypt, men skånte våre hus. Da bøyde folket seg ned og tilba. Og Israels barn gikk avsted og gjorde så, de gjorde som Herren hadde bydd Moses og Aron. Og ved midnattstiden slo Herren alle førstefødte i Egypts land, fra den førstefødte hos Farao, som satt på tronen, helt til den førstefødte hos fangen, som satt i fengselet, så også alle førstefødte iblant buskapen. Da stod Farao opp om natten ved siden av alle sine tjenere og alle egyptere, og et stort klagerop hørtes i Egypt, da intet hus fantes, der ikke noen lå død. Og han kalte Moses og Aron til seg om natten og sa: Stå opp og dra ut fra mitt folk, dere selv og Israels barn, og gå avsted og hold gudstjeneste for herren, som dere har begjært. Ta også deres får og deres okser, som dere har begjært, og gå avsted, og velsign meg derved. Og egypterne trengte på folket for å med hast få dem ut av landet, da de tenkte: Ellers dør vi alle sammen. Og folket tok med seg sin deig, før den ennå hadde blitt syrnet, de tok sine trau og svøpte dem inn i kappene og bar dem på sine skuldre. Og Israels barn hadde gjort som Moses sa: De hadde av egypterne begjært deres klenodier av sølv og gull, så også klær. Og Herren hadde latt folket finne nåde for egypternes øyne, slik at de gav dem hva de begjærte. Så tok de bytte fra egypterne. Og Israels barn brøt opp og dro fra Ramses til Sukkot, i antall seks hundre tusen menn til fots, foruten kvinner og barn. En hop av folk av alle slags slag dro og avsted med dem, dertil får og okser, buskap i stor mengde. Og av deigen som de hadde ført med seg ut av Egypt bakte de usyrede kaker, da den hadde ikke blitt syrnet, de hadde jo blitt drevet ut av Egypt uten å få drøye, ei heller hadde de kunnet tilberede noen reisekost til seg. Den tid Israels barn hadde bodd i Egypt var fire hundre tretti år. Nettopp på den dag da de fire hundre og tretti år var gått dro alle Herrens hærskarer ut av Egypts land. En Herrens våkenatt var dette, når han skulle føre dem ut av Egypts land, denne samme natt er Herrens, en høytidsvåke for alle Israels barn, slekt etter slekt. Og Herren sa til Moses og Aron: Dette er bestemmelsen om påskelammet: Ingen utlending skal ete derav. Men en slave som er kjøpt for penger må ete derav, etter at du har omskåret han. En fremmed og en leiesvenn må ikke ete derav. I et og samme hus skal det etes, du skal ikke førre noe av kjøttet ut av huset, og intet ben skal dere sønderslå derpå. Hele Israels menighet skal ta vare på dette. Og om noen fremmed bor hos deg og vil holde Herrens påskehøytid, så skal alt hankjønn hos han omskjæres, og siden må han komme og holde den, han skal da være som en innfødt i landet. Men ingen uomskåret må ete derav. En og samme lov skal gjelde for den innfødte og for den fremmede som bor iblant dere. Og alle Israels barn gjorde så, de gjorde som Herren hadde bydd Moses og Aron. Så førte da Herren på denne samme dag Israels barn ut av Egypts land, etter deres hærskarer.
Jerusalem,
Jerusalem, du som dreper profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor
ofte har jeg ikke villet samle dine barn, likesom høna samler sine kyllinger
under sine vinger! Men dere har ikke villet.
Men
Peter satt utenfor på gården. Da kom en tjenestekvinne fram til han og sa: Også
du var med Jesus fra Galilea. Men han nektet overfor alle og sa: Jeg forstår
ikke hva du mener. Da han så hadde kommet ut i porten, fikk en annen kvinne se
han og sa til dem som var der: Denne var med Jesus fra Nasaret. Igjen nektet han
med en ed og sa: Jeg kjenner ikke den mannen. Litt deretter kom de som stod der
fram og sa til Peter: Visst er også du en av dem, allerede din dialekt røper deg
jo. Da begynte han å forbanne seg og sverge: Jeg kjenner ikke den mannen. Og i
det samme gol hanen. Da kom Peter i minne Jesu ord, hvor han hadde sagt: Før
hanen galer, skal du tre ganger fornekte meg. Og han gikk ut og gråt bittert.
Når
så pinsedagen var inne, var de alle samlet med hverandre. Da kom plutselig fra
himmelen et brus, som om en voldsom storm hadde dratt fram, og det oppfylte hele
huset der de satt. Og tunger som av ild viste seg for dem og fordelte seg og
satte seg på dem, en på hver av dem. Og de ble alle oppfylt av Hellig Ånd og
begynte å tale andre tungemål, etter som ånden gav dem å tale. Nå bodde i
Jerusalem fromme jødiske menn fra all slags folk under himmelen. Og når bruset
hørtes, samlet alle sammen seg, og en stor bevegelse oppstod, da hver og en
hørte sitt eget tungemål tales av dem. Og de oppfyltes av forbauselse og
forundring og sa: Er de ikke galileere, alle disse som her taler? Hva kommer det
da av, at hver og en av oss hører sitt eget morsmål tales? Vi må være partere
eller medere eller elamitter, vi må ha vårt hjem i Mesopotamia eller Judea eller
Kappadokia, i Pontus eller provinsen Asia, i Frygia eller Pamfylia, i Egypt
eller i Libyas bygder, til Cyrene, eller være flyttet hit av fremmede fra Rom,
vi må være jøder eller proselyter, kretensere eller arabere, alle hører vi dem
på våre egne tungemål tale om Guds veldige gjerninger. Så oppfyltes de alle av
forbauselse og visste ikke hva de skulle tenke. Og de sa, den ene til den andre:
Hva kan dette bety? Men noen drev gjøn med dem og sa: De er fulle av søt vin.
