Typisk for den franske eksistensialismen utfoldet Simone de Beauvoir sitt forfatterskap og sin filosofi vel så mye i romaner og teaterstykker, som i filosofiske avhandlinger. I et sett av selvbiografiske verker skildret hun i tillegg sin oppvekst og utvikling, sin kamp mot tradisjonens normer og verdier for å utvikle sitt eget ståsted. Hun var Jean-Paul Sartres mangeårige ledsager og klart den mest begavede i kretsen rundt ham. Det nære forholdet til en sterk personlighet som Sartre hadde sikkert både positive og negative konsekvenser for hennes egen tenkning. Men det må understrekes at hun både maktet å finne sin egen posisjon og å ta opp problemer han var lite interessert i.

De Beauvoir deltok livlig i den politiske og filosofiske debatten i Frankrike i etterkrigstiden. Hennes posisjoner var preget av en bred humanisme og et skarpt blikk for motsigelsene innen oppfatningene også til sine meningsfeller. Spesielt interessant var hennes skepsis til trekk ved motstandsbevegelsens retorikk under og etter krigen og til intellektuelles tro på sin egen politiske betydning. Hun kunne heller ikke følge mange eksistensialister inn i marxismen og partimedlemsskap. Gjennom sine skrifter og sitt virke var hun en ruvende personlighet i fransk kulturliv i annen halvdel av vårt århundre.

Men det er likevel som forfatter av Det annet kjønn at Simone de Beauvoir lever videre i ettertiden. Boken har senere blitt både idealisert og rakket ned på. Den tilhører klart sin tid, fransk førtitall, og det er lett å avdekke hennes avhengighet av tidsbestemte stemninger og meninger. Men verket har en langt dypere betydning enn som så. Den la premissene for en diskusjon av kvinnens vesen som overhodet ikke er blitt uaktuell, og den inneholdt påstander som har bevart sin sannhet og aktualitet i foreløpig over femti år. Å hevde at det er det viktigste verket hittil skrevet innenfor en feministisk diskurs, er slett ikke irrasjonelt.

Eksistensialistenes og de Beauvoirs bruk av romanen og dramaet til å formidle innsikt var bevisst. Retningens kretsing rundt motivene endelighet og død, meningsløshet og frihet, ansvar og autentisitet lot seg lettere utforme som litteratur enn noen filosofisk analyse. Fra utsiden av har selvopptatthet og patos hele tiden vært to (men bare to!) av tradisjonens kjennetegn. Samtidig har en av eksistensialismens viktigste ikoner alltid vært kunstneren. Eksistensialisten og den analytiske filosofen søkte hver for seg å virkeliggjøre én av borgerskapets to idealtyper: bohemen og forskeren.

Eksistensialismens tette binding til sin tid var også dens styrke. Det er vel rimelig å si at de Beauvoir befant seg vel innenfor denne tradisjonen. Her kunne hun forene sin egen livssituasjon med filosofisk refleksjon, gi resultatet en personlig og kunstnerisk form, og få både gjennomtenkt og lidenskapelig respons fra publikum og sin nære krets. At mange av problemstillingene hadde en allmennmenneskelig betydning som langt overskred det dagsaktuelle, var heller ingen ulempe.

Rytmene i de Beauvoirs liv og tenkning viste en klar utvikling. Det går en linje fra debatten rundt motstandskampen under krigen og den kalde krigen rett etter, over spørsmålene om forholdet mellom kunst og liv, og om intellektuelle og politikk, til den senere kretsingen rundt egen oppvekst og ungdom og sin store kjærlighet, og til de avsluttende tankene om aldring og død. Det store bruddet, den store overskridelsen av egen betingethet, var Det annet kjønn, et verk som klarere og klarere viser seg å være et av de viktigste i det tyvende århundre.

Simone de Beauvoirs Det annet kjønn fra 1949 er et av de viktigste premissgivende verkene for feministisk tenkning i siste halvdel av det tyvende århundre. En av premissene var at for mannen var kvinnen "det andre", et objekt han står som subjekt overfor. Også for seg selv har kvinnen historisk sett vært "det andre". Hun har ingen fortid, ingen historie, ingen religion for seg selv. Denne bestemmelsen utvidet Hegels herre/trell-metafor til å omfatte forholdet mann/kvinne.

Selv om de Beauvoir avviste den biologiske bestemmelsen av kvinnen, kunne hun ikke akseptere at "kvinne" bare var en beleilig betegnelse. Hovedpoenget var å avdekke de mekanismer som fremmet mannens definisjon av "kvinne", og de dype årsakene som fikk kvinnen til å akseptere denne definisjonen. Hennes prosjekt var både å få kvinner til å utvikle en bevissthet om og for seg selv, og bevirke at mannen bearbeidet sine oppfatninger. Begges bevissthet om gjensidig autonomi og gjensidig avhengighet var målet.

Det er lett å kritisere de Beauvoirs kvinnebilde. Hun projiserer et ideal om autentisitet som er høyst tidsbetinget. Hele kvinnens historie blir fra dette ståstedet en forfeilet historie. Biologiske og sosiale forhold får minimal oppmerksomhet, og en individuerende essensialisme dominerer prosjektet. Men det er en solid kjerne av innsikt som overlever. Hennes mann/kvinne-figur representerer ikke bare fransk førtitall, ikke bare Jean-Paul og Simone, ikke bare en generasjon og et kontinent, men en bit av menneskets historie som helhet, noe som vi også kan se av hennes fortsatte aktualitet etter femti år med intense feminismediskusjoner.