Hermeneutikken dreier seg om hvordan forståelse og mening er mulig. All forståelse er betinget av den kontekst eller situasjon noe forstås innenfor. En slik kontekst eller horisont er ikke en objektiv, kontrollerbar størrelse som eksisterer uavhengig av den som fortolker. En kontekst som ytre sett omfatter de samme ting og hendelser kan erfares og konstitueres på svært forskjellig måte av ulike individer. Fortolkeren bringer med seg sine egne erfaringer og disposisjoner inn i forståelsen, hun skaper selv den konteksten noe forstås innenfor. Disse individuelle erfaringene og tilbøyelighetene bestemmer også hvilke forventninger eller for-dommer fortolkeren har til det hun fortolker.
I det 20. århundre har disse temaene tiltrukket seg stor filosofisk interesse, og de står sentralt hos Heidegger og Gadamer. Hermeneutikk i det 20. århundre er behandlet i forbindelse med dem, her behandles hermeneutikk opp til ca år 1900.
Det viktigste begrepet i hermeneutikken er den hermeneutiske sirkel eller spiral. For å forstå noe som har mening må vi alltid fortolke delene ut fra en viss forhåndsforståelse eller før-forståelse av helheten som delene hører hjemme i. Vår forståelse av delene vil igjen virke tilbake på vår forståelse av helheten. Delene forstås utfra helheten, og helheten ut fra delene i en stadig vekselvirkning. Vår forståelse er sirkulær eller spiralformet. Det oppstår et gjensidig utvekslingsforhold mellom helhet og del. Vår forståelse av både helheten og delene utvides og forandres gjennom forståelsesprosessen. Denne sirkel- eller spiralbevegelsen mellom helhet og del i teksten finner vi igjen i forholdet mellom tekst og kontekst og i forholdet mellom subjekt (fortolker) og objekt (verk). Det kan også være nærliggende å se denne sirkulære bevegelsen i forståelsen som en parallell til bevegelsen mellom erfaring og hypotetiske lovformuleringer i den hypotetisk-deduktive metode. I dette perspektivet kan vi si at den hermeneutiske metode tilsvarer den hypotetisk-deduktive metode anvendt på meningsmateriale.
Den hermeneutiske distinksjonen mellom del og helhet, tekst og kontekst omfatter også språket og bruken av språket. En ytring refererer ikke først og fremst til det saksforhold den omtaler, men til den konteksten den tilhører. Leseren eller tilhøreren må tilegne seg den samme kontekst som avsenderen for å oppnå den samme forståelse av ytringen. Å tale (eller skrive) er 1) å tale til noen, 2) om noe, 3) med et bestemt språklig uttrykk, og 4) samtidig tilkjennegi sin kontekst, sin livsverden
Språket er også historisk bestemt. All språkbruk bærer sin tids preg. Historien er fellesskapets livsverden, som bestemmer individets begrensninger og muligheter. Historien er til stede som erfaringer og tanke- og handlingsgrunnlag i vår egen kontekst, i vår egen livsverden. Når vi leser fortidige tekster og forsøker å rekonstruere disse tekstenes kontekst, vil rekonstruksjonen alltid skje innenfor vår egen nåtidige forståelseshorisont. Under prosessen med å forstå tekstens historiske kontekst skjer det en sammensmeltning mellom denne konteksten og vår egen livsverden. Vi må stille vår livsverden åpen for de historiske erfaringer. Forutsetningen for å kunne forstå fortidige kontekster ligger i fortidens virkningshistorie; de historiske situasjoner, handlinger og tekster virker opp gjennom historien og er derfor -- direkte eller indirekte, bevisst eller ubevisst -- en del av senere generasjoners livsverden.
Definisjonen av begrepet hermeneutikk avhenger av hvilken periode i hermeneutikkens historie vi tenker på. Hermeneutikk som metode for fortolkning finner vi hos kirkefedrene, hos Luther og hos Schleiermacher og Dilthey. Med den filosofiske hermeneutikk i det 20. århundre blir hermeneutikken ontologi, og kan ikke lenger sies å være metode. Historisk gjennomgår hermeneutikken en overgang fra å vektlegge forklaring til å vektlegge forståelse. Hermeneutikkens historie er en utvikling fra å handle om bare tekst, via å handle om tekst og epoke, til å handle om forståelse overhode.
De ulike teorier om tolkning særlig av religiøse og litterære verk vi finner i antikken og middelalderen ble aldri kalt hermeneutikk, det er vanlig å si at hermeneutikk som en forståelseslære oppstår med protestantismen. Luther og hans elever hevdet at skriften alene (sola scriptura) og altså ikke tradisjonen, var avgjørende for den rette religiøse lære. Dette prinsippet forutsatte derfor en lære om fortolkning av skriften.
Hermeneutikken begynner altså som en lære om fortolkning av Biblen (Bibelhermeutikk) og sprer seg etterhvert også til andre felter, særlig til jussen (rettshermeneutikk). Senere ble også filologien, særlig da fortolkning av de klassiske greske og latinske forfattere knyttet til hermeneutikk Opp til 1800 kan vi derfor si at vi har ulike spesialhermeneutikker for ulike fag, ført på dette tidspunkt oppstår for alvor tanken om en generell forståelseslære eller hermeneutikk.
Disse spesialhermeneutikker kan også beskrives som regelhermenutikker, de angir fremgangsmåten for å fortolke skrifter av ulike slag. Den viktigste av disse reglene kommer til uttrykk i begrepet den hermeneutisk sirkel, all forståelse av en tekst er knyttet til en pendling mellom forståelsen av tekstens helhet og av dens enkelte deler. Et eksempel på dette har vi i jussen, lovfortolkeren må bevege seg frem og tilbake mellom en forståelse av lovteksten som helhet og av de enkelte paragrafer. Dette kan virke banalt, men man må huske på at disse første spesialhermeneutikker var lite mer enn studieteknikk, tilpasset svært unge og umodne studenter.