Hvem han virkelig var, har man ikke funnet ut, men pga. tydelig påvirkning fra neoplatonisten Proklus (418-85) regner vi med at hans skrifter ble til på slutten av 400-tallet, antageligvis i Syria.
De bevarte verkene er Om de guddommelige navn, Om den mystiske teologi, Om de himmelske hierarkier og Om Kirkens hierarki, samt ti brev.
Av Proklus' to veier til Gud, den positive og den negative, foretrekker Pseudo-Dionysios den negative. Her begynner man med å frakjenne Gud de egenskaper som ligger fjernt fra ham, som f.eks. drukkenhet og raseri, og fortsetter med å frakjenne Gud alle egenskaper skapte vesner har, helt til man når "det over-essensielle Mørke".
Gjennom denne via remotionis fjernes de inadekvate og antropomorfe idéer man har om Gud. Det "Uvitenhetens Mørke" man slik når frem til skyldes den menneskelige fornufts utilstrekkelighet: Den blindes av for mye lys idet den forenes med Ham som er fullstendig uerkjennbar.
Som Plotin definerer Pseudo-Dionysios det onde som fravær av Det Gode. Følgelig ser han ingen skapninger som onde, selv ikke djevler, for så vidt som de eksisterer har de emanert fra det Gode.
En annen tydelig påvirkning fra neoplatonismen er hans bruk av lysmetaforikk, som videre kom til å bidra med inspirasjon til Dantes Divina Commedia, særlig Paradiso.
I tråd med Platons Symposion og Plotins Enneader omtaler han også Det Gode som Skjønnhet.
Pseudo-Dionysios' prosjekt er et forsøk på å forene neoplatonisme og kristendom. Det er imidlertid en tendens til at neoplatonismen overskygger kristendommen. Han ville neppe ha fått så stor betydning for kristen tenkning dersom det ikke hadde vært for feiltagelsen m.h.t. hans identitet.