Mulighet og virkelighet

Aristoteles' teori om mulighet og virkelighet er besnærende. Den makter tilsynelatende det kunststykke å la forandring og variasjon være noe reelt, men samtidig illusorisk. En ting som endrer seg vil riktignok stadig framvise nye former, men disse formene er likevel alltid til stede i tingen som mulighet. En art omfatter en stort spenn av muligheter, men ingen individer innen arten kan overskride de begrensninger artstilhørigheten pådytter dem. Monstre kan naturligvis forekomme, noe Aristoteles var meget vel oppmerksom på, med de representerer et brudd på naturens orden.

Ren materie er ren mulighet. Den kan potensielt bli til hva som helst. Man allerede de fire elementene - jord, vann, luft og ild - er påført begrensninger i sine muligheter. Og en hund kan aldri bli til en katt, heller ikke en stein til et gresstrå. Alle prosesser vil derfor virkeliggjøre visse, men ikke alle, av de muligheter som tingens natur omfatter. Individene innen en art er ikke bare individuelt forskjellige, også i flere av de muligheter de besitter, men alle deres muligheter er likevel artens muligheter. Sokrates kan være rødmusset og ha oppstoppernese, fordi dette er menneskelig mulig, men han kan ikke ha eselører og samtidig bevare sin menneskelighet.

Aristoteles' lære om mulighet og virkelighet er utvilsomt briljant. Den leter fram det invariante i forandring og formidler mellom individualitet og kategoritilhørighet. Som så mye av hans tenkning lar den naturens verden beholde sin umiddelbare naturlighet og gir oss forklaringer som kan tilfredsstille på et høyt intellektuelt plan. Men, og det gjelder igjen mye av hans tenkning, ikke sjelden sitter en etter en tid igjen med en følelse av at det hele kanskje beror på en illusjon, at vi lar oss suggerere av verbal magi heller enn å bli forklart tingenes sanne vesen.