De
som da tok imot hans budskap lot seg døpe, og så økte menigheten på den dagen
med tre tusen personer.
Deretter,
etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp i himmelen og satte
seg på Guds høyre side.
Og
mens han velsignet dem, forsvant han fra dem og ble tatt opp til himmelen.
Da
han hadde sagt dette, løftes han overfor deres øyne opp i høyden, og en sky tok
han bort og ut av deres åsyn
Og
da Jesus var døpt, steg han straks opp av vannet, og se, da åpnet himmelen seg
og han så Guds Ånd senke seg ned som en due over han.
Når
nå alt folket lot seg døpe og også Jesus ble døpt, så skjedde derved, mens han
ba, at himmelen åpnet, og Den Hellige Ånd senket seg ned over han i legemlig
skikkelse som en due, og fra himmelen kom en stemme: Du er min elskede Sønn, i
deg har jeg funnet behag.
Når
så pinsedagen var inne, var de alle samlet med hverandre. Da kom plutselig fra
himmelen et brus, som om en voldsom storm hadde dratt fram, og det oppfylte hele
huset der de satt. Og tunger som av ild viste seg for dem og fordelte seg og
satte seg på dem, en på hver av dem. Og de ble alle oppfylt av Hellig Ånd og
begynte å tale andre tungemål, etter som ånden gav dem å tale.
Når
så åtte dager hadde gått til ende og han skulle omskjæres, ble han gitt navnet
Jesus, det navn som hadde blitt nevnt av engelen, før han ble unnfanget i sin
mors liv.
Da
trådte Jesus fram og talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmelen og på
jorden.Gå derfor ut å gjør alle folkeslag til mine disipler, døp dem i Faderens
og Sønnens og den hellige Ånds navn. Lær dem å holde alt hva jeg har befalt
dere. Og se, jeg er med alle dere dager inntil tidens ende.
Og
se, også din slektning Elisabet har blitt med barn og skal føde en sønn, nå i
sin alderdom, og dette er sjette måneden for henne, som sies å være ufruktbar.
Alle gode gaver og alle fullkomne gaver kommer ned ovenfra, fra himmellysenes
Far, hos hvilken ingen forandring har rom og ingen veksling av lys og mørke.
LUK 18. 31 - 43
Og
han tok til seg de tolv og sa til dem: Se, vi går nå opp til Jerusalem, og alt
skal fullbyrdes, som gjennom profetene er skrevet om Menneskesønnen. Da han skal
bli overlatt til hedningene og bli hånet og mishandlet og spottet, og de skal
piske han og drepe han, men på den tredje dagen skal han stå opp igjen. Og de
forstod ingenting av dette, ja, dette som han talte var dem så skjult, at de
ikke forsto hva som ble sagt. Da han nå nærmet seg Jeriko, skjedde det at en
blind mann satt ved veien og tigget. Når denne hørte mange mennesker gå fram
der, spurte han hva det var. Og en fortalte han at det var Jesus fra Nasaret som
kom på veien. Da ropte han og sa: Jesus, Davids sønn, forbarme deg over meg. Og
de som gikk foran sa til han strengt at han skulle tie, men han ropte ennå mye
mer: Davids sønn, forbarme deg over meg. Da stoppet Jesus og bød at mannen
skulle ledes fram til han. Og når han hadde kommet fram, spurte han han: Hva vil
du at jeg skal gjøre deg? Han svarte: Herre, la meg få mitt syn. Jesus sa til
han: Ha ditt syn, din tro har hjulpet deg. Og straks fikk han sitt syn og fulgte
han og lovpriste Gud. Og alt folket som så dette lovet Gud.
Sannelig,
sannelig sier jeg dere: Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør, så forblir
det et ensomt korn, men om det dør, så bærer det mye frukt. Den som elsker sitt
liv, han mister det, men den som hater sitt liv i denne verden, han skal beholde
det og skal ha evig liv. Om noen vil tjene meg, så følg han meg, og der jeg er,
der skal også min tjener få være. Om noen tjener meg, så skal min Far ære han.
Nå er min sjel i angst, hva skal jeg vel si? Far, frels meg unna denne stund.
Likevel, nettopp derfor har jeg kommet til denne stund. Far, forherlige ditt
navn. Da kom en stemme fra himmelen: Jeg har allerede forherliget det, og jeg
skal ytterligere forherlige det. Folket, som stod der og hørte dette, sa da: Det
var et torden. Andre sa: Det var en engel som talte med han. Da svarte Jesus og
sa: Denne stemme kom ikke for min skyld, men for deres skyld. Nå går en dom over
denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg har blitt
opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg. Med disse ord gav han til kjenne
på hvilken måte han skulle dø.