Neste tale er Pausanias'. Her forklares forskjellen mellom den vulgære og den himmelske Eros. De som tiltrekkes av den vulgære Eros er simple og lavtstående individer, slike som elsker kvinner på like fot med gutter og setter kroppen høyere enn sjelen. De som beåndes av den himmelske Eros, derimot, tiltrekkes av det mandige og forstandige, legger aldri sin elsk på mindreårige, men venter til forstanden gjør seg gjeldende og de første dun brer seg utover haken. Pederasti bør ledsages av intellektuelt vennskap, hvor guttekjæresten uten skam kan gi seg hen for selv å oppnå visdom og sjelsadel
Den utbredte greske homoseksualiteten, som hadde sitt utspring i Spartas kaserner, var på Platons tid begynt å bli upopulær i Athen. Det er altså ikke uten grunn at Pausanias finner dette forsvaret for guttekjærligheten nødvendig.
Eryximakos overfører dette skillet mellom de to Eroter til legekunsten og musikken: Den himmelske Eros står for sunnhet og harmoni, den vulgære for sykelighet og utsvevelse. Den høyverdige Eros bringer de legemlige væsker i balanse og får motsetninger til å smelte sammen i en harmonisk helhet. Kjærlighetsdriftene åpenbares i årstidenes harmoniske vekslen og stjernenes kretsgang, hvis vitenskap er astronomien.
Komedieforfatteren Aristofanes forteller at det i gamle dager fantes tre kjønn: mann, kvinne og mannkvinne (androgyn). Menneskene var runde, hadde fire armer og fire ben og ett hode med to ansikter plassert diametralt motsatt hverandre. Kjempesterke som de var, begynte de å stable fjell oppå hverandre for å komme opp til himmelen og gå til angrep på gudene. Zevs så seg tilslutt nødt til å kløve menneskene i to. Nå søker vi alle etter vår annen halvdel. Kjærlighet er higen etter helhet, gjenforening med vår opprinnelige natur.
Agathon lovpriser Eros som den lykksaligste av alle guder. Han er den yngste og skjønneste og den som har del i alle dyder: rettferdighet, måtehold, mot og visdom.
Nå er det imidlertid Sokrates' tur. Agathon blir straks offer for hans jordmormetode, og må ganske snart innrømme at han nok ikke visste hva han snakket om. Ettersom Eros elsker og etterstreber skjønnhet og godhet, må det bety at han ikke allerede er skjønn og god.
Sokrates forteller så hva han lærte av prestinnen Diotima: Som sønn av Poros, Snarrådigheten, og Penia, Armodsligheten, er Eros en utpint og barbent uteligger, en daimon (halvgud) som hverken er dødelig eller udødelig, fattig eller rik, vankundig eller vis. Han er elsker og filosof (filo-sofia=visdomshunger) og higer etter skjønnhet, som er visdom. Han er hverken gud eller menneske, men noe midt imellom, og fungerer som bindeledd mellom guder og mennesker.
Kjærlighetens gjerning er forplantning og fødsel i skjønnhet. Målet er udødelighet. Gjennom flere stadier går visdomshungeren fra det konkrete vakre legeme til det skjønne i seg selv: Kjærligheten til ett vakkert legeme fører til at en ser skjønnheten i alle vakre legemer. Derfra avanserer den elskende til å verdsette moralsk skjønnhet, skjønnheten i den vakre sjel. Neste trinn er kontemplasjonen av vakre og harmoniske abstrakte prinsipper, hvorav de høyeste er matematiske forhold. Så skuer elskeren endelig skjønnheten i seg selv, det Skjønnes idé, idet han trer ut av seg selv, exstasis . Han blir ett med det Skjønne (unio mystica) og ser det Skjønne med det Skjønnes eget øye.
Like viktig som denneanabasis (oppgang) er katabasis (nedgang). For: "På det vis bevares alt dødelig [...], ikke ved å være det samme i alt og for alltid, slik som det guddommelige er det, men derved at den som går ut og blir gammel, later efter seg en annen og ny i sitt sted, en der er som han selv var." Elskeren oppnår udødelighet gjennom oppdragelse av den elskede yngling. Han må ned i hulen igjen.
I Symposion representeres katabasis av en mektig beruset Alkibiades som nå kommer ravende inn og holder en lovprisningstale til Sokrates. Av talen fremgår at Sokrates er et bilde på Eros selv: Stygg som en satyr å se på, men når han åpner seg og er alvorlig, kommer gyldne og guddommelige billedstøtter tilsyne, og med sitt "fløytespill" lokker han sine samtalepartnere til erkjennelse.
Plotin og nyplatonismen kom senere til å legge vekten på anabasis . Gjennom Plotins tolkning av Platon ble Eros kristnet til en gnist av Gud i mennesket. Plotin understreket tre-enigheten i Det Skjønne, Det Gode og Det Sanne. Det Sanne ble til Det Ene. Helt opp til vårt århundre er Platon blitt lest med plotinske briller, som en proto-kristen.